Det må ha vært i 1988 eller 1989, og jeg hadde funnet meg på et bord midt i lokalet på Cafe Opera. Det var lørdag ettermiddag, og akademikerfruene hadde dumpet sine akademikermenn på kafeen slik at de kunne få utfolde seg i byens butikker noen timer uten sukk og stønn fra sidemann. Jeg kjøpte min kaffe, fant en avis og fyrte opp en Lucky Strike uten filter.
-Unnskyld meg, unge mann, men jeg ser at de røker Lucky uten filter. Det har jeg ikke smakt siden sekstitallet. Kan jeg få lov til å bomme en av deg? Den distingverte herren på nabobordet er iført tversoversløyfe. Det er den lett gjenkjennelige professoren i almenmedisin (senere sosialmedisin), Per Fugelli, som bøyer seg over mot meg der jeg kikker opp fra avisen.
-Selvfølgelig, svarer den unge baluba, ta gjerne to.
Hvorpå professoren takknemlig forsyner seg med to sigaretter fra min nyåpnede pakke med Lucky uten filter. Han nyter først den ene med velbehag, tar så en liten pause før han fyrer opp sigarett nummer to. Midtveis i sigaretten kommer hans kone og ei venninne inn døren med sine pakkenelliker, og professoren stumper sigaretten. Men det er for sent, fru Fugelli har sett sigaretten.
-Det var den mannen, han tvang meg! Professoren med tversoversløyfe står nå oppreist og peker på meg.
Takk for å ha gitt meg en av mine favoritthistorier og for alt du lærte oss. Hvil i fred, hedersmann.