Tilbake til enkelheten (og musikken)

[ANM]

Kommer i morgen

 

[Olav2]

Dagens hifi-dont: Var og hørte på Kii Three hos en særdeles hyggelig med-forumist. Suverene høyttalere. Kommer tilbake med utdypende beskrivelser i Kii-tråden etter hvert. Nå er det kveldsjoggetur, og så natta! (kjæresten har begynt å klage på at jeg bruker for mye tid på kvelden på å diskutere med folk som tar feil på internettet, og jeg tror vel egentlig hun har et poeng)

 

[ANM]

Glad kjerringa mi er for opptatt på kveldene med å jobbe til å bry seg med hva jeg gjør. Men i morgen er freddann og da får jeg ikke fri.

 

[vidarje]

Da får du passe på å kose deg i kveld med for eksempel spor 7 på denne platen

Den vil forhåpentlig gjøre deg enda mer fornøyd med nyervervelsene

Glad kjerringa mi er for opptatt på kveldene med å jobbe til å bry seg med hva jeg gjør. Men i morgen er freddann og da får jeg ikke fri.

 

[Olav2]

I kveld har jeg gjort to hifi-ting: Hørt på en ny norsk eksperimentell jazz-utgivelse. Og lest en artikkel av Siegfried Linkwitz.

Jazzen først: Jeg pleier ofte surfe gjennom hva Tidal legger ut som ny norsk musikk. Liker å vite litt om hva folk driver med musikalsk her i landet vårt. Oppdaget en veldig vakker og interessant ny plate med vokalisten Hilde Hefte, "Quiet dreams". Jeg hadde ikke hørt om henne før. Men det er veldig fint, synes jeg. Rolig, stille, drømmende, eksperimentelt. En slags stille ambient-jazz. Prøvde å se etter noen spor fra plata på youtube, men der fant jeg ikke noe.

Og Siegfried Linkwitz: Jeg har alltid hatt stort utbytte av å lese ham. Selv om jeg ennå ikke har fått hørt ordentlig på høyttalerne hans, ergerlig nok! Det er en av tingene jeg håper å få til de neste månedene, men tror dessverre ikke det er noen Linkwitz-eiere i nærheten av Bergen nå for tiden... I kveld leste jeg en artikkel jeg har sett kjapt gjennom før, men som nå har blitt publisert av et vitenskapelig tidsskrift. Det dreier seg rett og slett om hvorfor musikk i to kanaler kan lykkes eller mislykkes med å skape en troverdig illusjon: http://www.linkwitzlab.com/IJAETv2n2a2-Linkwitz-1.pdf

Jeg synes Linkwitz skriver med en sjelden evne til å være pedagogisk og enkel, samtidig som han får fram viktige poenger. Og så trenger man selvfølgelig ikke være enig i alle poengene hans. Linkwitz mener ganske enkelt at vanlige boksehøyttalere ikke funker noe særlig, for å si det enkelt. Det beste man kan få til med dette, mener han, er et presist stereobilde når man sitter bom fast i sweetspot. Dette stereobildet vil imidlertid være tydelig bundet til høyttalerne - høyttalerne vil ikke forsvinne. Stereobildet vil finne sted mellom høyttalerne, og man vil ofte bli oppmerksom på at høyttalerne er der.

Illustrasjon fra artikkelen:

Men, mener Linkwitz: Fortvil ikke! Det finnes en vei ut! Han mener at det er tre mulige løsninger: Dipol-høyttalere, kardiode-høyttalere, og rundstråler-høyttalere (og så mener han at dipoler og kardioder er best av de tre igjen). Da, mener han, kan man få et stereo-bilde som ikke er bundet til høyttalerne - de "forsvinner". Stereobildet går ut over siden av høyttalerne, og man tenker ikke over at det er høyttalere musikken kommer fra. Han antyder at det nest-beste etter dette er veldig direksjonale høyttalere, slik som horn, som sender lyden veldig direkte mot lytteren - men da vil lyden likevel være tydelig rammet inn av høyttalerne/horna.

Illustrasjon av hvordan Linkwitz mener dette arter seg når man hører på gode dipoler feks:

Jeg har som sagt ikke fått hørt noen Linkwitz-høyttalere ordentlig. Grunnen til at jeg likevel leser ham, og er nysgjerrig på det han skriver, er at beskrivelsene hans passer nøyaktig med mine egne. Jeg synes at det er et eller annet med stereo-gjengivelse fra tradisjonelle høyttalere som føles kunstig, nesten uansett. Det høres alltid ut som om det kommer fra høyttalere. Selv med de aller, aller beste som er å oppdrive. Så er det ikke sikkert at løsningene til Linkwitz er perfekte. Men jeg synes han er veldig flink til å peke på utfordringer med å gjenskape en troverdig illusjon av musikk i heimen.

----------

Og en liten brannfakkel, kanskje: Jeg lurer på om referansene folk har for hva som er troverdig musikkgjengivelse nå har begynt å endre seg? Tidligere dreide hifi seg om å gjengi "setet i konsertsalen" - altså akustisk musikk. I dag tror jeg de fleste audiofile hører mye mer på egne høyttalere enn på live musikk (EDIT: Og det inkluderer meg selv forøvrig). Og er det live-musikk, så er det også ofte gjennom et PA-anlegg. Det vil si at referansen for hva hifi skal høres ut som... blir hifi. Det blir en selvgående sirkel. Et godt hifi-anlegg skal høres ut som et godt hifi-anlegg. Og kanskje man da til slutt mister av syne det kunstige som det tross alt hefter ved mye tradisjonell stereo, sammenliknet med live akustisk musikk? Men kanskje det ikke gjør så mye det heller.

Eller så er det bare jeg som jager etter et fata morgana, og bør venne meg til at hifi og live musikk er helt forskjellige ting, og at slik vil det alltid forbli...

Ble noen små-filosofiske tanker i kveldingen, dette.

 

[svart-hvitt]

I kveld har jeg gjort to hifi-ting: Hørt på en ny norsk eksperimentell jazz-utgivelse. Og lest en artikkel av Siegfried Linkwitz.

Jazzen først: Jeg pleier ofte surfe gjennom hva Tidal legger ut som ny norsk musikk. Liker å vite litt om hva folk driver med musikalsk her i landet vårt. Oppdaget en veldig vakker og interessant ny plate med vokalisten Hilde Hefte, "Quiet dreams". Jeg hadde ikke hørt om henne før. Men det er veldig fint, synes jeg. Rolig, stille, drømmende, eksperimentelt. En slags stille ambient-jazz. Prøvde å se etter noen spor fra plata på youtube, men der fant jeg ikke noe.

