En sliten søndag har det vært. Ikke så rart kanskje, for det blei et tett program i går kveld for en gammalkaill: middagsselskap, konsert og nachspiel.
Det interessante var at selveste Drive-By Truckers entret Rockefeller i går kveld. En stor begivenhet det, jeg var på nippet til å dra til England å se dem sist de var i Europa, men fikk det ikke til. Så det var en sann treat å få de hit bare en kort spasertur unna. Så fikk kastet ut gjestene mine litt over kl 21, ingen bønn der, de hadde jo både fått biff og rødvin og dessert. Jeg hastet ned i Torgata, glemte i farten å låse døra.
Rakk akkurat å få en pils i hånda før det braket laus. For de rootsy suverene sørstatsrockerne gikk på allerede kl 2130, dvs en halvtime før hovedattraksjonen pleier å gjøre det der. "Aha, da kan jeg komme hjem litt tidligere for nachspielet?" Men neida, tidligstart var bare fordi de hadde tenkt å spelle lenger enn band flest, dumme meg, det burde jeg jo skjønt.
Patterson Hood og Mike Cooley er de suverene hovedmennene, de sang annahver sang, en herlig variasjon dermed.
De begynte med noen låter fra den gode sisteskiva (American Band), tonen var satt, og så begynte de på ordentlig. Lyden kom på plass, det begynte å schwunge. Mye fra gullskivene Southern Rock Opera og Dirty South. Ingen tvil om at dette var sørstatsrock. Temmelig hardt i perioder. Og med countryen hele tida på lur, heldigvis.
Etter to timer begynte de å inn for landing. "Let There Be Rock!" messet Hood med sin hese stemme:
"I never saw Lynyrd Skynyrd. And I never saw The Clash. But I sure saw The Replacements about seven times!"
Så kunne man gå ut i Oslonatten, mett, litt på snurr, og lykkelig.
Vel hjemme ventet folk på trappa, hvem kunne vite at det var åpent. Fortsettelsen var ikke særlig pen, så vi stopper der.