Jeg skrev en gang 2 poster som het 10 favoritt strykekvartetter, del 1 og 2, der var denne Schubertkvartetten i den innspillingen du har nevnt. Siden postene ser ut til å ha forsvunnet i en eller annen forumkonvertering, hiver jeg den inn på nytt:
Jeg har alltid vært glad i strykekvartetter. Trolig pga strykeinstrumentenes klang og intonasjon som ligger nært til den menneskelige stemme (det viktigste og beste instrumentet av alle), fordi strykekvartettens natur (en dialog mellom fire likeverdige, siviliserte røster) tiltaler meg; og fordi det faste formmønsteret i den klassiske strykekvartetten etablerer et rammeverk man kan kjenne seg igjen i, og hvor man kan sammenligne ulike komponisters ulike ytringer.
Jeg trolig kunne fylt opp denne trådens tittel bare med Beethoven… men en av premissene er bare ett verk fra hver enkelt komponist.
Beethoven. ”The Quartet Cycle to end all Quartet Cycles”, Beethovens 15 kvartetter inneholder ganske mange verker som ville ende opp på min liste over 50 favorittverker. Disse kvartettene, særlig de skrevet etter at han ble døv, er så abstrakte, kompromissløse, lange og vanskelige å spille at de ble liggende uspilte og lite forståtte av de fleste i mange tiår etter mesterens død. En av de få som skjønte de, og som var i stand til å ta lærdom av de, var barnegeniet Mendelssohn, men det får vi komme tilbake til. Det hjalp vel heller ikke at Beethoven var notorisk ufølsom fra innspill fra samarbeidspartnere og musikere som tryglet ham om å forenkle musikken; ”jeg driter i den fordømte fela di” freste han til sin nære forbundsfelle Schuppanzig da han påpekte at noen partier i en av kvartettene lå svært vanskelig til på halsen.
Men hvilken? Det er nesten meningsløst å velge mellom verker på så høyt nivå, men for meg står det mellom op 127 og op 131, og jeg velger op 127. Kjernen i denne kvartetten er den lange, nakne og intense andresatsen på 15 minutter, kan aldri høre Beethovens sene kvartettadagioer uten klump i halsen. Men ellers skjer det så mye rart i denne satsen, rare sideblikk, muntre slengbemerkninger og skjevt tullprat mellom de 4 personene i dialogen, her er smilet likevel aldri langt borte. Beethoven kjente ”the human condition” og skjønte det hele. Satsen etterfølges av en energisk liten sak med tett imitasjon mellom instrumentene og en stormvind av en scherzo, det hele med et skjevt smil fra mesteren. Sistesatsen er vi tilbake i det seriøse i et nydelig, vuggende tema som stadig dukker opp igjen i en slags rondostruktur, hvor bratsjens motstemme virkelig kommer til sin rett.
Innspilling? Det finnes mye bra, levde med Talich, Busch og Yale i mange år, og har senere anskaffet både Budapest (deres første monocsyklus) og Takacs og noen enkeltplater med Hagen. For de som må ha moderne lyd kan man gjerne gå for Takacs som jeg lytter på akkurat nå, men ellers er jeg svoren tilhenger av innspillingene på EMI med Busch-kvartetten fra 30-tallet.