Og Siegfried Linkwitz: Jeg har alltid hatt stort utbytte av å lese ham. Selv om jeg ennå ikke har fått hørt ordentlig på høyttalerne hans, ergerlig nok! Det er en av tingene jeg håper å få til de neste månedene, men tror dessverre ikke det er noen Linkwitz-eiere i nærheten av Bergen nå for tiden... I kveld leste jeg en artikkel jeg har sett kjapt gjennom før, men som nå har blitt publisert av et vitenskapelig tidsskrift. Det dreier seg rett og slett om hvorfor musikk i to kanaler kan lykkes eller mislykkes med å skape en troverdig illusjon: http://www.linkwitzlab.com/IJAETv2n2a2-Linkwitz-1.pdf

Jeg synes Linkwitz skriver med en sjelden evne til å være pedagogisk og enkel, samtidig som han får fram viktige poenger. Og så trenger man selvfølgelig ikke være enig i alle poengene hans. Linkwitz mener ganske enkelt at vanlige boksehøyttalere ikke funker noe særlig, for å si det enkelt. Det beste man kan få til med dette, mener han, er et presist stereobilde når man sitter bom fast i sweetspot. Dette stereobildet vil imidlertid være tydelig bundet til høyttalerne - høyttalerne vil ikke forsvinne. Stereobildet vil finne sted mellom høyttalerne, og man vil ofte bli oppmerksom på at høyttalerne er der.

Illustrasjon fra artikkelen:

Men, mener Linkwitz: Fortvil ikke! Det finnes en vei ut! Han mener at det er tre mulige løsninger: Dipol-høyttalere, kardiode-høyttalere, og rundstråler-høyttalere (og så mener han at dipoler og kardioder er best av de tre igjen). Da, mener han, kan man få et stereo-bilde som ikke er bundet til høyttalerne - de "forsvinner". Stereobildet går ut over siden av høyttalerne, og man tenker ikke over at det er høyttalere musikken kommer fra. Han antyder at det nest-beste etter dette er veldig direksjonale høyttalere, slik som horn, som sender lyden veldig direkte mot lytteren - men da vil lyden likevel være tydelig rammet inn av høyttalerne/horna.

Illustrasjon av hvordan Linkwitz mener dette arter seg når man hører på gode dipoler feks:

Jeg har som sagt ikke fått hørt noen Linkwitz-høyttalere ordentlig. Grunnen til at jeg likevel leser ham, og er nysgjerrig på det han skriver, er at beskrivelsene hans passer nøyaktig med mine egne. Jeg synes at det er et eller annet med stereo-gjengivelse fra tradisjonelle høyttalere som føles kunstig, nesten uansett. Det høres alltid ut som om det kommer fra høyttalere. Selv med de aller, aller beste som er å oppdrive. Så er det ikke sikkert at løsningene til Linkwitz er perfekte. Men jeg synes han er veldig flink til å peke på utfordringer med å gjenskape en troverdig illusjon av musikk i heimen.

----------

Og en liten brannfakkel, kanskje: Jeg lurer på om referansene folk har for hva som er troverdig musikkgjengivelse nå har begynt å endre seg? Tidligere dreide hifi seg om å gjengi "setet i konsertsalen" - altså akustisk musikk. I dag tror jeg de fleste audiofile hører mye mer på egne høyttalere enn på live musikk. Og er det live-musikk, så er det også ofte gjennom et PA-anlegg. Det vil si at referansen for hva hifi skal høres ut som... blir hifi. Det blir en selvgående sirkel. Et godt hifi-anlegg skal høres ut som et godt hifi-anlegg. Og kanskje man da til slutt mister av syne det kunstige som det tross alt hefter ved mye tradisjonell stereo, sammenliknet med live akustisk musikk? Men kanskje det ikke gjør så mye det heller.

Eller så er det bare jeg som jager etter et fata morgana, og bør venne meg til at hifi og live musikk er helt forskjellige ting, og at slik vil det alltid forbli...

Ble noen små-filosofiske tanker i kveldingen, dette.

Hørte jazz i levende live for noen uker siden. Gjengitt med forsterkning. Da får man vel så bra lyd hjemme.

Jeg tror - og understreker tror - at den beste referansen for god lyd bør være stemmer, naturlige lyder og musikk fra ikke-elektriske/ikke-elektroniske instrumenter.

 

[thohaug]

I kveld har jeg gjort to hifi-ting: Hørt på en ny norsk eksperimentell jazz-utgivelse. Og lest en artikkel av Siegfried Linkwitz.

Jazzen først: Jeg pleier ofte surfe gjennom hva Tidal legger ut som ny norsk musikk. Liker å vite litt om hva folk driver med musikalsk her i landet vårt. Oppdaget en veldig vakker og interessant ny plate med vokalisten Hilde Hefte, "Quiet dreams". Jeg hadde ikke hørt om henne før. Men det er veldig fint, synes jeg. Rolig, stille, drømmende, eksperimentelt. En slags stille ambient-jazz. Prøvde å se etter noen spor fra plata på youtube, men der fant jeg ikke noe.

Og Siegfried Linkwitz: Jeg har alltid hatt stort utbytte av å lese ham. Selv om jeg ennå ikke har fått hørt ordentlig på høyttalerne hans, ergerlig nok! Det er en av tingene jeg håper å få til de neste månedene, men tror dessverre ikke det er noen Linkwitz-eiere i nærheten av Bergen nå for tiden... I kveld leste jeg en artikkel jeg har sett kjapt gjennom før, men som nå har blitt publisert av et vitenskapelig tidsskrift. Det dreier seg rett og slett om hvorfor musikk i to kanaler kan lykkes eller mislykkes med å skape en troverdig illusjon: http://www.linkwitzlab.com/IJAETv2n2a2-Linkwitz-1.pdf

Jeg synes Linkwitz skriver med en sjelden evne til å være pedagogisk og enkel, samtidig som han får fram viktige poenger. Og så trenger man selvfølgelig ikke være enig i alle poengene hans. Linkwitz mener ganske enkelt at vanlige boksehøyttalere ikke funker noe særlig, for å si det enkelt. Det beste man kan få til med dette, mener han, er et presist stereobilde når man sitter bom fast i sweetspot. Dette stereobildet vil imidlertid være tydelig bundet til høyttalerne - høyttalerne vil ikke forsvinne. Stereobildet vil finne sted mellom høyttalerne, og man vil ofte bli oppmerksom på at høyttalerne er der.

Illustrasjon fra artikkelen:

Men, mener Linkwitz: Fortvil ikke! Det finnes en vei ut! Han mener at det er tre mulige løsninger: Dipol-høyttalere, kardiode-høyttalere, og rundstråler-høyttalere (og så mener han at dipoler og kardioder er best av de tre igjen). Da, mener han, kan man få et stereo-bilde som ikke er bundet til høyttalerne - de "forsvinner". Stereobildet går ut over siden av høyttalerne, og man tenker ikke over at det er høyttalere musikken kommer fra. Han antyder at det nest-beste etter dette er veldig direksjonale høyttalere, slik som horn, som sender lyden veldig direkte mot lytteren - men da vil lyden likevel være tydelig rammet inn av høyttalerne/horna.

