Hvorfor i alle dager skulle jeg bruke tid på å finne frem vitenskapelig dokumentasjon på dette?
For å sannsynliggjøre at det du påstår er sant.
Hvis ikke man tror på dette, så har jeg ingen problemer med det.
Spørsmålet er vel ikke hva folk tror, men hva som er realitetene. Enten er dette en reell effekt, eller så er det det ikke.
Trenger dere ugjendrivelige beviser for at kondensatorer også tørker ut?
Elektrolyttkondensatorer tørker ut fordi elektrolytten er flytende. Plastisolasjon er ikke flytende. Det finnes også kondensatorer som ikke bruker elektrolytt, kjeramiske kondensatorer for eksempel. Og de tørker ikke ut, siden de allerede er "tørre" i utgangspunktet da dielektrikumet er et fast materiale.
Ellers ser jeg ikke helt relevansen til kabler. Kabler vil vi gjerne skal ha lav kapasitans, derfor brukes dielektrikum med lav permittivitet som for eksempel teflon eller polyetylen. I en elektrolyttkondensator tilsetter man elektrolyttvæske for å få øke permittiviteten og få
høy kapasitans, altså det stikk motsatte av det man ønsker i en kabel. Når elektrolytten tørker ut blir kapasitansen lavere. Dersom "fersk" teflon/plast inneholder mer fuktighet enn gammel teflon/plast i noen vesentlig grad, så vil det si at teflon/plast blir
bedre som isolator i LF-kabler når den blir gammel. Men igjen, jeg har aldri sett noen dokumentasjon som tilsier at noen slik effekt eksisterer i noen relevant grad.
For å snu på flisen;
Finn beviser på at en ordinær kabel overhodet ikke endrer kapasitiv verdi over livsløpet sitt.
Fraværet av dokumentasjon på noen slik effekt er i hvert fall en sterk indikator på at den enten ikke eksisterer eller at den er ubetydelig. I nesten alt som finnes av datakabler er karakteristisk impedans en kritisk parameter, og hvis den endret seg vesentlig over tid så burde alle slike kabler ha en utløpsdato. For halvledere/IC-design simulerer vi masse
aldringseffekter som elektromigrasjon, hot carrier injection og også tidsavhengig dielektrisk breakdown (dielektrikumet mellom lagene i en integrert krets er silisiumdioksid, SiO2). Men at permittiviteten endrer seg vesentlig over tid er i hvert fall ukjent for meg.
Jeg gjorde et raskt søk på tidsavhengig permittivitet og fant et par treff:
Én tråd på EDAboard der noen lurer på hvordan man kan lage et materiale med tidsavhengig permittivitet, og
én artikkel som tar for seg tidsavhengig økning i permittivitet i lav-k-materialer under elektrisk og termisk stress. Den siste er kanskje relevant (jeg har dessverre ikke tilgang så jeg får lastet den ned), men elektrisk og termisk stress er ekstremt lavt i en kabel kontra i en IC hvor man har mikrometer- og nanometer-dimensjoner og kjernetemperaturen ofte er over 100 grader. Og tross det funker vanlige ICer også som regel i 10-20-30 år eller mer. Så at dette er noen vesentlig effekt har jeg vanskelig for å tro; hvis den hadde vært vesentlig for lav-k dielektrikum on-chip hadde jeg i hvert fall visst om den. Og jeg ser ingen grunn til at noen slik aldringseffekt skal være mer vesentlig for plastmaterialer under lavt stress enn for silisiumdioksid og tilsvarende under høyt stress.
