Et forsøk på å beskrive forskjellen mellom Accuphase E-470 og Karan KA-I 180 mkII?
Normalt følger jeg magefølelse basert på en helhetsopplevelse og er ikke den som dissekerer musikken i bits & bites. Men jeg skal forsøke meg på en mer konkret vurdering som jeg håper kan være til nytte. Nyttig også for meg, som må ta et valg etter hvert om hvilken forsterker jeg skal beholde.
Anlegget er rigget opp i kjellerstua, der jeg i tillegg til stereoanlegget har montert tv, projektor og lerret. Rommet har normal takhøyde å ca 2,4m og er er ca 35m2 stort. Det har form som en tykk L, der anlegget står i enden av den ene L-en. Vegg til vegg måler jeg avstanden til ca 4,3m. Avstand fra frontvegg til bakvegg er ca 7,2m. Lytteposisjon er plassert ca 3,6m fra frontvegg. Sofa står dermed fritt i rommet. Det er malt panel på vegger og i tak. Vegg mot høyre sett fra lytteposisjon har pusset og strukturmalt brannvegg av Leca. Gulvet har klinkerflis på betong. Rommet har normalt møblert standard med flosset teppe på gulvet ved lytteposisjon. Rommet har slik jeg opplever det, ingen særskilte akustiske utfordringer.
Anlegget er plassert sentrisk på frontvegg, litt trukket ut fra bakvegg. Høyttalerne er vinklet svakt inn mot lytteposisjon og står ca 80 cm ut fra frontvegg og ca 90 cm inn fra sidevegger. Forsterker forsynes av egen 16A kurs til anlegget direkte fra uttak i vegg, mens øvrig utsyr forsynes via Supra Lorad strømfordeler.
Det er diverse duppedingser i bruk, men til denne seansen er kilde Oppo BDP-105 Audiocom Signature. Spilleren settes i modus Pure Audio. Den kobles opp balansert til forsterker med Black Magic Revelation MKII SE xlr rhodium. Høyttalere er Focal Electra 1038 Be. Kabling til dem er Black Magic The Giant spade-banan. Lytting er foretatt uten grill/trekk på høyttalerne. Ørene er renset med Q-tips fra Johnson & Johnsen med 100% ren ny ull fra frittgående sauer på naturbeite på høyslettene i Skottland. ;-)
Som mangeårig leser av danske High Fidelity har jeg hatt stor glede av Cd-ene de sendte ut sammen med bladene sine. CD nr. 19 varierer i musikksjangre og er min favoritt når jeg skal vurdere lydgjengivelse i egen heim eller når jeg er på lytterunde en sjelden gang.
Både Accuphase E-470 og Karan KA-I 180 MKII er to svært kompetente integrerte forsterkere. Jeg lever godt med begge, - og det gjør jeg jo. Å bli utfordret på å beskrive forskjellene dem imellom blir en vurdering ut fra mitt oppsett og det jeg vektlegger som kriterier for mine preferanser, i det anlegget jeg har nå, og i det rommet anlegget er rigget i nå. Som jeg selv har gleden av å lese om andres erfaringer, håper jeg at mine vurderinger kan være til nytte for andre.
I vurderingene har jeg forsøkt å legge vekt på forskjellene. Jeg kommenterer sporene og hva jeg lytter etter. Å kommentere detaljer til hvert opptak blir for omfattende. Så forsøker jeg på en oppsummering til slutt.
Spor 1: Oscar Danielson med «Schysst & Populär». En rett fram visepoplåt med elgitar, elbass, synth, trommer og trompet. Oscars stemme er fremtredende og kan i gitte situasjoner, i andre oppsett, både ha preg av sibilanter og en snev digitalis. Det er det tilnærmet fritt for med begge disse forsterkerne. Her er jeg mest opptatt av å få tilstedeværelse til musikken. Jeg vil ha Oskar hjemme i lytterommet.
Spor 7: Arne Domnérius og Lars Erstrand i «Drum Boogie». Liveopptak for å vurdere nærmere oppfatningene fra første låt. Starter med solospill på trommer for å gå over i mer øs med klarinett, piano, vibrafon og akustisk bass i live-opptak. Her er evne til å gjengi mikrodetaljer avgjørende. likeledes dynamikk og mellombass. Atmosfæren i lokalet er også verdt å lytte etter.
Spor 2: A Wonderful Garden med «Why». Ikke min type musikk. Masete synthpop med et stort massivt lydbilde som kan høres forferdelig slitsomt og rotete ut. Utfordrer anleggets evne til å nettopp ikke rote til mer enn nødvendig. En lakmustest som avslører egenskaper av generell karakter.
Spor 8, 9 og 10: Skara Chatedral Choirs med «Synagoga Pre-paravit», «Jesus Christus Nostra Salus» og «Hur ljuvligt är att höra stegen». Tre koropptak i Skara Domkirke(?). Her er det gjengivelse av opptaksrommet, evnen til å separere stemmer, men samtidig presentere et helhetlig kor som er viktig. Det siste sporet inneholder også dype orgeltoner som krever sitt.
Spor 15: Sara Chang spiller “Violin Concerto” av Paganini. Et forrykende stykke klassisk musikk der Changs fiolin er plassert helt i forgrunnen av orkesteret. Her skal fiolinen stå klart og tydelig fram og ikke forstyrres av de eksplosive partiene der hele orkesteret bokstavelig smeller til. Ulike anlegg sliter med å holde fiolinen på samme plass i lydbilde etter hvert som tonene farer opp og ned. Både makro- og mikrodynamikk er vesentlig å ha orden på for å skape den virkelige fasinasjonen for denne framførelsen.