Illustrasjon av hvordan Linkwitz mener dette arter seg når man hører på gode dipoler feks:

Jeg har som sagt ikke fått hørt noen Linkwitz-høyttalere ordentlig. Grunnen til at jeg likevel leser ham, og er nysgjerrig på det han skriver, er at beskrivelsene hans passer nøyaktig med mine egne. Jeg synes at det er et eller annet med stereo-gjengivelse fra tradisjonelle høyttalere som føles kunstig, nesten uansett. Det høres alltid ut som om det kommer fra høyttalere. Selv med de aller, aller beste som er å oppdrive. Så er det ikke sikkert at løsningene til Linkwitz er perfekte. Men jeg synes han er veldig flink til å peke på utfordringer med å gjenskape en troverdig illusjon av musikk i heimen.

----------

Og en liten brannfakkel, kanskje: Jeg lurer på om referansene folk har for hva som er troverdig musikkgjengivelse nå har begynt å endre seg? Tidligere dreide hifi seg om å gjengi "setet i konsertsalen" - altså akustisk musikk. I dag tror jeg de fleste audiofile hører mye mer på egne høyttalere enn på live musikk. Og er det live-musikk, så er det også ofte gjennom et PA-anlegg. Det vil si at referansen for hva hifi skal høres ut som... blir hifi. Det blir en selvgående sirkel. Et godt hifi-anlegg skal høres ut som et godt hifi-anlegg. Og kanskje man da til slutt mister av syne det kunstige som det tross alt hefter ved mye tradisjonell stereo, sammenliknet med live akustisk musikk? Men kanskje det ikke gjør så mye det heller.

Eller så er det bare jeg som jager etter et fata morgana, og bør venne meg til at hifi og live musikk er helt forskjellige ting, og at slik vil det alltid forbli...

Ble noen små-filosofiske tanker i kveldingen, dette.

Kjenner meg egentlig ikke igjen i dette. Hører fint lyder langt inne i sideveggene forbi høyttalerne her hjemme selv med slike bokshøyttalere han prater om. På hifi butikker har jeg aldri hørt god lyd i mine øyne. Men kommer vel an på referanse. Jeg trenger kanskje bare å høre et skikkelig bra oppsett

 

[permorten]

"Og en liten brannfakkel, kanskje: Jeg lurer på om referansene folk har for hva som er troverdig musikkgjengivelse nå har begynt å endre seg? Tidligere dreide hifi seg om å gjengi "setet i konsertsalen" - altså akustisk musikk. I dag tror jeg de fleste audiofile hører mye mer på egne høyttalere enn på live musikk. Og er det live-musikk, så er det også ofte gjennom et PA-anlegg. Det vil si at referansen for hva hifi skal høres ut som... blir hifi. Det blir en selvgående sirkel. Et godt hifi-anlegg skal høres ut som et godt hifi-anlegg. Og kanskje man da til slutt mister av syne det kunstige som det tross alt hefter ved mye tradisjonell stereo, sammenliknet med live akustisk musikk? Men kanskje det ikke gjør så mye det heller.

Eller så er det bare jeg som jager etter et fata morgana, og bør venne meg til at hifi og live musikk er helt forskjellige ting, og at slik vil det alltid forbli...

Ble noen små-filosofiske tanker i kveldingen, dette."





Bra innlegg , flere som sikkert har fundert og vurdert hva som er riktig, det som slår meg er at når jeg hører på akustiske instrumenter/ stemmer live uten forsterkning er hvor tynt og lite kropp det har, du skal ganske nærme utøver for å få " varme" stemmer , mye nærmere enn du noen gang sitter i en konsertsal, og konsertsaler har også individuell klang.
Ble jo sagt at Dave Wilson ( wilson audio) fikk ett nytt klangideal for få år siden etter besøk i en ny konsertsal- her er det tydeligvis mange variabler .
De mest imponerende kuttene er ofte nærfelt opptak av stemmer- cello - gitar og slikt vil man vel aldri oppleve i en konsertsituasjon uten et pa- anlegg imellom - ?

 

[Audiophile-Arve]

Mykje eg er einig her. Eg prøver å komme meg i konsertsalen eit par gongar i året. Og då går eg aller helst etter symfonisk musikk, utan forsterking. Det er ganske ulik "attgjeving" frå sal til sal, men det slo meg umiddelbart etter å ha høyrt mbl at her var noko ekte. Ikkje pinpointing (det har eg ikkje opplevd i konsertsal, ikkje på same måten som på nokre "superanlegg", som pinpointar på ein utruleg måte - bokstaveleg talt....) Elektrostatar, magnestatar eller andre "bipolare" konstruksjonar kan vere like overtydande som rundstrålande, og dei er lettare å stille opp, men dei har ikkje heilt så gode prestasjonar innan eigenskapar som dynamikk og frekvensomfang.

 

[Bjørn ("Orso")]

Kjenner meg egentlig ikke igjen i dette. Hører fint lyder langt inne i sideveggene forbi høyttalerne her hjemme selv med slike bokshøyttalere han prater om. På hifi butikker har jeg aldri hørt god lyd i mine øyne. Men kommer vel an på referanse. Jeg trenger kanskje bare å høre et skikkelig bra oppsett

Linkwitz snakker nok hovedsakelig utifra et ubehandlet akustisk rom. Det er jo ikke akkurat ditt.
Med tiltak så endret dette helt.

Det finnes uansett tradisjonelle frontfyrende høyttalere som har en god powerrespons horisontalt og hvor det Linkwitz hevder ikke stemmer spesielt godt. F.eks dyrere PSB og Revel.

 

[Olav2]

Kjenner meg egentlig ikke igjen i dette. Hører fint lyder langt inne i sideveggene forbi høyttalerne her hjemme selv med slike bokshøyttalere han prater om. På hifi butikker har jeg aldri hørt god lyd i mine øyne. Men kommer vel an på referanse. Jeg trenger kanskje bare å høre et skikkelig bra oppsett

Ja, som Orso sa... Jeg tror dere som hører i et super-behandlet rom er et litt special case!

Men den første illustrasjonen stemmer på en prikk med min opplevelse av mitt eget lydbilde. Det er god dybde, ok høyde, svært presis pipointing-holografi - men scenen stopper ved høyttalerne, mer eller mindre. Og hvis musikken blir veldig "hard-right" eller "hard-left", altså uten et tyngdepunkt i fantombildet i midten, blir jeg svært oppmerksom på at musikken kommer fra to bokser.

