Ja, det har gått opp og ned med Nimbus Records. I dag er det tilbake hos de opprinnelige eierne, som har dannet Wyastone Estate Limited. Dette selskapet har i tillegg ti andre labels gående, bl.a. Atoll, Hallé og Lyrita, egen konserthall med "single-point microphone array" for dypere perspektiv og ambience-effekt. Skulle være midt i blinken for deg, ottone. De var pionérer innen CD (i UK) og surround, og drev forskning på akustikk og opptaksteknikk. Klanglig kan de minne om gode, gamle Mercury, synes jeg.
Visst er det mange HIP-praktinnspillinger, Steinar, og den beste komplett-boksen av symfoniene er og blir Hogwood/Brüggen/Dantone på Decca, synes jeg. I min Haydn-raptus for en stund siden fant jeg alt fra perler til tullball. Verst var London-symfoniene med Norrington/Stuttgart på Hänssler med nærmest parodiske overdrivelser. (Han er langt bedre med London Classical Players på Erato Veritas, forresten.) Hakk i hæl følger Ticciati med Det skotske kammerorkesteret: Basert på den idé at symfoniene 31, 70 og 101 alle går i D-dur, presterer han å gjøre Haydn innholdstom. Super lyd (Linn, SACD), godt orkester, men det hjelper ikke det aller minste.
En av særeste, rareste og mest utrerte Haydn-innspillingene overhodet, er Glenn Goulds tolkninger av sene sonater på Sony. Han demonterer dem noe aldeles syndig, men i motsetning til Celibidaches Bruckner-tolkninger på DG - der salig AB blir liggende igjen på gulvet i løse deler, klarer han å finne ny innsikt og mening på besynderlig vis. Personlig, trist og avklart på et vis. Tankevekkende.
Visst er det mange HIP-praktinnspillinger, Steinar, og den beste komplett-boksen av symfoniene er og blir Hogwood/Brüggen/Dantone på Decca, synes jeg. I min Haydn-raptus for en stund siden fant jeg alt fra perler til tullball. Verst var London-symfoniene med Norrington/Stuttgart på Hänssler med nærmest parodiske overdrivelser. (Han er langt bedre med London Classical Players på Erato Veritas, forresten.) Hakk i hæl følger Ticciati med Det skotske kammerorkesteret: Basert på den idé at symfoniene 31, 70 og 101 alle går i D-dur, presterer han å gjøre Haydn innholdstom. Super lyd (Linn, SACD), godt orkester, men det hjelper ikke det aller minste.
En av særeste, rareste og mest utrerte Haydn-innspillingene overhodet, er Glenn Goulds tolkninger av sene sonater på Sony. Han demonterer dem noe aldeles syndig, men i motsetning til Celibidaches Bruckner-tolkninger på DG - der salig AB blir liggende igjen på gulvet i løse deler, klarer han å finne ny innsikt og mening på besynderlig vis. Personlig, trist og avklart på et vis. Tankevekkende.
![](http://cdn-s3.allmusic.com/release-covers/500/0003/734/0003734452.jpg)