Bartok. Han skrev de mest funky kvartettene på kloden og jeg velger nr 5. Starter med ett brak og skjeive pizzicati i akkompagnmementet med noen brutale attaca i en eller annen skjev balkansk rytme og deretter tar det av som et bulgarsk danseensemble på speed. Ubeskrivelig, det tuter, uler, plinger og plonger i de mest avsindige rytmiske mønstre i bråe og tverre kast. Andre satsen er ett eksempel på Bartoks karakteristiske ”nattmusikk” med stillferdige og nakne melodistubber avbrutt av mystiske innsektslyder og triller, men kan også sees på som en vibratoløs sørgesang. Tredjesatsen starter som en pizzicatodrevet vals i en vuggende rytme, men så går det galt….. hissige og dissonante fioliner i en eller annen skjev Balkanrytme igjen bryter stadig opp den vakre, vuggende melodien før satsen løser seg opp i intet i et skjevt smil av en frase. Fjerdesatsen er igjen en stillferdig, merkelig sak, med masse pizzicato og glissandi i strykerne, smektende melodistubber, før femte og sistesats bryter løs i et brutalt tempo og masse synkoperte rytmer som ville få den mest avanserte jazzmusiker til å riste på hodet. Og dette er notert musikk! Cellisten og bratsjisten ”strummer” delvis instrumentene sine (som en gitarist).
Bartoks kvartetter har jeg virkelig SPILT opp gjennom årene og kjenner de nesten som egne bukselommer. Hører på Emerson på DG nå, bra den, men foretrekker kanskje Takacs på Decca av nye innspillinger, den nye Zehetmaier på ECM skulle visstnok være noe helt spesielt, men den har jeg ikke hørt. Vokste opp med den ungarske kvartett på DG, de har virkelig idiomet inne.
Haydn op 76 nr 2. Strykekvartettens skaper (i den form vi ble kjent med den) med 83 kvartetter under vesten. Publisert i 1797 i London etter at den tidligere Esterhazy kapellmesteren hadde blitt kjendis i London. Starter med en energisk Allegro som starter med to fallende kvinter, noe som har gitt den tilnavnet ”Kvinte-kvartetten”, i Haydns typiske energiske stil med masse dialoger mellom par av instrumenter og stadige modulasjoner til moll. Mye drama, som avløses av en enkel, sangbar adagio med folketonepreg og varm harmonisering. Tredje sats er en av disse satsene som gjør Haydn så unik og morsom. En streng tostemmig kanon med en oktavs avstand og instrumentene i par, kontrastert av en svingende trio med vuggende rytme som trioen i Bruckners niende symfoni (sikkert en østerriksk folkedansvariant). Finalen danser av gårde i lystig sigøynerdans. Herlig musikk, Haydn er varm, vittig og folkelig i sine kvartetter.
Quatuor Mosaiques på Astreee er mitt valg. Topp lyd, periodeinstrumenter og billig pris (alle 6 kvartettene i opus 76 går på en dobbel)
.
Mendelssohn op 80.Hva gjør Mendelssohn i dette selskapet? Den melodiøse, ubekymrete Mendelssohn som alt kom så lett til at han ikke trengte å anstrenge seg og i stedet brukte kreftene sine på å gli inn i det tyske borgerskapet på en sånn diskre måte at ingen la merke til at han var jøde? Vel, denne var skrevet kort tid etter at han mistet sin svært nære søster, Fanny, og tapet gikk sa sterkt inn på ham at han døde bare ett par måneder senere….
Etter en rask, nesten midtsommernattsdrømaktig (for de som kjenner scenemusikken – en annen referanse er Schuberts Quartettsatz) førstesats hvor uroen i akkompagnementet og en dramatisk episodeaktig karakter sladrer om at noe uvanlig er på gang, kommer en sterkt synkopert og uvanlig andresats med et uvanlig rytmisk driv og noen tverre kast. Den langsomme tredjesatsen minner om sen Beethoven i sin inderlighet og uventede vendinger, før finalens Allegro Molto forsegler dramaet. En kompakt tragedie på ca 25 minutter.
De tidlige kvartettene op 12 og 13 er skrevet bare 1-2 år etter Beethovens sene kvartetter og viser en 18 åring som har tatt Beethovens idiom inn over seg flere tiår før resten av musikkverdenen hadde begynt å forstå Beethovens enorme landevinninger. Gode kvartetter og enormt interessante. Mendelssohns kvartetter er de viktigste i genren siden sen Beethoven/Schubert og før senromantikerne begynte å skrive kvartetter…jeg har problemer med å komme utenpå min elskede Brahms sine kvartetter og må til sen Dvorak flere tiår senere enn Mendelssohn før jeg finner noe like interessant.