Jeg tror også at det finnes andre "løsninger" enn det Linkwitz løfter opp her, altså. Tror også at veldig store horn vil få til noe av det samme. Og veldig gode og behandlete rom, med mer...

 

[Olav2]

Det finnes uansett tradisjonelle frontfyrende høyttalere som har en god powerrespons horisontalt og hvor det Linkwitz hevder ikke stemmer spesielt godt. F.eks dyrere PSB og Revel.

Name names, Orso! Hvilke Revel- og PSB-modeller mener du det er verdt å sjekke ut?

 

[Bjørn ("Orso")]

Det finnes uansett tradisjonelle frontfyrende høyttalere som har en god powerrespons horisontalt og hvor det Linkwitz hevder ikke stemmer spesielt godt. F.eks dyrere PSB og Revel.

Name names, Orso! Hvilke Revel- og PSB-modeller mener du det er verdt å sjekke ut?

Tror alle egentlig har en ganske bra powerrespons, selv om det sikkert vil skille noe. Men i PSB rimelige modeller så kuttes det f.eks så mye på andre fronter at de låter vesentlig dårligere enn de dyrere. Vi hadde både XT serien og T serien i en butikk jeg jobbet i i en periode. Den dyrere T serien låt veldig mye bedre og var en en høyttaler som evnet og forsvinne og spille musikk.
PSB Imagine T Chy H�yttaler - INTERCONNECT

Målinger av trolig alle modellene av både Revel og PSB finner du hos Stereophile. Så der kan du sammenligne. Men det er klart, alle disse høyttalerne og inkl Linkwitz har betydelige vertikale faseproblemer som er veldig godt hørbart når man først har hørt noe som ikke har det. Så for min del, finner jeg i bunn og grunn slike høyttalere uinteressante til kritiske lytting uavhengig av hvor gode de er på andre områder. Men det er altså meg. Jeg anbefaler forøvrig PSB høyttalere til venner og familie.

 

[Olav2]

PSB T3 virker som en veldig gjennomtenkt konstruksjon, ja. Separate kammer for basser og diskanter, til og med. Er ikke mange kommersielle høyttalere som er bygget på den måten. (hvis jeg ikke husker feil bygget Asbjørn sine høyttalere på den måten - box within a box - bare enda mer avansert, da).

 

[Olav2]

Forresten, Orso: hvilke kommersielt tilgjengelige høyttalere er det som ikke har slike vertikale faseproblemer?

 

[Bjørn ("Orso")]

F.eks fulltoneelektrostater som Quad og Soundlab.

 

[Olav2]

F.eks fulltoneelektrostater som Quad og Soundlab.

Men med de dynamikk-begrensningene som ligger i at de er fulltoneelektrostater...

Lurer ellers på om det i utgangspunktet er grunn til å tro at disse rundstrålerne som jeg har skrevet om før løser problemet med vertikal fase: Speakers — Morrison Audio
Selvfølgelig må man se målinger for å vite noe mer, men man kan jo ofte si litt ut fra design/konstruksjon også.

Fra beskrivelsen:
"The two drive units [are] snuggled as close as possible to create the illusion that there is only one drive unit. Hence the point source. You can sit as close as 2 feet from the speaker and the ear cannot discern that there are actually two drive units. [...] Overall we have a speaker covering the full frequency range with full half space dispersion. In other words, 360 degrees of solid horizontal dispersion and 180 degrees of vertical. Both drive units have identical dispersion patterns and both are optimally loaded. Both drive units launch their signals from the same vertical axis i.e.: at the same time. The result? A system which disappears in your listening room".

 

[Olav2]

Bra innlegg , flere som sikkert har fundert og vurdert hva som er riktig, det som slår meg er at når jeg hører på akustiske instrumenter/ stemmer live uten forsterkning er hvor tynt og lite kropp det har, du skal ganske nærme utøver for å få " varme" stemmer , mye nærmere enn du noen gang sitter i en konsertsal, og konsertsaler har også individuell klang.
Ble jo sagt at Dave Wilson ( wilson audio) fikk ett nytt klangideal for få år siden etter besøk i en ny konsertsal- her er det tydeligvis mange variabler .
De mest imponerende kuttene er ofte nærfelt opptak av stemmer- cello - gitar og slikt vil man vel aldri oppleve i en konsertsituasjon uten et pa- anlegg imellom - ?

Takk, interessant kommentar. Dette er ikke ferdige tanker hos meg. Jeg tror til en viss grad man må akseptere at live-musikk er noe helt annet enn studiomusikk som blir gjengitt på hjemme-hifi. Det er likevel interessant hva man har som indre referanse for om noe høres overbevisende eller "riktig" ut eller ikke.

Mykje eg er einig her. Eg prøver å komme meg i konsertsalen eit par gongar i året. Og då går eg aller helst etter symfonisk musikk, utan forsterking. Det er ganske ulik "attgjeving" frå sal til sal, men det slo meg umiddelbart etter å ha høyrt mbl at her var noko ekte. Ikkje pinpointing (det har eg ikkje opplevd i konsertsal, ikkje på same måten som på nokre "superanlegg", som pinpointar på ein utruleg måte - bokstaveleg talt....) Elektrostatar, magnestatar eller andre "bipolare" konstruksjonar kan vere like overtydande som rundstrålande, og dei er lettare å stille opp, men dei har ikkje heilt så gode prestasjonar innan eigenskapar som dynamikk og frekvensomfang.

Interessant, Arve. Jeg er jo i den litt uheldige situasjonen at jeg både liker pinpointing veldig godt, og mer omsluttende holografi... to ting som lett kan komme i konflikt med hverandre. Det store argumentet for pinpointing og ekstrem-detaljerte stereobilder er at hjemme-hifi er et forsøk på å skape en illusjon av noe som skjer mellom høyttalerne. På en scene ser vi det med øynene våre. De visuellen inntrykkene fyller derfor ut det som er et diffust og omsluttende lydfelt. Men når vi bare har et tomrom mellom to høyttalere som skal fylles av mentale bilder, har vi ikke visuelle cues. Derfor kan det være at pinpointing og svært detaljert gjengivelse er den beste måten å skape en illusjon av at vi faktisk ser på musikere som fremfører musikk.

Mer høyttenkning her!

