Klassisk; hva hører du på nå?
- Trådstarter berxter
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Musikk for de store følelsene.Anlegget, spes ht, bør være ok dimensjonert.
kunsten lever sitt eget liv.
folk flest utenfor musikken tenker om wagner: nasjonalromantikk over grensen til det kvalmende, schopenhauersk pessimisme og misantropi, for drøy for selv nietzsche, doffens favoritt, antisemittisme, bla-bla-bla.
musikk-kjennere og folk innen musikken tenker om wagner: storhet. punktum.
rekken av jødiske musikkunstnere som beundrer wagner er lang.
mahler, barenboim, levine, schoenberg, mehta, maazel, m.fl.Sist redigert:
- Ble medlem
- 09.04.2014
- Innlegg
- 2.546
- Antall liker
- 785
Heftig lyd på den plata og denne er min favoritt på den:
Lizst: Prelude and Fugue on B-A-C-HJeg hørte det Lizst-stykket på en konsert i Nidarosdomen en gang. En av de få gangene 16 Hz pipene i Steinmeyer-orgelet har fått kjørt seg. Man kunne føle luftsvingnipgene fra 16 Hz tonene selv om man ikke hørte dem.Ja, orgel var Heavy Metal ungdommens trøst før strømmen ble oppfunnet. Jeg har få problemer med å se for meg Bach som en svartkledd traskende gjennom Tyskland på vei til Lubeck for å høre Buxtehude improvisere på det som var den tids Heavy metal festivaler.....
Barenboim er en markant humanist i vår tid, og samtidig en av de fremste nålevende Wagner-dirigentene.
Kupfers Bayreuth-Ring fra 1987-91 (den mesut viser over her) setter eksistensielle spørsmål på plakaten: Hva gjør vi når mytene rakner? Wotans fall er vårt fall, Brynhildes svik bringer angst og sammenbrudd, Waltrautes ve-rop runger ut over hele kloden osv. Wagners ideologiske sprøyt står i sterk kontrast til innsikten i menneskelige grunnvilkår, og Barenboim/Kupfer henter ut sistnevnte dimensjon med stor kraft.Sist redigert:Denne posten inneholder linker til diverse "Best of 2017" lister. Vel verdt å lese!
The Best Classical Recordings of 2017 (A Compendium)Sist redigert:
U nailed it! Imponerende kunnskapsrik til å bare spille asfaltsaging og rosa Americana når jeg kommer.....
slukz:
jeg er en mann med mange ansikt (men forhåpentligvis ikke kløyvet tunge).
her går veien fra sagblad til sagflis, via germansk stormannsgalskap til småskåren anglosaksisk nyttetenking, til voldtektsdisco og vellyder for øksemordere og sjelelige krøplinger.
wagner nyter jeg best i eget selskap.
når du er her spiller jeg musikk jeg vet du elsker <3
(tror forresten ikke impulse er så glad i wagner, selv om han er en avid musikkmann).
En av de beste pianistene som har levd, har du sannsynligvis ikke hørt om. Navnet er Sergio Fiorentino. Michelangeli satte ingen (andre) så høyt som ham, og flere av de fremste kritikerne har vært enige med ham.
Så hvordan går det an at en ener havner så til de grader i skyggen? Svaret er selvfølgelig sammensatt, men den viktigste årsaken er Fiorentino selv. Han ville leve et rolig liv, hadde ingen ambisjoner om å bli en verdensstjerne og kunne heller ikke fristes med gods og gull. Det eneste ubeskjedne ved ham var kravene til eget nivå.
Teknisk kan han bevege enhver som har øvd på ramme alvor, til tårer. Det tekniske dreiemomentet minner om giganter som Earl Wild og Michelangeli, dvs. evnen til å seile gjennom de vanskeligste partiene fullstendig uten lugg eller heft. Det merkes! Eksepsjonell kontroll gir større rom for anslagsnyanser, tonekvalitet og uttrykk - og, hvis musikkforståelsen matcher manuelle ferdigheter, usedvanlige totalopplevelser.
Kjøp det du kan komme over, og du kan gjerne starte her:
God helg.Var innom Skei forrige lørdag helt tilfeldig, men fikk da tips om der ville være åpent igjen i dag, og da gikk det som det måtte gå....kom hjem med 22 cd'er med klassisk. Til en meget god pris ;D
Dette er den første som spilles.
Jepp, Mackerras' Mozart på Linn er førsteklasses på alle måter, mesut. Både flyt og spenning. Ikke noe "smiling through tears" eller "heart on sleeve" der i gården. Ingen romantiske timeouts.
