Hva vil folk si - Iram Haq (2017)
Hvordan er det å være andregenerasjons innvandrer og havne i skvis mellom foreldrenes krav og forventninger og egne ønsker? I denne filmen blir det ikke tatt nådig opp når 16 år gamle Nisha vil leve mer som sine norske venner og sånn fører dyp skam over sin pakistanske familie.
Dette er en sterk film om hvor vanskelig det er å være kvinne i en norsk-pakistansk familie, og få krav stilt til seg som går alvorlig i konflikt med egne ønsker og behov. Krav og forventninger som familien har alle maktmidler til å sette ut i livet, og der familiens ære er langt viktigere enn enkelt menneskenes ønsker.
Nisha har en norsk kjæreste, noe som ikke tolereres, og hun blir sendt til Pakistan for å lære å te seg, og for at familien ikke skal tape ansikt. Men siden hun ikke er særlig pakistansk, skjønner hun ikke de lokale normene, og blir utvist fra eksilet hun er sendt i, og havner hjem igjen under et meget hard regime der hun reduseres til en som skal gjenopprette familiens tapte ære.
Dette er en film om det fraværende handlingsrommet for pakistanske-norske jenter, og det er en film om at kulturen er så hardt meislet inn i menneskene at de ikke har noen mulighet til å endre den. Og selv om mennene i filmen er viktige, spesielt Nishas far har en stor rolle, så er det kvinnene selv som går i brodden for denne brutale og inhumane kvinneundertrykkingen. Ikke for det, mennene er også undertrykt, for all del. Men på langt nær så mye som kvinnene.
Iram Haq har laget det jeg oppfatter som en troverdig film og det jeg tror er en sannsynlig fortelling om hvordan mange av disse jentene har det. Slutten er kanskje litt for optimistisk, jeg lurer på hvor realistisk den er.
Haq har laget en politisk film, og mye av troverdigheten kommer av at hun har førstehånds kjennskap til denne kulturen - jeg tviler på om en etnisk og blendahvit norsk regissør hadde sluppet unna med en film med dette tema.
Maria Mozhdah gjør en grei innsats i hovedrollen - en rolle som teknisk sett ikke er spesielt krevende. Rollen som faren spilles av Aldid Hussain, og er en langt mer kompleks figur enn Nisha, han slites mellom den dype skammen han kjenner, hva kulturen krever og sin faderlige kjærlighet for barnet sitt. Ellers er det ingen som utmerker seg eller får særlig spillerom å vise seg frem på.
Filmen er ikke en kritikk av islam, handlingene er ikke religiøst motiverte; det er den pakistanske kulturen og hensynet til familien som styrer.
Filmen har svakheter, jeg synes den hadde blitt bedre om Haq hadde fokusert mer på vrangsider ved den norske kulturen med alle sine horrible krav og forventninger til ungdommer som vokser opp i dag, og satt søkelyst på hvordan det er å vokse opp i skviset mellom disse til dels antagonistiske kravkulturene. Nå blir det litt for enkelt at det er vi som er gode og frie, mens de er undertrykte og slemme. Men, når det er sagt så er dette en vellykket film.
Filmatisk ligger den tett på dokumentar med naturlig lys, mye bruk av håndhold kamera og opptak på reelle locations. Dette er ingen 'dyp' kunstnerisk film, men et ektefølt oppgjør med en svært brutal og undertrykkende kultur.
Den er medrivende og det er flere sterke og rørende scener, ikke minst scenen, nesten bibelsk i sin symbolikk, der far er i ferd med å drepe sin datter, å utføre et æresdrap - men i stedet for å bukke under for kulturens bestialitet, bukker under for sin godt gjemte menneskelighet.
Absolutt verd å se og et viktig bidrag i den politiske diskusjon som hjemsøker vår land.