 

[grammofon]

Lykke til, Olav - du trenger noe slikt:

 

[permorten]

Mykje eg er einig her. Eg prøver å komme meg i konsertsalen eit par gongar i året. Og då går eg aller helst etter symfonisk musikk, utan forsterking. Det er ganske ulik "attgjeving" frå sal til sal, men det slo meg umiddelbart etter å ha høyrt mbl at her var noko ekte. Ikkje pinpointing (det har eg ikkje opplevd i konsertsal, ikkje på same måten som på nokre "superanlegg", som pinpointar på ein utruleg måte - bokstaveleg talt....) Elektrostatar, magnestatar eller andre "bipolare" konstruksjonar kan vere like overtydande som rundstrålande, og dei er lettare å stille opp, men dei har ikkje heilt så gode prestasjonar innan eigenskapar som dynamikk og frekvensomfang.

Har også hørt positive ting om mbl såfremt det står i relativt store rom, visstnok meget overbevisende på rom/3d.

Gjorde et forsøk engang , hadde diy høyttaler med fin off axis response , smal avundet baffle med scanspeak 9800 og 4,5" mellemtoner, i tillegg hadde jeg montert små seas 3/4 diskanter på hver sin side helt fremme ved hoveddiskant.
Tanken var at selvom høyttaleren hadde meget god og jevn spredning ut til sidene, ville de små sidediskantene jevne ut det siste lille diskantfallet som tross allt ville finnes.
Lytteresultatet var litt uventet, med bare hovedelementer inne spilte det hva vi kan kalle normal 3d - du fikk et innblikk inn i rommet hvor opptaket hadde funnet sted, men med sidediskantene innkoblet virket de som om musikerne var flyttet inn i mitt rom - egentlig litt nedtur da jeg hadde begrenset plass , men i et stort rom hadde dette sikkert vært veldig bra.
I ettertid skulle en vel brukt tid på å fintune nivå etc, men uansett en morsom erfaring.

 

[grammofon]

Hørte jazz i levende live for noen uker
siden. Gjengitt med forsterkning. Da får man vel så bra lyd hjemme.

Jeg tror - og understreker tror - at den beste referansen for god lyd bør være stemmer, naturlige lyder og musikk fra ikke-elektriske/ikke-elektroniske instrumenter.

Konsertlyd kan være så mangt. Blir det brukt høyttalere, skal man ha bra flaks dersom det skal låte.
Mye musikk er imidlertid helt avhengig av et lydanlegg for å kunne bli spilt. Da har man egentlig ingen annen referanse enn en slags ide om hva "god lyd" skal være, eventuelt hvordan lyden ville ha vært dersom man hadde kunnet fremføre musikken uten et anlegg. Det siste blir en ren fiksjon.

Rent akustisk musikk kan fremføres uten anlegg, men med unntak av klassisk musikk, blir det som oftest også her brukt lydanlegg. Noen ganger er dette nødvendig for å få "balanse" - dette f eks for å forsterke lyden fra instrumenter som ellers ville drukne, eller for å få frem stemmen til vokalisten. En setting der man hører gitar, trommer, bass, piano, blåsere og vokalist i samstemt og perfekt "balanse", er praktisk talt umulig å få til uten omfattende akustikktiltak og svært bevisst plassering av musikerne, og kanskje ikke da heller.

Ut fra slike betraktninger er det kanskje ikke så "farlig" om man kan høre at lyden hjemme kommer fra et anlegg, med mindre man da bare hører på Beethoven og Mozart. Skal du få genuin lyd, så kjøp 50-tallshøyttalere for 50-tallsmusikk, 60-tallshøyttalere for 60-tallsmusikk osv.

 

[Audiophile-Arve]

Lat oss halde fram med høgttenkinga:
Dette med kombinasjon mellom syns- og høyrselsansen? Mange dempar lyset, eller lyttar i mørkre. Gjorde det sjølv ei periode, men har gått bort frå det. Det vart "feil" på eit tidspunkt. No dimmar eg lyset ein del, og opplever musikken som betre i nokre samanhengar. Men innimellom (iallfall om kveldar etter travle arbeidsdagar) må eg passe meg for å sovne.
Dempa lys gjev på ein måte sterkare oppleving av instrumentplasseringa.

Jobbinga med høgtalarplasseringa er også tankevekkjande. MBL 101 gjev deg høve til å flytte deg ganske tett på høgtalarane, eller å flytte deg bakover, utan at det går ut over klangeigenskapane i nemneverdig grad. Litt vert det uansett, ettersom det er eit visst diskanttap i samsvar med avstanden til høgtalar frå lytteposisjon. Innimellom kjem eg over plater som har ein "rett" lytteavstand. T.d. nokre spesielle plater frå skotske Syrinx (demoplater til pickuparmprodusenten frå 80-talet). Går du for tett på, eller for langt frå, vert det veldig "feil"

 

[TrompetN]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

 

[thohaug]

Når jeg skal virkelig lytte til musikk, så er det helt mørkt i mitt rom. Det å se høyttalerne ødelegger perspektivet noe. Derfor jeg skal ha plater med stoff foran høyttalere når ting er ferdig her. Da blir det mindre forstyrrende visuelle cues.

 

[Olav2]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Ja, jeg er på ingen måte noen akustisk-purist jeg heller. Jeg elsker jo elektronika, trance, elektrisk vreng i gitar og synther, hyperkomprimert pop, metall, you name it... og jeg digger å leke meg med en synth i garageband med alle mulige slags rare elektroniske lyder. Den daglige piano-klimpringen min foregår på et digitalpiano. Når jeg synger Bach med koret mitt, tar jeg meg ofte i å visualisere elektroniske bassganger som akkompagnerer musikken.

Jeg synes bare det er interessant hva denne endringen gjør med hifi som ideal. Kan man egentlig snakke om high-fidelity lenger, når referansen til det akustiske forsvinner? Det man sitter igjen med som referanse er lyden slik den kom ut av monitor-høyttalerne på produsentens miksepult. Og ingen vet jo hvordan det hørtes ut der og da. Dessuten ville det hørtes ut annerledes for enhver annen person som ble satt i nøyaktig samme stol med nøyaktig samme signal, siden øregangene, hodefasongen og hørselen er forskjellig. Men hvis det er dette som er referansen, burde jo alle lyttet med relativt små aktive monitorer i nærfelt, evt. med en sub i tillegg, siden det er slik studiofolk som oftest mikser låtene. Men det jo bare en minoritet av hifi-folk som lytter på den måten.

Kanskje skal vi bare akseptere at high-fidelity er dødt som ideal... og slippe relativismen løs? Er alt like bra, så lenge det gir godfot? Men de aller fleste av oss har jo likevel en eller annen opplevelse av at det finnes anlegg som spiller bedre enn andre. Man kommer liksom ikke unna det. Spørsmålet er hva det betyr.

 

[Olav2]

Ut fra slike betraktninger er det kanskje ikke så "farlig" om man kan høre at lyden hjemme kommer fra et anlegg, med mindre man da bare hører på Beethoven og Mozart. Skal du få genuin lyd, så kjøp 50-tallshøyttalere for 50-tallsmusikk, 60-tallshøyttalere for 60-tallsmusikk osv.