Det triste, alvorlige eller tragiske hos Mozart zoomes i de fleste verkene hans ikke inn, men inngår i en større sammenheng - og har ofte større effekt hvis det mer antydes enn understrekes. Den balansen er ganske skjør, og Mackerras vet hvor grensene går. Heldigvis er det mer å få av samme, fornemme sorten:
Noen av George Onslows strykekvartetter har fått mye spilletid hos meg, og aller mest op.46 nr.3 i g-moll. Det er noe dypt alvorlig og dramatisk med denne tonearten hos Onslow som hos Mozart. Mandelring-kvartetten trykker til så det ryker i denne innspillingen:
fint innlegg, awe.
jeg liker også veldig godt det mackerras gjør med mozart.
mozart er kompleks, langt mer kompleks enn det casual lyttere tar ham for, og disse mackerras-tolkningene får frem både temperament, mørke, letthet, fløyel og styrke i arbeidene.
takk for anbefalingene, skal handle inn begge de to du nevnte.
- Ble medlem
- 11.11.2015
- Innlegg
- 692
- Antall liker
- 471
Det er først de siste årene jeg har begynt å høre mye på klassisk, og sette meg litt ordentlig inn i feltet. Det som har overrasket meg mest er hvor stor forkjell det er på ulike innspillinger av samme verk. Ofte er jeg helt uberørt av innspillinger av verk jeg digger i en annen innspilling, selv om jeg setter på kjente og anbefalte innspillinger. Morsomt er dette når jeg setter på en innspilling som for første gang åpner opp et verk som man aldri har hatt glede av å høre på i de andre innspillingene man har prøvd.
Kroneksempelet på dette er at jeg aldri hatt den minste glede av å høre på Glenn Goulds Goldberg-variasjoner. Da jeg i 20-årene jobbet på Platekompaniet var det denne plata som folk kjøpte som inngangsport til klassisk musikk. Skulle man prøve seg på jazz var det Kind of Blue som gjaldt, og når det kom til klassisk var det Glenn Gould og Goldberg-variasjonene. Folk nærmest kjempet om å fortelle hvor mye de elsket den plata. Jeg forble uberørt.
For et års tid siden kjøpte jeg en bok hos min tidligere arbeidsgiver som het A Guide to 1000 Classical Recordings on CD (en kortversjon av Penguin Guide to Classical). Her anbefaler de Murray Perahias innspilling av Goldberg-variasjonene, og jeg ga den en sjanse, men med samme resultat. Fortsatt ingen glede.
Men i teksten til den plata kom det frem at en av anmelderne hadde en innspilling med Rosalyn Tureck som en av sine "desert island" plater. Jeg hadde aldri engang hørt om henne, men søkte henne opp i Tidal. Selve kreminnspillingen fra 1988 ligger ikke i Tidal, men to andre versjoner med henne er der (en tidlig innspilling på EMI og en sen på DG, fra da hun var 85 år). Jeg trykket play på den ene, og det tok ca 3 sekunder før jeg var bergtatt. Helt fantastisk musikk, som jeg har spilt igjen og igjen siden. Jeg har også skaffet meg den innspillingen han i Penguin Guiden anbefalte mest, og er nok enig i at den er aller best, men magien hennes er like mye tilstede på de to versjonene på Tidal.
Glenn Gould beundret henne visstnok stort, men det var ikke gjensidig. Hun sa noe slik som at Gould fikk spille Bach slik han ville - hun spilte det slik Bach ville.
![Tureck-K11[VAI].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='505' height='500' viewBox%3D'0 0 505 500'%2F%3E)
Perfekt musikk for en sen kveld, eller som i dag, en tidlig morgenkaffe alene før familien våkner.Sist redigert:
Denne ferske innspillingen har håvet inn lovord og priser. Ikke er den dyr heller, mener å ha sett den for 6 pund. Så vidt jeg har forstått det er hun nærmere Tureck enn Gould i tempo, og jeg tror ting kan finnes på youtube. Jeg har ikke prøvd den, men leker med tanken.DDanke
Gjest
Martin Fröst-Dances to A black pipe SACD
Copland høres nå, som alltid med Fröst, glimrende lyd-kvalitet og fremførelse.
Alderen innhenter meg, Nille-briller i 2+ og stadige forglemmelser om hva jeg hørte og hvor det befinner seg.
Leter etter et stykke av Purcell, har det et sted, men ikke som del av større verk, så vidt jeg husker.
Det er en god-natt-sang, der det går lengre og lengre tid mellom strofer og vers, til slutt er det helt stille.
Kan noen bidra til å kaste lys over min mørke kveld? Hvilket stykke er det jeg leter etter, og tilhører det et større verk?Sist redigert:
Imens jeg venter på tips om Purcell, spilles en fortryllende skive med Hille Perl.
Hun befinner seg i et tetskikt blant violaspillere, sammen med Jordi Savall, Paolo Pandolfo og Bruno Cocset.
Jeg kan foretrekke de forskjellige utøverne i ulike stykker og sammenhenger, men Hille Perl må ikke oversees dersom noen av dere kikker inn bak barokkteppet og helt inni tidligmusikken.
Schenk var kanskje ikke den største av de store komponistene, men verdt å sjekke ut. Ganske løs i formen og kan overraske med sprang i mellom stilarter, selv innenfor samme komposisjon.
