BJØRK etterlater meg alltid i en tilstand av undring og lengsel.
Hun jakter på jordens puls og grunntone i sitt musikalske univers slik jeg mener og forstå henne.
Hennes eksentriske vesen som artist tiltaler meg voldsomt, og jeg opplever henne som et eterisk vesen.
Uendelig skjør, men samtidig kollosalt sterk i seg selv.
Hun kan få meg til å gråte på sekunder, fordi hun treffer meg midt i hjertet.
Hun er krevende, og det nytter ikke å drive med andre ting når hennes musikk avspilles.
Den nære sfære har kun plass til henne og hennes lydunivers.
Lar man seg synke ned i dette, og åpner opp sinnet avdekkes lag på lag med stemninger og forunderlig vakre triller.
Om hun da ikke ryster rom og lytter med basstoner som kan flytte grunnmurer, være seg reelle eller virituelle.
Hun har alltid ting på hjertet som hun ønsker og formidle verbalt, og ikke minst understreke.
Det kan være verdt å lytte til budskapet.
For meg som er glad i musikk er hun en musikalsk skatt, og som Eivør tror jeg også Bjørk må være en alvedronning.
Men jeg tror hun er nærmere oss enn Utopia.