Tror du er inne på noe der!

Lat oss halde fram med høgttenkinga:
Dette med kombinasjon mellom syns- og høyrselsansen? Mange dempar lyset, eller lyttar i mørkre. Gjorde det sjølv ei periode, men har gått bort frå det. Det vart "feil" på eit tidspunkt. No dimmar eg lyset ein del, og opplever musikken som betre i nokre samanhengar. Men innimellom (iallfall om kveldar etter travle arbeidsdagar) må eg passe meg for å sovne.
Dempa lys gjev på ein måte sterkare oppleving av instrumentplasseringa.

Når jeg skal virkelig lytte til musikk, så er det helt mørkt i mitt rom. Det å se høyttalerne ødelegger perspektivet noe. Derfor jeg skal ha plater med stoff foran høyttalere når ting er ferdig her. Da blir det mindre forstyrrende visuelle cues.

Jeg har også dimmet lys. Ikke helt mørkt, men dimmet. Blir det helt mørkt har jeg også en tendens til å sovne...

 

[grammofon]

Tror jeg går og legger meg.....zzzzz

 

[svart-hvitt]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Her synes jeg tankegangen bærer litt preg av kapitulasjon. Mener du det du skrev, eller ligger det ørlite sarkasme i det?

Det er fint at det dukker opp nye instrumenter og ny musikk. Men jeg tror det er sunt for seriøse musikere at en del av dem (ikke nødvendigvis alle) går den harde skolen ved å lære seg fysiske instrumenter fra grunnen av - gjerne i en klassisk setting med noter og teori for øvrig. Jeg tror det har noe med å beherske hele repertoaret som over tid gir de beste resultater og det største utløp for kreativitet.

I matveien er det morsomt å nyte "molekylært cuisine", men det er ingen erstatning for en helstekt kylling med saus og det hele.

Jeg liker å se film og filmmusikk gir ofte glede. Spesielt Mancini og Morricone gir gode opplevelser. Hans Zimmer er vår tids store helt; jeg innbiller meg at han bruker moderne verktøy - som elektroniske effekter og ferdiginnspilte orkestre osv.? - og resultatet er henrivende. Men helst vil jeg også i fremtiden ha Mancini-Morricone og ikke bare elektronika som erstatning for full orkestrering.

Nå er vi langt inne i det subjektive land hvor det kommer 20 meninger på dusinet. Men i avspillingssituasjonen ser jeg ikke noe poeng i at det skal være enklere å lage god musikk. La meg med enkelhet spille av musikk som det kostet blod og tårer å spille inn!

;-)

 

[TrompetN]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Ja, jeg er på ingen måte noen akustisk-purist jeg heller. Jeg elsker jo elektronika, trance, elektrisk vreng i gitar og synther, hyperkomprimert pop, metall, you name it... og jeg digger å leke meg med en synth i garageband med alle mulige slags rare elektroniske lyder. Den daglige piano-klimpringen min foregår på et digitalpiano. Når jeg synger Bach med koret mitt, tar jeg meg ofte i å visualisere elektroniske bassganger som akkompagnerer musikken.

Jeg synes bare det er interessant hva denne endringen gjør med hifi som ideal. Kan man egentlig snakke om high-fidelity lenger, når referansen til det akustiske forsvinner? Det man sitter igjen med som referanse er lyden slik den kom ut av monitor-høyttalerne på produsentens miksepult. Og ingen vet jo hvordan det hørtes ut der og da. Dessuten ville det hørtes ut annerledes for enhver annen person som ble satt i nøyaktig samme stol med nøyaktig samme signal, siden øregangene, hodefasongen og hørselen er forskjellig. Men hvis det er dette som er referansen, burde jo alle lyttet med relativt små aktive monitorer i nærfelt, evt. med en sub i tillegg, siden det er slik studiofolk som oftest mikser låtene. Men det jo bare en minoritet av hifi-folk som lytter på den måten.

Kanskje skal vi bare akseptere at high-fidelity er dødt som ideal... og slippe relativismen løs? Er alt like bra, så lenge det gir godfot? Men de aller fleste av oss har jo likevel en eller annen opplevelse av at det finnes anlegg som spiller bedre enn andre. Man kommer liksom ikke unna det. Spørsmålet er hva det betyr.

Jeg synes Bryston sier det fint, målet deres er at sinuskurven skal være identisk på den som går inn i forsterkeren og den som går ut. Det målet kan man strebe etter uavhenig av musikken man spiller.

Jeg mener at årrsaken til at akustisk musikk er så fin å bruke i å detektere forvrengning i avspillingen er at akustiske lyder og musikk følger en gruppe regler som er faste. Ser for eksempel Bod Katz er enig med meg i det når han mastrer akustisk musikk. Problemet med akustisk musikk ligger i ordet. Man trenger ikke bare gjengi musikken eller lyden fra instrumentet, men må også gjengi akustikken i opptakslokalet for at det skal høres ut som High-Fidelity. Dette byr på utfordringer.
Ironisk nok er akustisk musikk det som lyder lengst unna High-fidelity på et anlegg.

Jeg vil tvert i mot si at High-Fidelity lever i beste velgående, man får det i stadig flere former og til en lavere pris. Problemet vil jeg si er at det ikke finnes noen felles bevissthet om hva High-Fidelity er og hvorfor man kun har tatt museskritt nærmere målet med tradisjonelt utstyr.
Som jeg har skrevet mange ganger så vil aldri bassregisteret og toppregisteret kunne reproduseres akustisk likt som i opptakssituasjonen (hvorfor er det ingen andre enn jeg som menere dette) og der vil alltid smak og behag dominere.

 

[TrompetN]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Her synes jeg tankegangen bærer litt preg av kapitulasjon. Mener du det du skrev, eller ligger det ørlite sarkasme i det?

Det er fint at det dukker opp nye instrumenter og ny musikk. Men jeg tror det er sunt for seriøse musikere at en del av dem (ikke nødvendigvis alle) går den harde skolen ved å lære seg fysiske instrumenter fra grunnen av - gjerne i en klassisk setting med noter og teori for øvrig. Jeg tror det har noe med å beherske hele repertoaret som over tid gir de beste resultater og det største utløp for kreativitet.

I matveien er det morsomt å nyte "molekylært cuisine", men det er ingen erstatning for en helstekt kylling med saus og det hele.

Jeg liker å se film og filmmusikk gir ofte glede. Spesielt Mancini og Morricone gir gode opplevelser. Hans Zimmer er vår tids store helt; jeg innbiller meg at han bruker moderne verktøy - som elektroniske effekter og ferdiginnspilte orkestre osv.? - og resultatet er henrivende. Men helst vil jeg også i fremtiden ha Mancini-Morricone og ikke bare elektronika som erstatning for full orkestrering.

