LP33: Del 2
LP33 var splitter ny da den ankom hos meg. Erfaringen forteller at innspillingstid må til. Men man var jo som et barn med nytt leketøy, så man koblet opp og satte på musikken etter noen minutters oppvarming. Det gav jeg raskt opp. Det låt skrekkelig. Lukket og skjærende. Bassen fløt unyansert overalt. Ingenting hang sammen. Ja, ja, bare å koble inn mitt eget trinn igjen. LP33 ble dermed stående med strømmen på det neste døgnet. Kvelden derpå var på’an igjen. Og nå, mine damer og herrer, var det et helt annet scenario som meg ble presentert. Satte på, av vane når noe nytt skal testes ut, Talking Heads «:77», en easy going skive med klar lyd, rytmisk med punchy bass og funky gitarspill. Her var det glød, spilleglede og godt med driv. Bassen har mer volum med LP33. Alt føles silkemykt uten at man savner noe som helst. Mellomregisteret er stjernen i showet. Neste ut er dynamikkbomben fra Rickie Lee Jones ST. Det er en fryd hvordan Steve Gadds eminente traktering av trommesettet blir gjengitt; rytmisk og full av nyanser. Og her kommer også en annen egenskap frem, nemlig 3D i lydbildet. Her overgår den Ph 302, og står heller ikke tilbake hva bredden og høyden i lydbildet angår. Imidlertid virker det som (da) yndige Lee Jones står midt i bandet mens hun synger. På Ph 302 står hun mer på linje med sine medmusikere. Dette er noe som går igjen på de fleste skiver, som for eksempel Paul Simons «Graceland». På sistnevnte skive kommer 3D-egenskapene virkelig til sin rett. Sporet «Diamonds on the soles of her shoes» var ren glede å lytte til. På «Homeless» kommer bredden og høyden i lydbildet virkelig til sin rett. Koret er jevnt spredt ut i rommet. Og her blir faktisk den noe sedate og «tykke» gjengivelsen av de nederste toneomådene et gode. Man får et solid fundament og kan føle at lufta blir satt i bevegelse. Samme fenomen gjelder også for klassisk musikk. Kanskje ikke like distinkt og definert som med Ph 302, men likefult en livsbegjærende måte å fremføre på. På «You can call me Al» blir det det rytmiske drivet noe dempet. Det går litt for tregt for min smak, og man får ikke helt «fot». De neste skivene ut er Roxy Music og Bryan Ferry sine «Avalon» og «Boys and Girls» - jeg var i humør til å la meg bli omslynget av erotiske og skjødesløse toner! Ohlala, det var deilig å dusje i sensuelle rytmer! Igjen er den gloriøse mellomtonen til å la seg forføres av. Toppen er oppløst og innsmigrende. Bassen er herlig voluminøs – noen gange er det rett og slett sånt man vil ha den. Dette funker som en kule!
Garbarek, Baker, Davis, Petterson, Ellington, Fitzgerald – bring it on! Hva er man vel redd for når man ha en sånn mellomtone å vise til?! Pink Floyd, Fagen, Bremnes, storbandjazz – come on! Nada å frykte når man vartes opp med slik storhet i lydbildet! Harris, Wall, Van Zandt, Dylan, Moreland – gi meg trøst og håp! Jeg lar meg lett bevege når deres ord gjengis på denne måten. Mozart, Prokofiev, Bizet – tre frem! Takk for de følelsesmessige svingningene. Ok, det var overdose med patos, pompøsitet og drama. Beklager! Men dere skjønner, jeg er svært begeistret for dette trinnet. At den kommer i et rimelig prisleie, er seff bare en fordel. At den hamler opp med et velrenommert trinn som er i tillegg er dyrere, imponerer meg.
Og da kommer vi til den mindre hyggelige delen av denne omtalen, nemlig de mindre gode sidene. Rent praktisk er LP33 begrenset fra «features» angår (se specs hos forhandleren). Kun to impedanslaster er nok for lite for noen, men til gjengjeld kan gain reguleres trinnløst. Så kan man diskutere om hvorvidt implementering av en slik forringer lyden for puristene. Uansett så er dette trinnet neppe noe for de som ønsker mest mulig innstillinger og «belles & whistles» for sine penger. Men LM har jo et phonotrinn til til 85k NOK også. Jeg regner med at det vil tilfredsstille de som krever enda mer enn det LP33 kan tilby. Tre negative ting til må understrekes: 1) det brummer! Støyen kommer ikke fra selve enhetene, og blir borte straks musikken avspilles. Hva det kan det skyldes, får bli en sak for LM og Mala å spekulere i og jobbe med. 2) Bassen kunne godt være mer definert og raskere. Men dette regner jeg med å kunne utbedres med andre type rør. Dessuten skal vi ikke glemme at den neppe er helt innspilt ennå – noe å tenke på for den som overtar den etter meg. 3) Lyden er neppe nøytral. Men det bryr jeg meg ikke en døyt om!
Sluttsatsen er at den er bedre enn min egen RIAA på noen områder og like bra på andre. Ikke mye, men nok til å være betenkt når den er såpass billigere. Det sitter kun tre smårør i LP33, noe som helt klart er en økonomisk fordel mht rørrulling og den dagen nye rør skal handles. Det den taper på, er at den brummer mer. Blir dette utbedret, så har vi å gjøre med en klassiker og prisbombe her! Bassen oppleves som bedre med Ph 302. Men dette kan fort være utlignet når den er nok innspilt, samt andre typer rør testes ut (Men det argumentet kan man seff også bruke for Ph 302 sin del!).
Takk til Mala Audio for lånet.