Now that the sun has veiled his light? Også kjent som An Evening Hymn?
Takk Erato - close, but no cigar.... me thinks...
Tror ikke det er dette stykket jeg leter etter, det synges som sagt i små vers, med pauser som blir lengre og lengre. Kan nesten ikke se for meg at det er snakk om et annet arrangement av Evening Hymn.Det hjelper ikke å gå gjennom en liste av Purcells komposisjoner?
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_compositions_by_Henry_Purcell
Ingen ting her som kan sette hodet i gang?Det kan vel være en enkeltstående arie fra en av maskene eller de kirkelige verkene, og da blir det straks verre....
Jeg er veldig glad i Purcell og har det meste, alle operaene/maskene, begge Hyperionboksene med oder og kirkeverker, og L'Oiseau Lyre boksen med sanger og ymse, men dette setter ikke i gang noen umiddelbare assosiasjoner....For interessenter i Naives Vivaldi serie:
After Dorilla, what are your immediate plans for Edition?
There’s the final volume of bassoon concerti (to think that he wrote 39 bassoon concerti..!) with Sergio Azzolini, and we’ve just finished recording a batch of violin concertos with Fabio Biondi; then Accademia Bizantina and Ottavio Dantone are going to do Il Giustino, which is a hugely important opera. Alan Curtis did it in Spoleto maybe ten or twelve years ago and recorded it [on Warner] - because what we’re doing here is part of a complete programme, it does include a certain amount of material that’s already been recorded. It’s often worth doing things again, and this music still isn’t exactly mainstream!
Mer her: https://www.prestoclassical.co.uk/classical/articles/1977--interview-susan-orlando-on-naives-vivaldi-editionDDanke
Gjest
Barokken er min favoritt epoke. I det siste har jeg hørt mye kor fra Renessansen også, bla Hildegard von bingen.
Modernisme tåler jeg ikke, hyl skrik og ulyd..
Vel noe er bra Isungset feks, og tjaikovski tåler jeg...
Hadde en modernistisk klassisk musikklærer og ble greit kurert.
Takk ottone, dette er uansett inspirerende. Jeg går sporenstreks bort til tidligmusikkavdelingen og setter på noe Tobias Hume, før jeg skal følge tråden din videre. Jeg hadde dette stykket på en av de cd'ene som fulgte bladet Classic Music (??) ( uansett nå forlengst borte ) og jeg kjøpte i ettertid den cd'en som utdraget var hentet fra. Nå er den borte, muligens feilarkivert slik at arvingene finner den en dag, eller den har gått med i periodevis generøse gi-bort-økter når hyllevolum må minskes. Kommer jeg nærmere så melder jeg meg umiddelbart. Det er faktisk et utrolig vakkert stykke, jeg glemmer det ikke, og finner det ikke.
Gunzi, jeg fant at jeg hadde feiltolket noe av infoen jeg fant, og var på villspor, så jeg slettet hele innlegget i en fart.
Dere får bære over med den, jeg trodde ikke noen skulle lese det på få sekunder.
Men godt at dere følger med, vi liker at det er liv i tråden.
@erato, takk for info og link.
Her ankom den nye Dorilla in Tempe idag, og skal spilles sporenstreks.
er det litt sånn med klassisk musikk at den første innspillingen man kjøper/hører, blir også den man synes er best/riktig?
man vender seg til tempo etc, og det meste annet høres feil ut etterpå, selv om det muligens kan være bedre.
jeg har f.eks. vendt meg til karl böhms tristan og isolde og synes karajan, solti, etc er treig som sirup.
beethoven 5 og 7 skal være kleiber, mahler 6 skal være bernstein, dvoraks new world skal være jansons, og så videre.Sist redigert:
det kan nok stemme, otare.
jeg hører endel på klassisk, men er langt ifra så durkdreven som mange av dere som frekventerer denne tråden.
har merket en tendens til å være mer "tolerant" med årene, men mye av unotene for hvordan man tilnærmer seg musikken henger fremdeles igjen.
Jeg må innrømme at det gir en stille glede hvis gamle favoritter holder stand mot nye utfordrere. Nesten som å se en sen episode av Gunsmoke , der den aldrende og giktplagede Matt Dillon nedkjemper enda en slaskete jypling.
Likevel, stadig oftere foretrekker jeg nyere innspillinger. I kveld fikk jeg et nytt førstevalg i Brahms' strykesekstetter, for eksempel. På Erato spiller brødrene Capucon sammen med Clemens Hagen og andre toppfolk så heftig på alle vis at jeg aldri har hørt maken. Liveopptak fra 2016 med stor klangrikdom, knalltøff dynamikk og et mylder av detaljer som kiler godt i øregangene. Skal jeg bli satt ut, må det gjerne være på dette viset.
Hvis symfonier av Beethoven står på menyen, er dette noe av det kjekkeste jeg har hørt på en stund:
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…