Min far, Olav Snortheim (1911-1988 ) var folkemusiker og tonekunstner. Det falt ham såre enkelt å tilegne seg gode ferdigheter på ethvert instrument. Han fartet da også land og strand rundt, i innland så vel som i utland, med en selvlaget og tilpasset instrumentkoffert full av det meste - langeleik, bukkehorn, lur og fløyter, i tillegg til sin lille munnharpe på innerlomma. Og han sang, spilte og fortalte. På evig turne i 1950-, 60- og 70-åra.
Langeleiken i seg selv er et "droneinstrument" med en fast akkord i stemmingen. Og far var spesielt kjent for sitt virtuose langeleikspill. Men i medfødt opprør, som ungdom flest er mot vedtatte sannheter hogget i gråstein og i sin utforskertrang, fikk han i 17-årsalderen sammen med sin bror, Knut, eksperimentert og modifisert fram sin langeleik slik at han kunne ha et bredere reportoar enn det som var vanlig, ved at det ble lagt til en ekstra spillestreng slik at det låt fyldigere - som gjerne kan sammenliknes med de to lyseste E-strengene på en 12-strengs gitar. Dessuten i tillegg en ekstra streng for "svarte" tangenter. Disse modifiseringene ble den gang, og som de fortsatt er, regnet som "tabu" i den puritanske delen folkemusikkmiljøet.
Opptakene er fra private arkiv, Arne Bjørndals samlinger m.m. De var da heller ikke beregnet på publikum eller utgivelse, men kun for eget bruk og spas. Det kan derfor forekomme små glipp her og der, men det fratar allikevel ikke lytterens opplevelse av virtuositeten og det varlig følsomme som kjennetegnet hans musikalske gjerning.
Jeg har valgt å også ta med flere av opptakene som er brukt i LMNs elektroniske drakt. Men på denne plata er altså opptakene i sin opprinnelige form og uten pålegg og lek med tilleggslyd. Og i tillegg til et rikt utvalg av andre langeleiklåter som far ofte spilte, samt opptak av låter med munnharpe og bukkehorn. Dessuten er introduksjon til noen slåtter med, der dette passer, samt et par vokale innslag akkompagnert av ham selv på langeleik.
Han var da også egentlig utdannet som operasanger som ung, med Jussi Bjørling som sitt store forbilde, selv om folkemusikken, av forskjellige årsaker, kom til å spille en mer sentral rolle i hans senere liv.
Når man har valgt å inkludere opptak med munnharpe, bukkehorn og vokale innslag i tillegg til langeleik, er det ikke minst for å antyde noe om fars allsidighet i sitt virke som musiker. Dessverre har det ikke lykkes å framskaffe opptak med lur, seljefløyte og havet av alle de andre fløytene han spilte på.
Dette er kultur- og tonearv som kunne og burde vært del av musikkundervisningen i skoleverket, en arv som har overlevd ved muntlig formidling fra generasjon til generasjon i hundrevis av år - før Elvis, Johnny Cash og Bruce Springsteen; noe har sågar antakelig opphav fra både før dansketid, Draumkved, Eddakvad og Snorre. I stedet oppleves det som at folk flest går rundt med nisselua i hånda og føler flauhet over egen kultur - som om de har oppdaget utlandet, men aldri sitt eget. Multi- og flerkultur kan være vel og bra, men ikke for enhver pris. Og den må være toveis. Man blir aldri multikulturell ved å gi avkall på eget opphavs arv, snarere tvert imot - da utsletter man seg selv og sin egenart.
Folkemusikk handler ikke bare om uhippe toner fra hardingfele og trekkspill. Det handler vel så mye om den kollektive urtonen i oss som folkeslag og om å åpne opp for den i oss og gi slipp på historieløsheten.
Utgivelsen av denne plata med far ene og alene har i mange år vært ønsket, men aldri før føltes passende og riktig i forhold til LMNs øvrige utgivelser. Har tenkt at det ville vært litt rart å gi ut en ren folkemusikkplate for seg selv som en LMN-plate. Og det har også vært antatt at heller ingen plateselskaper ville akkurat stått i kø for å gi den ut. Planene har derfor blitt liggende på is og skrinlagt. Inntil nå. Men nå omsider ligger anledningen klar i dagen og flere fluer kan smekkes i ett klask. Og sjansen gripes herved begjærlig. Utgivelsen føles omsider riktig og naturlig under LMN-paraplyen. Dette er røttene, den gjemte og glemte skatten som dannet LMNs utspring, grunnfjell og tankegods.
I fars ånd har man tillatt seg å optimalisere lydopptakene. Han ville garantert gjort det samme om han fortsatt var i tiden og dagen, selv om puritanerne i miljøet ville rynket på nesen mot forbedring av dårlig lyd. Vi har i så måte gjort vårt beste i forsøket på å spille dem et puss, uten dårlig samvittighet, tilogmed. Utvikling er menneskehetens lodd og har skjedd siden tidenes morgen, selv om arven er den samme. Denne plata kan da også oppleves og menes som brobygger mellom gammel og ny tid i folkearv, lyd og instrumenttraktering. Det antas at selv Jimi Hendrix ville nikket anerkjennende, selv uten fuzz. Og det er da også bl.a. på dette grunnlaget jeg i mange år har hatt et ønske om å få ut denne utgivelsen.
Ola Snortheim, Oslo
januar 2017
