Det er fredag formiddag. Fantastisk fint vær i hovedstaden. Kona er på jobb, ungen er sendt på skolen og jeg har ledige timer. Var på filmen Logan i går. Skikkelig skuff.
Har spolt gjennom langrennsprinten fra Drammen. Morsomt når det man husker er Northug sin innspurt i kvartfinalen og Klæbo sin semifinale. Ekstreme kvaliteter er underholdende skue. Kommer tilbake til akkurat det.
Dagens morgenmusikk er satt i gang. Fin strykeensembleplate med musikkverdenens mes crazy og energiske person som musikalsk leder. Nordiske romantiske komponister er slettes ikke verst.
Vis vedlegget 430030
Har tenkt en stund på å følge litt opp noe jeg skrev i Olav2 sin tråd for en stund tilbake. Det handlet om effektivitet rundt musikk. Dette kan feiltolkes i store proporsjoner så dere må forsøke å missforstå meg rett.
Temaet for dette innlegget er at musikkverden har gått fremover. Kanskje først og fremst når det kommer til effektivitet.
Et eksempel for å sette det litt på spissen:
Jeg kjenner en ung mann under 20 år. Kreativ og flink fyr som alltid har vært flink på skolen, spilt fotball og hatt mange fritidssysler, men musikk har så vidt jeg vet aldri vært en del av de. For et år eller to tilbake begynte han å lage "teckno" musikk og i år satser han for fullt på russelåtmarkedet og vil sannsynligvis tjene store penger der allerede i år.
Vi har her en ung mann med liten musikkbakgrunn som på 2 år klarer å lage musikk som gleder tusenvis av mennesker.
Til sammenligning vil min mest talentfulle trompetelev noensinne på 19 år med tusenvis av øvingstimer bare glede sånn passe fordi det vil være en stund til denne eleven kan mestre instrumentet godt nok håndtverksmessig til å tilføre musikken de emosjonelle og karakteristiske kvalitetene som behøves for å bergta et publikum.
Denne eleven spiller heldigvis ikke kun trompet, men spiller klassisk piano og bruker pianoet som komp til sangstemmen til egne låter i singersongwriter konsept.
Hva tror dere fungerer best? Singersongwriter selvfølgelig. Dette kunne denne eleven gjort hvor som helst. Hvis månen, sola og stjernene står riktig så tror jeg hele verden snart kan få høre denne musikken.
Denne musikken kan konkurrere med tecknoen på et profesjonellt nivå, men for eleven er dette kun et hobbyprosjekt for kos. Det er klassisk trompet og klaver det brukes tid og krefter på. Samtidig er det kompetansen og håndtverket som gjør popmusikken så god og dette pianokompet kunne russelåtgutten aldri i verden fått til på mange år.
Det er lett å mene at russetekno ikke er ordentlig musikk og ikke krever så mye. Jeg er litt opptatt av å påpeke at dette ikke nødvendigvis er sant. Hvis man går tilbake på hva musikk er og hva den er til for så ser man at musikk er kulturelt betinget og kontekst er viktig. Emosjonell og eller intelektuell opplevelse er kriterier.
Om man går 100 år pluss tilbake i tid. Se for dere en 20 år gammel mann som begynte å smått med musikk da han rundet 18 års alderen. Hva kunne han få til?
Se for dere Edvard Grieg eller Ole Bull i 2017 bli booket inn til Tryvann for å underholde med sine instrumenter på et moderne russetreff. Noe sier meg at dagens unggutt eller singersongwriteren hadde slått bedre an i den settingen.
Hvorfor tar det gammeldagse håndtverket så lang tid å lære seg?
I musikkhistorien har akustisk lydstyrke vært et viktig poeng.
Skåret ned til benet må:
1. musikken må høres for at den skal fungere.
2. dynamikk er også et viktig virkemiddel.
3. lydstyrken må også opp i en viss styrke for å engasjere.
4. intonasjon. Sure toner (eller combfiltering om dere vil
) er det ingen som liker.
Når instrumentmakere lager akustiske instrumenter så er en rik klang viktig nettopp fordi de skal "fylle" et stort rom med lyd. Overtonerekken eller ressonansene i instrumentet måtte være jevn i hele dynamikkspekteret for at det skulle klinge flott og intonasjon var viktig for å gjøre intrumentene enkle å spille på.
Sang har også vært viktig. Siden man ikke hadde mikrofoner måtte man utvikle teknikker for at stemmen kunne bære.
Å beherske musikkutøvelsens kunst var på grunn av dette vanskelig og krevende på grunn av de akustiske utfordringene. De som virkelig fikk det til ble dyrket som helter på linje med idrettsutøvere i dag. Man skrev vanskeligere og vanskeligere musikk til disse stjernene så de kunne vise frem ekstremegenskapene som Northug og Klæbo.
Å spille med rik klang med ren intonasjon i alle registre og styrkegrader er krevende og krever et grandiost håndtverk for at det skal lyde med perfeksjon. Notelære er også komplisert. Riktig pitch til riktig tid og med riktig karakter i nåtid.
Dette håndverket tar tid.
I dag har vi høyttalere som forsterker lyden. Vi trenger ikke lenge synge/spille ekstremregistre eller kjempesterkt for at musikken skal nå publikum. Det holder å ha en særegen sound få frem det emosjonelle budskapet og synge noenlunde riktig toner (autotune fikser resten).
Med moderne instrumenter som keyboard, gitar og bass krever det nærmest ingen ting å spille rent på. Plugger man instrumentet rett i mikseren og spiller riktige toner til omtrent riktig tid fikser synkronisering resten. Sounden blir riktig med lite øvelse. Veldig lite musikk blir spilt live og krever ikke presisjonen i øyeblikket. Mye blir laget i studio på forhånd hvor man kan senke tempoet til man får det riktig og øke etterpå hvis det er tekniske vanskelige passasjer.
Notelære har man i mange sammenhenger gått bort ifra.
Kravet til håndverket har i stor grad gått fra instrumentalistene til lydprodusentene.
En mann som Kygo kan underholde en hel stadion, mens Mahler trengte et 110 manns symfoniorkester og kor for å løfte taket i de største konsertsalene.
Hvilken musikk man liker best er og blir en smaksak selvfølgelig, men jeg må nok innrømme at utviklingen har gått fremover. Det er lettere, raskere og mer effektivt å lære å uttrykke musikk i dag enn for 100 år siden.