Med unntak av spor 2 har jeg lyttet flere runder på hvert spor. På flere av sporene har jeg byttet fram og tilbake to og tre ganger. Var det Accuphasen eller Karanen jeg likte best? Noen ganger i tvil. Da spesielt spor 15. Accuphasen bretter her musikken et hakk videre ut. Solist og orkester trekker seg litt tilbake i lydbildet, eller er det jeg som flytter tre rader bakover? Assosiasjon går til La Scala. Litt plysj. Med Karanen er du på første rad, litt på vei opp på scenekanten. Konserthus av i dag.
Lyttingen til de andre sporene peker ut det jeg oppfatter som den etter hvert tydelige forskjellen mellom de to svært gode integrerte forsterkerne: Karanen presenterer musikken med en større grad av detaljeringsevne. Den oppfattes som «raskere», med større fokus på detaljer, mer «hull igjennom» er vel et begrep flere har benyttet. En god oppløsning betinger evnen til å sette det hele sammen til en helhet, uten skarpe kanter og å fremheve deler av frekvensområdet. Jeg opplever Karanen til å mestre det. Accuphasen presenterer også musikken på en homogen måte, men med et litt mer «softet» uttrykk.
Accuphasen kan oppfattes å ha mer pondus. Begge gjengir de dype oktaver på en god måte. Her har nok Accuphasen litt mer «kjøtt på beinet». Kanskje litt mer betoning eller fremheving i deler av frekvensområdet mellom ca 50 -150 Hz? Karanen går nok vel så dypt, spiller litt mer kontant, oppleves å ikke framheve noe her. At metaforen «å male med bred pensel» er lett å ty til når lydbilder (sic) skal beskrives. Accuphasen er en bredere pensel en Karanen. Med smal pensel trer detaljer tydeligere fram. Konturer blir tydeligere og kontrastene gir større dybde i bildene. Så også med gjengivelsen. Oskar Danielson er i rommet. Fingre mot stålstrenger er tydeligere. Vispene mot trommeskinnet oppfatter du raskere. Trompeten er et metallinstrument, like som det er en treflis i munnstykket på klarinetten. Med Accuphasen fremstår fiolinen til Chang med mer klang fra trekassa. Med Karanen legger du mer merke til lyden som skapes mellom bue og strenger. Med spor 2 «Why» i spilleren presenterer Accuphasen et noe bredere lydbilde. Gir litt mer kjøtt på beinet i mellombassen. Men klarer ikke separere hvert instrument like godt som Karanen, og jeg må skru ned…
Jeg har lyttet på med volumkontrollen på ulike nivåer. For meg er det viktig å hente mest mulig godlyd fram på moderate lyttenivåer. I hovedsak er det lyttet med volumkontrollen på Accuphasen på – 37. På Karanen tilsvarer det ca kl 11. Spor 15 livner skikkelig til på -25 på Accuphasen og ca kl 14 på Karanen. Begge har mer å gå på enn det jeg har tørt å skru opp til. Begge har vært like tyste både i forhold til bakgrunnsstøy og «mekanisk» støy. Ingen ble mer enn lunkne. Det er å bemerke at Karanen tidligere har vært koblet opp på Magnepan 1.7. Med lavt nivå på innspilt materiell, har volumet blitt skrudd helt opp på maks. Karanen var like tyst og helt uten hørbar forvrenging.
Karanen har et minimalistisk ytre. Den er massiv og tung. Bygget som et militært presisjonsinstrument. Fjernkontroll med kun volum. Ut over midtfeltet som lyser opp med logo og angivelse av valgt inngang, er alt børstet aluminium. Det er begrenset med tilkoblingsmuligheter. I stedet for led-lys er det på volumknappen innfelt en liten edelstein som funkler når lyset treffer fra rett vinkel. Den slukker aldri …
Accuhpasen er tilnærmet den rake motsetning i forhold til design, tilkoblingsmuligheter, knapper, lys og VU-metere. Med fjernkontrollen styrer du det meste. Altså en helt annen tilnærming og et multiverktøy som tilrettelegger for en stor grad av fleksibilitet for å kunne tilpasse seg både tilkoblet utstyr og rom.
Så hva blir valget? For meg er ikke beslutningen tatt ennå. Vi ser mye på film, konsertopptak og musikkvideoer da jeg har projektor og 100`` lerret. Da er det kjekt å kunne koble til en sub til Accuphasen, en Electra SW 1000. Det er kjekt å slippe å lee seg opp fra lytteposisjon for å bytte innganger. Et inkorporert RIAA-kort sparer jobb og kabling til ekstern boks. Og så spiller Accuphasen nydelig og så ser den «lite maffig» ut da.
Karanen fasinerer med sine lydmessige kvaliteter. Selv om den oppleves i mitt anlegg som mer analytisk enn Accuphasen, så er den overhode ikke slitsom å lytte til. Den briljerer sammen med berylliumdiskanten til Focal og serverer en lekker diskantgjengivelse som nettopp er med på å vise fram en av forsterkerens mange kvaliteter og presenterer musikken på en litt mer engasjerende og forførende måte.
Hadde jeg ikke hatt gleden av å bli kjent med Karanen først, hadde jeg vært trofast til Accuphasen. Vi får se…..
Takk for utfordringen og takk for oppmerksomheten!
Mvh Olav E