Kort og godt den viktigste kvartettsyklus mellom Beethoven/Schubert og langt inn i det senromantiske, og som sådan må den være med her.
Det finnes gode, moderne innspillinger med Eroica (Harmonia Mundi), Pacifica (Cedlille) og Carmina (Denon) men jeg holder meg til mine gamle Melosplater på DG, litt tørre i lyden men flott spill og nærværende klang.
En annen jøde, Ernst Bloch skrev 5 kvartetter. Nr 1 er skrevet da han var 36, i 1916 etter at han hadde flyttet fra Sveits til USA, og er ett uoppdaget storverk på nesten 1 times lengde. For de som kjenner sin Bartok, er de musikalske referansene slående, med en klar østeuropeisk feel i rytmer og melodiføring, det oppsiktsvekkende er at dette er skrevet samtidig med Bartoks kvartett nr 2, altså helt samtidig med at Bartok var i ferd med å finne seg selv som kvartettkomponist, og Blochs nr 1 peker fremover mot Bartoks senere, og modne, kvartetter. Den første satsen er en trist klagesang, med tallrike dissonanser a la Bartok. Den neste satsen er en lang scherzo med lange, lyriske perioder avbrutt av frenetiske rytmer og pizzicati a la sen Bartok og periodevis oppbygging av veldig intense stemninger. 3 sats er en pastorale, en meditasjon over et av kvartettens gjennomgående temaer, med klare referanser både til Bartok (igjen) og Beethovens meditasjoner i hans sene kvartetter. Intenst og nakent, og usigelig trist i det musikken dør hen i den totale stillhet. Siste sats starter som Bartok igjen, får klare referanser til Bartok nr 3, med spenstige og energiske sprell og sterke dynamiske og rytmemessige kontraster før det hele tar av i en energisk og lang Vivace som virkelig svinger og duver før den langsomt dør stille og rolig hen med noen tilbakeblikk på det sykliske temaet jeg har nevnt tidligere og som dukker opp i alle satsene. En forutanelse om Auschwitz? Vel, det var sikkert tungt å være jøde i Europa lenge før Hitler. Flotte greier. En fabelaktig kvartett som jeg stadig vender tilbake til.
Med ca 60 minutter en av de lengste kvartetter jeg vet av (bare slått av Dvoraks unummererte i D-dur, samt Morton Feldman). Innspilling? Ikke mye å velge mellom i det hele tatt. Og ingenting (så vidt jeg vet ?) om du vil ha moderne lyd. Grillerkvartettens fabelaktige innspilling av nr 1-4 (hvorfor fikk de aldri somlet seg til å spille inn nr 5????) i 1954 mono er imidlertid timelig tilgjengelig på en dobbel Decca og er en av de uomgjengelige kvartettinnspillingene, Har dere sans for Budapest- og Juillardkvartetten fra samme perioden er det ingen grunn til ikke å kjøpe dette. En av mine essensielle plater. Hvorfor spiller ikke alle dette? Flott og dynamisk monolyd.
Pussig nok tok det nesten 30 år før hans skrev sin kvartett nr 2.
Schubert kvartett nr 15, D 887, G-dur.
Schuberts siste, og beste kvartett og kanskje den eneste kvartett skrevet på 1820-tallet som kan måle seg med Beethovens midtre og sene kvartetter. Så her ligger lista høyt!
Sen Schubert er karakterisert av at denne miniatyrenes mester endelig fikk sving på de store former, kvintetten, kvartettene, C-dur symfonien (kjent for sin ”himmelsk lengde” iflg Schumann, de store, sene klaversonatene, og sangsyklusene). Wikipedia sier det veldig treffende: ” Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til.”