Nå er vi langt inne i det subjektive land hvor det kommer 20 meninger på dusinet. Men i avspillingssituasjonen ser jeg ikke noe poeng i at det skal være enklere å lage god musikk. La meg med enkelhet spille av musikk som det kostet blod og tårer å spille inn!

;-)

Jeg har forståelse for at det ikke er lett å følge ressonomentet med mindre man har reflektert litt fra før over temaet. Det er skrevet fra en litt objektiv og teknisk synsvinkel og representerer selvfølgelig ikke min smak om hva jeg liker eller hvordan jeg personlig synes at musikk skal bli skapt. Klassisk og akustisk musikk er nesten hele livet for meg, men det hindrer meg ikke i å reflektere over realitetene. Musikk har alltid representert sin samtid og musikken forteller nettopp ganske mye om nettopp den. Hans Zimmer og John Williams er gode eksempler på ny og gammel skole ja.

At du kan tolke ren fakta som kapitulasjon sier kanskje litt om generelle bevisttheten rundt dette. Jeg møter denne mangelen på bevissthet 10-20 ganger hver dag.

For the record: jeg skriver aldri sarkastisk (som jeg kan erindre) og nesten aldri ironisk i så fall er det vennskapelig ment. Prøver å ikke ha noen vond mening eller baktanke med noe jeg skriver her, men har vel skrevet en 5-10 innlegg der jeg har vært litt irritert opp gjennom årene.

 

[svart-hvitt]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Her synes jeg tankegangen bærer litt preg av kapitulasjon. Mener du det du skrev, eller ligger det ørlite sarkasme i det?

Det er fint at det dukker opp nye instrumenter og ny musikk. Men jeg tror det er sunt for seriøse musikere at en del av dem (ikke nødvendigvis alle) går den harde skolen ved å lære seg fysiske instrumenter fra grunnen av - gjerne i en klassisk setting med noter og teori for øvrig. Jeg tror det har noe med å beherske hele repertoaret som over tid gir de beste resultater og det største utløp for kreativitet.

I matveien er det morsomt å nyte "molekylært cuisine", men det er ingen erstatning for en helstekt kylling med saus og det hele.

Jeg liker å se film og filmmusikk gir ofte glede. Spesielt Mancini og Morricone gir gode opplevelser. Hans Zimmer er vår tids store helt; jeg innbiller meg at han bruker moderne verktøy - som elektroniske effekter og ferdiginnspilte orkestre osv.? - og resultatet er henrivende. Men helst vil jeg også i fremtiden ha Mancini-Morricone og ikke bare elektronika som erstatning for full orkestrering.

Nå er vi langt inne i det subjektive land hvor det kommer 20 meninger på dusinet. Men i avspillingssituasjonen ser jeg ikke noe poeng i at det skal være enklere å lage god musikk. La meg med enkelhet spille av musikk som det kostet blod og tårer å spille inn!

;-)

Jeg har forståelse for at det ikke er lett å følge ressonomentet med mindre man har reflektert litt fra før over temaet. Det er skrevet fra en litt objektiv og teknisk synsvinkel og representerer selvfølgelig ikke min smak om hva jeg liker eller hvordan jeg personlig synes at musikk skal bli skapt. Klassisk og akustisk musikk er nesten hele livet for meg, men det hindrer meg ikke i å reflektere over realitetene. Musikk har alltid representert sin samtid og musikken forteller nettopp ganske mye om nettopp den. Hans Zimmer og John Williams er gode eksempler på ny og gammel skole ja.

At du kan tolke ren fakta som kapitulasjon sier kanskje litt om generelle bevisttheten rundt dette. Jeg møter denne mangelen på bevissthet 10-20 ganger hver dag.

For the record: jeg skriver aldri sarkastisk (som jeg kan erindre) og nesten aldri ironisk i så fall er det vennskapelig ment. Prøver å ikke ha noen vond mening eller baktanke med noe jeg skriver her, men har vel skrevet en 5-10 innlegg der jeg har vært litt irritert opp gjennom årene.

Takk for svar!

Ditt svar preges av at du er profesjonell. Jeg er en romantisk bruker; og den dertil hørende ignoransen preger også mine idealer.

Og jeg mener det er berettiget å reflektere over om en Mozart anno 2017 ville skrevet klassisk; neppe!

Daft Punks RAM er kanskje et godt eksempel på at gamle og nye, analoge og digitale former flyter sammen på vellykket vis?

 

[ANM]

Synes kanskje man innen vitenskapen til tider jobber litt lite tverrfaglig og ikke innser at forventningsbias og subjektivitet er en objektiv sannhet som vil påvirke sluttresultatet på en fysisk reell måte for individet. På samme måte som feks man tilbyr individuelle kalibreringsfiler til målemikrofoner, må et lydsystem kalibreres i forhold til den individuelle bruker. Man må ta hensyn til emosjonelle og det visuelle i en slik kalibrering eller så er den ufullstendig.

 

[8x12_TOM]

TrompeN, jeg er enig med deg i at tokanals stereo, og med de klare begrensningene det finnes i opptaksprosessen, ikke kan nærme seg virkeligheten.
Men hva gjør nå det Jeg har en tilnærming som går på så lite forvrengning som mulig, men andre går i mot en andel gode harmonics. Begge disse løsningene gagner stort på et homogent energinivå

 

[TrompetN]

Angående spørsmålet ditt Olav om preferanseendring så tror jeg du har rett i det. Folk har ikke lenger akustiske lyder som preferanse.

Selv om min verden stort sett handler om akustisk musikk og lyd må jeg erkjenne at elektronisk musikk og moderne instrumenter er et fremskritt. Ta klassisk musikk for eksempel så er det uforholdsmessig vanskelig og lite effektivt å reprodusere. Dagens todimensjonale lyder fra instrumenter plugget rett i mikseren eller nærmikking forenkler reproduksjonen mange mange ganger. En helt ok hodetelefon og god mp3 kvalitet holder i massevis i å reprodusere selve lyden fra disse.

Hvis man ser hvor mange timer det ligger bak det å beherske et klassisk og akustisk instrument i forhold til dagens moderne instrumenter elgitar, elbass, keyboard så er det rett og slett en veldig tungvint og ineffektiv måte å lage og fremføre musikk på.

Liker også Linkwitz sine skriblerier.

Her synes jeg tankegangen bærer litt preg av kapitulasjon. Mener du det du skrev, eller ligger det ørlite sarkasme i det?

