Lydbilde: Instrumentene inn i rommet mitt - og litt om bassystemer
Bildene av lydbilde for forskjellige typer oppsett er postet tidligere - vindu inn til der det skjer, eller instrumentene inn i rommet:
Men dette er ikke bra nok, jeg vil ha instrumentene enda klarere, bedre definert, mer rette proporsjoner og så vil jeg i tillegg ha med rommet fra opptaket - jeg vil ha hele scenen og akustikken fra rommet opptaket ble gjort i plassert i front og rundt meg inne i rommet mitt der jeg sitter:
Bildet viser ikke rommet fra opptaket, men vi skjønner omlag hva som er poenget likevel.
Denne målsetningen ligger til grunn for design av den nye generasjonen høyttalere. Dette har konsekvenser for valg av prinsipp, drivere, tekniske detaljer som spredningsmønster.
F1 greier litt av dette, F2 greier 4 hakk mer.
Romakustikken har betydning, men det er høyttalerene som gir utgangspunktet for denne illusjonen. Det er høyttalerene som gjør det mulig å gjenskape instrumenter som fremstår som fysisk avgrensende objekter plassert i et tredimensjonalt landskap. Plassering av lytter i forhold til høyttalerene er også avgjørende. Justering av romakustikken har stor betydning for hvordan lytterommet kobler til opptaksrommets akustikk, slik at opptaksrommet flyter over inn i lytterommet - følelsen av å se inn i musikken gjennom et vindu forsvinner.
Puente Celeste - Buey.
Typisk musikk som en blir sittende å høre på bare på grunn av lyden - instrumenter med musikere og rom fra opptaket gjør det hele til en veldig engasjerende og spennende opplevelse. Trenger ikke forestille seg at instrumentene er der, for lyden er som om instrumenter står og spiller der framme, helt naturlig, med kropp og det hele. Denne produksjonen er vel egentlig ikke spesielt bra heller, det er litt grumset nedover i bassen. Starter litt forsiktig med master på -10dB, men skrur opp på 0dB etter en stund.
Sera Una Noche - Nublado.
En klassiker som har vært omtalt før her. Og det er ikke uten grunn. MV på +6dB, sette seg godt til rette for vel 11 minutter lyd og musikknirvana.
En ting som bidrar positivt til illusjonen her er fraværet av støy - støyen fra opptaksrommet er høyere enn all støy fra opptakutstyr og lydformat - som er 24-bit her. Her er det kun høyttalerene som begrenser dynamikken.
Trutbasunen er rå og heftig, perkusjon som varierer veldig i kraft, slik at virkningen fremstår enda sterkere de gangene trommen slår til rett i brystkassen med solid og hard kraft.
Med F2 i Rom2 så kobler opptaksrommet her veldig fint, slik at det ikke blir dette kunstige skillet mellom opptaksrom og lytterom - alt flyter liksom over i hverandre.
Forskjellige instrumenter har forskjellig kropp og fasong og størrelse. De har sin egen spesielle lydsignatur. Når en greier å gjenskape dette blir opplevelsen av musikk - eller lyd - løftet til et annet nivå. Slik at diskusjon om detaljer, bass og diskant blir ganske irrelevant. For det som teller er om instrumentene fremstår som instrumenter som henger sammen fysisk - alle lydbidragene fra samme instrumentet kommer fra samme objektet - og klangkarakter og nyanser fra instrumentet er med, der plassering og fasong og størrelse samsvarer med instrumentet.
Flashbulb - album Nothing Is Real.
MV litt ned til 0dB, og så bare starte et sted med en passende låt. Dette er elektronisk musikk, alle lyder er enten generert eller samplet. Bassen er tung og vektig på dette albumet. Lydbildet er nyansert og komplekst og behagelig, og det er besnærende å høre på alle lydene som har forskjellig plassering, størrelse og klang - kontraster som gjør dette til en helt spesiell opplevelse. Kunstig genererte lyder som fremstår lydmessig akkurat som instrumenter - som lydobjekter med form og fasong og størrelse.
Bassystemet har en viss betydning, men ikke så mye når det gjelder plassering og definisjon av instrumenter. Basshornene bidrar først og fremst med dynamikk og kraft og liv til musikken - den blir mer levende. Og har slik sett veldig stor betydning for totalopplevelsen.