Schubert har evnen til å skrive uovertruffent tragisk i dur, noe som trolig skyldes hans store originalitet når det gjelder bruk av moduleringer mellom ulike tonearter, tenk bare på den fabelaktige og dørgende sørgelige strykekvintetten i den enkleste (ingen fortegn) og kanskje gladeste av alle tonearter, C-dur. I tillegg har mange av hans verker denne langsomme roen hvor tempoet i satsen sammenfaller med lytterens hvilepuls og kan gjøre lyttingen til en tidvis nesten hypnotisk opplevelse, godt hjulpet av verkenes lengde. Og denne kvartetten er lang, 45 minutter, nok en likhet med sen Beethoven!
Kvartetten begynner dramatisk, med tremolo og store kontraster før en av Schuberts himmelske melodier åpenbarer seg, kontraster mellom partier i en slags slentrende hvilepuls med partier med uhyre vakre, nesten hjerteskjærende, lyriske tema og stormende drama, kontraster som er så typisk for sen Schubert. En lang og uhyre kompleks sats, ikke så koherent og fokusert som satser i Beethovens sene kvartetter, men likevel i sitt mangfold så typisk for den livsvisdom Schubert viser i sine sene verker, så breddfulle av ideer og innfall, nesten som han følte han måtte få alt ut mens det enda var tid.
Deretter en lang Andante, lang, rolig, et lyrisk tema går igjen og veksler mellom instrumentene, i en slags variasjonsform. Lang, rolig, hvilepuls. Regelmessig avbrutt av kontraster i huggende rytmer og brå kast som avsluttes med dramatiske, retoriske utsagn over et vuggende, tremolobasert akkompagnement spilt ”ponticelli” (nært stolen) med en iskald klangkarakter, nesten operatisk (den operaen han aldri fikk helt til….?) og retorisk, en svært karakteristisk teknikk i sen Schubert.
En kort scherzo, men selv her, midt i en rask, fnugglett sats kan han ikke dy seg, en lang, lyrisk triodel med nok ett av disse hjerteskjærende vakre temaene som sen Schubert flyter over av. Den avsluttende Allegro nesten snubler av gårde i et energisk og svingende tema med et diverterende preg, vanskelig å holde godfoten i ro her, denne satsen er kanskje en litt lett avslutning på et mesterverk med tragiske undertoner – selv om dramatikken også her skrur seg til i noen mollpregete mellompartier.
Lytter pt på Melos fra den komplette syklusen, men jeg er skammelig tynn på versjoner av denne på CD. Litt tørr i lyd. Valentino vil sikkert anbefale Hagen, og han har trolig rett. Leipzigkvartettens serie på MDG er sikkert også bra – har de ikke i Schubert, men et strålende ensemble og alltid flotte produksjoner.
Shostakovich nr 13 op 138. Mange har nok ventet den evige favoritt nr 8 her, med sin dramatikk, tragedie og fabelaktige melodiøsitet (og en scherzo av nesten uovertruffen intensitet og sinne – dog slått av den i nr 10), men denne lille, ensatsige saken på knappe 20 minutter fra 1970 er faktisk min favoritt blant komponistens 15.
En enhetlig, komprimert kvartett i bueform, sørgmodige temaer i lavere toneleier utbroderes med noen spennende dissonante kadenser, før noen kjappere, kommenterende temaer dukker opp i lysere instrumenter og gradvis tas opp av hele ensemblet, over liggetoner som minner om flysirenene over Dresden som er så tydelige i kvartett nr 8 (kvartett nr 8 er skrevet etter et besøk i det utbombede Dresden på slutten av 1950-tallet og dedisert til minne om ofre for fascisme og krig, og med temaer basert på jødisk fokemusikk; neppe tilfeldig). Tempoet kvikner gradvis til, og celloen introduserer et vandrende, pizzicato (skikkelig ”walking bass”) tema som resten av kvartetten kommenterer, med slåing på strenger og instrumentkropp i flott tempo og driv hvor hele klangbildet stadig drives oppover i toneleier og hvor instrumentene i typisk Shostakovich stil presses i sine øvre registre og gir den intensiteten i klangen som er så typisk.