Det er fint at det dukker opp nye instrumenter og ny musikk. Men jeg tror det er sunt for seriøse musikere at en del av dem (ikke nødvendigvis alle) går den harde skolen ved å lære seg fysiske instrumenter fra grunnen av - gjerne i en klassisk setting med noter og teori for øvrig. Jeg tror det har noe med å beherske hele repertoaret som over tid gir de beste resultater og det største utløp for kreativitet.

I matveien er det morsomt å nyte "molekylært cuisine", men det er ingen erstatning for en helstekt kylling med saus og det hele.

Jeg liker å se film og filmmusikk gir ofte glede. Spesielt Mancini og Morricone gir gode opplevelser. Hans Zimmer er vår tids store helt; jeg innbiller meg at han bruker moderne verktøy - som elektroniske effekter og ferdiginnspilte orkestre osv.? - og resultatet er henrivende. Men helst vil jeg også i fremtiden ha Mancini-Morricone og ikke bare elektronika som erstatning for full orkestrering.

Nå er vi langt inne i det subjektive land hvor det kommer 20 meninger på dusinet. Men i avspillingssituasjonen ser jeg ikke noe poeng i at det skal være enklere å lage god musikk. La meg med enkelhet spille av musikk som det kostet blod og tårer å spille inn!

;-)

Jeg har forståelse for at det ikke er lett å følge ressonomentet med mindre man har reflektert litt fra før over temaet. Det er skrevet fra en litt objektiv og teknisk synsvinkel og representerer selvfølgelig ikke min smak om hva jeg liker eller hvordan jeg personlig synes at musikk skal bli skapt. Klassisk og akustisk musikk er nesten hele livet for meg, men det hindrer meg ikke i å reflektere over realitetene. Musikk har alltid representert sin samtid og musikken forteller nettopp ganske mye om nettopp den. Hans Zimmer og John Williams er gode eksempler på ny og gammel skole ja.

At du kan tolke ren fakta som kapitulasjon sier kanskje litt om generelle bevisttheten rundt dette. Jeg møter denne mangelen på bevissthet 10-20 ganger hver dag.

For the record: jeg skriver aldri sarkastisk (som jeg kan erindre) og nesten aldri ironisk i så fall er det vennskapelig ment. Prøver å ikke ha noen vond mening eller baktanke med noe jeg skriver her, men har vel skrevet en 5-10 innlegg der jeg har vært litt irritert opp gjennom årene.

Takk for svar!

Ditt svar preges av at du er profesjonell. Jeg er en romantisk bruker; og den dertil hørende ignoransen preger også mine idealer.

Og jeg mener det er berettiget å reflektere over om en Mozart anno 2017 ville skrevet klassisk; neppe!

Daft Punks RAM er kanskje et godt eksempel på at gamle og nye, analoge og digitale former flyter sammen på vellykket vis?

Musikk er noe man nyter vet du og man skal være forsiktig med å analysere det i stykker. Tror det er veldig sammensatt hva de mest begavede menneskene velger å bruke livet sitt på. Det finnes nok Mozarter i 2017 som driver med klassisk musikk, men du får sannsynligvis aldri høre om dem 100 år etter de er døde fordi det ikke er interessant på samme måte som for 100 år siden.

Daft Punk R er et godt eksempel på kreativt bruk av tilgjengelige musikalske virkemidler.

 

[TrompetN]

TrompeN, jeg er enig med deg i at tokanals stereo, og med de klare begrensningene det finnes i opptaksprosessen, ikke kan nærme seg virkeligheten.
Men hva gjør nå det Jeg har en tilnærming som går på så lite forvrengning som mulig, men andre går i mot en andel gode harmonics. Begge disse løsningene gagner stort på et homogent energinivå

Det gjør da ingen verdens ting. Handler kun om bevisstgjøring dette. Nyter musikk fra selv høyttalerene fra Ipaden jeg. Og vi som bruker så mye tid på å lytte til stereoanlegg må jo tilpasse vår egen lyst og behov.

 

[Olav2]

Ang prisen osv på klassisk vs moderne musikk: hvis koret mitt skal sette opp et verk som Händels Messias koster det 250000 kr. Minst. Vi får ikke det igjen i billettinntekter. Dvs at noen må dekke underskuddet. Så kan man spørre seg hvor mye det koster Kygo å lage musikken sin, i sammenlikning. (jeg digger Kygo, for the record)

På avspillingssiden kan man helt fint gjengi Kygo med to monitorer og en sub. Händels messias derimot, i full størrelse, betinger enten en god multikanals-innspilling og en gjennomarbeidet flerkanalsrigg med god kapasitet, eller en kemborigg à la slukoteket e.l. Så det er noen praktiske og økonomiske tyngdelover der som gjør at klassisk og/eller tradisjonell akustisk musikk sliter i motbakke.

 

[ANM]

Daft Punks RAM er kanskje et godt eksempel på at gamle og nye, analoge og digitale former flyter sammen på vellykket vis?

Thomas Bangalter er nok en du ville fnyse av her inne.

When Moroder arrived in the studio to record his monologue, he was initially perplexed that the booth contained multiple microphones; he briefly wondered if the extra equipment was a precaution in case one of the microphones broke. The recording engineer explained that the microphones varied with origin dates that ranged from the 1960s to the 21st century, and that each microphone would be used to represent the different decades in Moroder's life. The engineer added that although most listeners would not be able to distinguish between each microphone, Thomas Bangalter of the duo would know the difference

 

[svart-hvitt]

Daft Punks RAM er kanskje et godt eksempel på at gamle og nye, analoge og digitale former flyter sammen på vellykket vis?

Thomas Bangalter er nok en du ville fnyse av her inne.

When Moroder arrived in the studio to record his monologue, he was initially perplexed that the booth contained multiple microphones; he briefly wondered if the extra equipment was a precaution in case one of the microphones broke. The recording engineer explained that the microphones varied with origin dates that ranged from the 1960s to the 21st century, and that each microphone would be used to represent the different decades in Moroder's life. The engineer added that although most listeners would not be able to distinguish between each microphone, Thomas Bangalter of the duo would know the difference

Fnyse av slikt detaljfokus? Absolutt ikke! Har du ikke innsett allerede at jeg har sans for detaljer? Ofte kommer detaljfokus i veien for helheten, men ikke når detaljfokus kombineres med erfaring.

Det er detaljfokuset mitt som sikkert gjør at jeg har et nevrotisk forhold til "Master", dvs. originalen slik den forlot opphavsmennenes hender.

 

[HCS]

Så du vil at det skal høres likt ut hos deg som i studio SH ? Hva med et live opptak ?

 

[ANM]

Ofte kommer detaljfokus i veien for helheten, men ikke når detaljfokus kombineres med erfaring.

Dette er en setning jeg kan stille meg helhjertet bak. Men hvilke detaljer man fokuserer på vil ofte endre seg med praktisk erfaring - Og husk helheten er også en detalj...