Til Asbjørn og andre som har levd tett på amerikanernes forhold til politikk:
Er det slik at man enten ER republikaner eller demokrat? Og om man har funnet sin side (som ser ut til å være veldig geografisk betinget av en eller annen grunn) så blir man værende der, uansett hva som skjer, og uansett hvem som er kandidaten?
Litt som blodfans i fotballen, som vil heie på det samme laget, uansett hvordan det går, uansett hva de gjør, og uansett hvem som spiller for laget.
Det virker som det er så ekstremt mye følelser forbundet med amerikansk politikk. Så mye hat mot "motpartens" kandidat og så voldsomt med entusiasme ovenfor "sine egne". Tilsynelatende uansett. Og da, tilsynelatende ikke bare blant politikerne selv, men blant vanlige velgere. Er det noen av dere som kan bekrefte om dette stemmer?
For meg fremstår politisk engasjerte amerikanere omtrent som hooligans, om jeg skal sette ting ekstra på spissen. Blind lojalitet kombinert med tilsvarende blindt hat.
Hva er greia egentlig? Er amerikanere så usikre på seg selv og sin egen identitet? Savner de borgerkrigen? Er det slik at man alltid stemmer det man alltid har gjort, uavhengig av hva man mener om presidentkandidaten sin? At man aldri vil finne på å stemme på noe annet enn det man alltid har gjort?
Blir det litt som om vi skulle begynne å heie på svenskene?
USA har gjennomgått faser i sin utvikling, fra ekstrem politisk stillingskrig til bipartisant samarbeide, for deretter å grave seg ned i skyttergraver igjen.
Lyndon B. Johnson var klar over hva han gjorde da han underskrev loven om Civil Rights og visste at nå tapte demokratene sørstatene. Det hevdes at han sa til en av sine at "we have lost the South for a generation".
Republikanerne under Lincoln var et progressivt parti, og var i mange tiår det partiet som kjempet for vanlige folks rettigheter. Bill Moyers skriver godt om det her:
When the Republicans Really Were the Party of Lincoln | BillMoyers.com
80% av republikanerne i Kongressen støttet Borgerrettighetsakten, mens kun 61% av demokratene gjorde det (noe demokrater ikke liker å bli minnet om). Og det demokratiske partiet tapte sørstatene, som i rent raseri glemte at det var republikanerne i Kongressen som hadde gitt mest støtte til hva den demokratiske presidenten fikk gjennomført.
Men amerikanerne har også i perioder stått sammen. Årene etter 2. verdenskrig har mange eksempler på bredt samarbeid omkring nasjonsbygging og -utvikling, som kulminerte i Borgerrettighetsakten. Johnson var en utrolig dyktig politiker og strateg og mente han visste hva han gjorde og hva konsekvensene ville bli, men det spørs om han ville gjort det om han hadde sett hvor rabiat sørstatene ville vende seg mot Washington D.C. etter dette. Hele kampen mot "the federal government" har sitt utspring her, presidenten måtte sette inn soldater mot dem som støttet at delstatene kunne avgrense borgernes rettigheter. Det minnet folk i sørstatene om årene etter Borgerkrigen og nordstatenes regime i sør.
Jeg oppholdt meg i lange perioder gjennom to år i South Carolina og andre sørstater fordi jeg ønsket å granske hvor sterkt hatet mot D.C. satt i. Det var utrolig sterkt og er blitt sterkere. Nå ivres det for å få i stand en Constitutional Convention, for å kunne skrive om landets grunnlov uten at man må gjennom fastsatt prosedyre i Kongressen. Om man får til en slik delstatssamling kan forfatningen gjøres om fra begynnelse til slutt på noen uker.
https://www.usatoday.com/story/news...ts-to-amend-constitution-tea-party/102748540/
Utover 1990-tallet ble amerikansk politikk ytterligere polarisert i motstanden mot Bill Clinton og forfølgelsen av ham. Mange republikanere mener at det er helt legitimt å motarbeide demokratiske presidenter med alle midler, for å forsøke å paralysere "den progressive agendaen", som man avfeier som uamerikansk. Dette så vi videreført i fusket rundt valget av Bush over både Gore og Kerry, og i den systematiske sabotasjen av Obama.
For ikke å snakke om de systematiske forsøkene på å avgrense adgangen til å avgi stemmer for velgere som man mistenker har sympatier med demokratene.
USA er i politisk og konstitusjonell krise og har vært det lenge før Trump. (Var en av grunnene til at jeg i sin tid startet tråden American Revolution her inne). Folket ble ofret for globalisering og har gjennomskuet "The American Dream" - kynismen er absolutt. Om økonomien for folk flest var i vekst, ville det vært mindre intern slitasje, men reallønnen til vanlige amerikanere er falt med 40% siden 1970-tallet. Da vender man seg mot hverandre, mot innvandrere, mot liberale sosialistkommunisterfrakenya.
Det kommer ikke til å ende godt. Støtten til Sanders og Trump, begge innbrytere i det etablerte, var en indikasjon på frustrasjonen folk flest føler. Det at Trump nå leder "a cabinet of billionaires, for billionaires" er ikke hva folk trodde de ville få.
Når en som står til valg i kongressen melder at "I don't believe in a liveable wage", så sier det vel alt om hvor USA befinner seg. Det er bare et spørsmål om hvor lang lunten er, den er antent.