Kvartetten drives fremover i vekslinger mellom det sørgmodige i lavere toneleier og det dramatisk dissonante, det sørgmodige dominerer. Etter ca 16 min setter et vidunderlig tema inn i bratsjen (Shostakovich har alltid skrevet vidunderlig for bratsj i sine kvartetter, og bratsjsonaten er fabelaktig). Temaet bærer avslutningen, litt optimistisk i toneleiet, vakkert, fiolinene kommenterer med slag av buen på instrumentkroppen (s nr 15) og aksentuerer rytmen, for meg assosier dette med tikking av klokker som går og går, snart er det hele over……det blir stille før det avslutter med et skrik i fiolinene, tiden står stille.
Fitzwilliams hører jeg mye på, billig med god lyd (Decca), disse unge engelskmennene som på begynnelsen av 70-tallet ble venner med komponisten. Men selvsagt er Bordodinkvartettens 2 versjoner nødvendige (Melodiya – gjenutgitt på Chandos (men denne syklusen mangler de siste) + EMI), samt eldre innspillinger med Beethovenkvartetten (russere, mange av kvartettene var dedisert til de)….har hørt noen av disse og de er autoritative. Den kanskje mest overbevisende Shostakovichkvartetten jeg har hørt (husker ikke hvilken) var med Shostakovichkvartetten på Olympia. Men disse er OOP, og som med mange russiske innspillinger er mange av disse ikke nødvendigvis state of the art lydmessig.
Jeg liker Paul Hindemith. En banebryter for ny musikk, musikkadministrator for ny musikkbevegelsen i Tyskland på 1920-tallet, musikkteoretiker og praktiserende musiker (det ble sagt at han behersket alle orkesterinstrumentene, han var bratsjist i den ledende Amati-kvartetten) og såpass radikal at han hadde vett til å forlate Tyskland i tide i stedet for å bli sugd opp i den tiltagende nasjonalsosialimen som så mange andre ble. Og han har skrevet masse morsom, velskrevet og musikantisk musikk for all verdens rare instrumenter, i tillegg til en rekke uomtvistelige mesterverker. Prøv hans ”Kammermusikk” med Chailly på en billig dobbel Decca, morsommere musikk finnes ikke.
Hindemith nr 4. 1921. Kvartetten starter med en langsom, litt trist og mollstemt fuge hvor Hindemiths flotte, lineære polyfoni får utfolde seg i ro og verdighet med unntak for en dramatisk og dissonant episode midtveis. Andresats er en taktfast marsj av den typen Hindemith gjør så bra, med fine synkoper og små lyriske mellomspill, skikkelig syngende og vakre, og ett og annet utbrudd over i Bartokske balkanrytmer. En vidunderlig kvartettsats. Deretter kommer den sentrale tredjesatsen, spilt med muter i en rolig, vandrende takt hvor rolige pizzicati i celloen nesten illustrerer en vandring (walking bass igjen) hvor de mutete fiolinene og bratsjen illuderer at vandringen foregår i et mystisk og tåkefylt landskap. Dette går attacca over i en kort scherzoaktig sats med dramatiske (NB dette er skrevet før Bartoks 4 kvartett) Bartokaktige utbrudd som bygger opp stemningen før den avsluttende rondoen, en vittig, danseaktig sats, en form for Haydn født 200 år for sent, med en klar kontrapunktisk stil.
Jeg hører på Den Danske Kvartett på cpo. (PS Nå finnes det en strålende syklus med Amarkvatrtetten på Naxos)
Rosenberg nr 4. The grand old man i svensk tidligmodernisme, Hilding Rosenberg (1892 – 1985) skrev 13 kvartetter (12 publiserte), og nr 4 anses som den beste og ett av landemerkene i moderne svensk musikk. Stilistisk minner det ikke så rent lite om Hindemith, med langt uttrukne, kjølige melodilinjer i interessant polyfonisk samspill og kontrast. Den første satsen er nettopp slik, som en kjølig lys midtsommernatt med pastorale stemninger, vakker og en markant svensk følelse i melodilinjene.
Andre satsen er kvartettens kjerne og en real ”højdare” i kvartettlitteraturen. Langt uttrukne klanger i de høye strykerne kontrasteres av en rolig og vakker motmelodi i den ettertenksomme celloen før bratsjen gradvis skrur opp stemningen med noen rytmiske motfigurer, og langsomt, langsomt våkner hele satsen til liv med livlig polynomisk samspill hvor den innledende melodien hentes frem igjen, deretter følger et dramatisk, dissonant midtparti i unisone akkorder før den utrolige vakre melodien fra innledningen får utfolde seg igjen – dette minner meg litt om de rolige utklingningene i de midtre Pettersonsymfoniene (6-9).
Denne vakre satsen, og kvartettens klare form, har sikret denne kvartetten status som en av klassikerne i svensk kammermusikk. Den etterfølges av en kort og relativt uvesentlig (men morsom) marsj, før finalen med voldsom rytmisk energi, og fint tostemming spill mellom de to fiolinene i et lett balkansk, folketoneaktig preg, tar fatt. Temaene utvikles i alle fire instrumenter, men den lett markante rytmikken ligger under mer eller mindre hele tiden, bare avbrutt av kortere, lyriske partier, før den innledende rytmikken griper fatt i hele ensemblet igjen og kvartetten slutter med et markant punktum.
Skal ikke påberope meg å kjenne alle kvartettene i syklusen like godt – jeg har Caprice sin komplette serie, kjøpt billig på Boxman like før dette Internetteventyret kollapset, men hører på 7-eren nå, og det er liten tvil om at det er mye gull her. Finnes det andre versoner?
Kvartett 10 i denne artikkelen er uhyre vanskelig å velge, Mozart er presset ut av Haydn (jeg har bare plass til en kvartett fra klassisismen – og det er flere Haydnkvartetter jeg ville hatt inn på listen før Mozart). Janacek kunne vært her, men det er lenge siden jeg har hørt hans to kvartetter. Sterke og strålende originale verker, intense og følelsesfylte. Med litt mer lytting kunne det gjerne blitt en av hans to.
En del senromantikere (ikke min favorittepoke) har skrevet solide kvartetter/kvartettsykluser, Borodin (med sin store hit nr 2 – nr 1 er kraftig undervurdert), Tchaikovsky (3 stk), Stenhammer (undervurdert syklus på 6 – finnes på Caprice men kommer på Naxos med Oslo strykekvartett!), Dvorak (med 15 kvartetter en viktig bidragsyter, hvor særlig de to siste er vesentlige og flotte) eller Smetana (2 stk med e-moll kvartetten som en klassiker). Den franske romantikeren Vincent D’Indy skrev også 3 flotte (og svært ukjente) kvartetter, der særlig den siste er sterk.
Og så har vi alle komponistene som skrev bare EN flott kvartett (mange av de pussig nok franske); Ravel, Debussy, Chausson, Roussel, Magnard, Elgar, Sibelius, Verdi, Dutilleux….som lett faller utenfor da disse komponistene ikke har særlig profil som kvartettkomponister. Særlig Faure og Magnard er oversett her, mange av de andre komponistene her har navn som ikke blir så lett glemt på grunn av deres innsats i andre formater. Barber er også ett navn i denne serien av komponister, hans berømte adagio for strykere er egentlig den langsomme satsen fra hans kvartett.
Ligetis to kvartetter har jeg knapt hørt (planlegger å gjøre noe med det, Naxos lanserer snart en versjon), Elliott Carters viktige syklus (5) har jeg nylig kjøpt (med Ardittikvartetten, Naxos har nettopp lansert CD 1 i sin syklus) og hørt bare en gang. Dette er potensielt viktige kvartetter som jeg altså ikke har fått bearbeidet.
Jeg har tidligere også bare hørt Brittens 2. kvartett, men hele syklusen (i Belceakvartettens tapning) har i høst imponert meg stort i alle tre kvartettene. I tillegg er dette en CD med fabelaktig lyd. Tippets 2. kvartett (fra en syklus på 5) er også en personlig favoritt, finnes komplett på en dobbel Decca. For ikke å snakke om George Crumbs elektronisk forsterkete, gnistrende originale og intense Black Angels kvartett med plystring og ”chanting” fra kvartetten over temaer fra svarteboken og numerologiske temaer. Jeg må erstatte min utspilte BridgeLP med Kronos på CD før jeg kan skrive mer om denne. Her er det sikkert også noe på gang med Naxos sin Crumb-serie.
Prokofievs 2? Lutoslawski? Jeg kjenner de alle, men trenger hjelp til å velge…..men OK, jeg hopper i det.
Britten 3. Ett av hans aller siste verk, skrevet i 1975, karakterisert av den luftige og litt nakne klangen som er karakteristisk for musikken han skrev etter at han ble alvorlig syk. I likhet med Schubert var han syk i en lengre tid og visste nok hvilken vei det bar, men han komponerte til det siste. Neppe tilfeldig at den bla henter temaer fra operaen Døden i Venedig – inspirert av samme Thomas Mann roman som Viscontis film, med tema en døende komponist.
Jeg har en hang til de litt mer moderne kvartettene som dere ser, og denne er flott. Og denne har vært mye på spilleren i det siste, så føler meg trygg på anbefalingen. Begrunnelsen: Britten har skrevet 3 svært originale kvartetter som har vært årets oppdagelse for meg, jeg har generelt stor sans for Brittens mangfoldige og original verkkanon, Belceakvartettens versjon er fabelaktig flott på alle måter.
Kvartetten starter lyrisk og luftig, hele første satsen er naken og lett nervøs med mange sitater fra den nevnte operaen, og preget av søkende duettering mellom to og to instrumenter (satsen heter også ”Duets”) og vuggende rytmer, visstnok inspirert av Venezia kanaler. Deretter en kort ”Ostinato”, en betegnelse med rot i den marsjaktige rytmen som med jevne mellomrom driver satsen fremover, før den slutter med et spørrende glissando i fiolinen. Midtsatsen er en lang, innadvendt solosang for fiolin, avbrutt av fuglesangaktige partier. Den følges av en scherzo nr 2 som balanserer ostinatosatsen, kalt Burlesque, visstnok med referanse til Burlesken i Mahlers 9. symfoni. Flott, huggende og krigersk musikk. Sluttsatsen er en lang passacaglia, en sats hvor et grunntema i bassen repeteres om og om igjen. En klar referanse til Purcells berømte passacaglia, Purcell var en avgjørende innflytelse på Britten, og en form Britten brukte mange ganger, bla i operaen Peter Grimes (Four Sea Interludes and Passacgalia fra Peter Grimes er et anbefalt orkesterverk for de som ikke orker en hel opera). En trist og langsom arie som gjentas med små variasjoner over et gjentagende, sørgmodig tema i bassen og klinger ut i stillhet. Et verdig farvel fra en stor komponist.
Leif Ove med den nye Sibelius-CDen.
Jeg skrev en gang 2 poster som het 10 favoritt strykekvartetter, del 1 og 2, der var denne Schubertkvartetten i den innspillingen du har nevnt. Siden postene ser ut til å ha forsvunnet i en eller annen forumkonvertering, hiver jeg den inn på nytt:
Takk erato og ottone for omposting og nylenking.
