Føkk heller, jeg kopierer omtalen av LM LP33 inn her i hula mi, så slipper de av dere som ønsker å lese å lete.
"Da har jeg hatt LP33 på lån i en drøy uke. På tide å komme med noen ord.
Kan fortelle med en gang at jeg pt er ikke i markedet for en ny RIAA. Den jeg har, er jeg godt fornøyd med. Jeg slo til på det fristende lånetilbudet til LP33 rett og slett fordi en venn av meg hadde snakket varmt om den. Det trigget nysgjerrigheten, og representerte en mulighet å sjekke ut hvor god min egen – en Cary Ph 302 mk1 - faktisk var. Den har gått sin seiersgang siden den kom. Man finner veldig mange gode omtaler av den på nettet. Her til lands kan man lese svært gode tester av den bla i Fidelity og Audiophile.no. Dagens mk2-versjon koster 38k kr i Norge og ca $4200 i USA. Lydmessig skal siste inkarnasjon være identisk med min, dog med flere justeringsmuligheter og 6db høyere gain – mer «moderne», kan man si. (For eiere av mk1: man kan oppgradere til mk2 for 7k).
Så hvorfor alt dette preiket om Ph 302? Jo, for å belyse hvilken «motstander» LP33 skal dele rom med, og fordi det finnes så å si ingenting på nettet om LP33. De som er interessert, kan kanskje få et klarere bilde av det jeg skribler ned her – hva jeg mener - siden jeg uunngåelig sammenligner de to imellom. Jeg skal selvsagt prøve å beskrive LP33 «i seg selv», men lett blir det jo ikke. Da er det like greit at dere får vite hva min (daglige) referanse er. Er jeg farget av det? Selvsagt! Man vet jo at audiofile har lett for å forsvare det de har anskaffet seg med øks og ord. Det er ikke sjeldent man ser innbitt irrasjonalitet kommer til overflaten hos ellers fornuftige menn hvis noe som kan oppfattes som negativt om leketøyet deres ytres. «Kritiser meg, kritiser gjerne mora mi, men du våger f… ikke å si ett negativt ord om platespilleren min!»! Så bær dere over meg hvis jeg også faller i den fella, folkens!
Øvrige medlemmer av oppsettet finner dere i signaturen min. Rommet er en stue/kjøkken som er L-formet. Anlegget står på kortsiden i den lange delen av L’en. Samlet areal er på snaue 40kvm. Normalt møblert. Ingen særlig akustiske tiltak er gjort, bortsett fra et par små «hjørnefeller» fra Acoustic Tuning bak ht. Veggene er av gips, med parkett på gulvet. Svakheten er at det «mettes» raskt og blir slitsomt når man nærmer seg 85db. Men det er til å leve med. Hos de fleste jeg har vært hos, måles det knapt 85db, og da oppleves SPL som for høyt for de fleste i rommet.
LP33, med sin pris på 25k NOK, ble båret inn og nennsomt pakket opp. Som vanlig er LM ytterst omtenksomt når de emballerer sine produkter. Eksemplarisk! Etter noen kjappe bilder med mobilen (se over), ble de plassert så langt fra hverandre som det fysisk lot seg gjøre. Man vil jo ikke at PSU-delen skal interferere med forsterkerdelen. Tross alt er det jo en grunn til at LM har valgt å skille de to, selv om det nødvendigvis vil føre til merkostnad. Specs på trinnet finner dere på hjemmesiden til Mala Audio. Smak og behag, men selv digger jeg oppsynet til LP33.
LP33 var splitter ny da den ankom hos meg. Erfaringen forteller at innspillingstid må til. Men man var jo som et barn med nytt leketøy, så man koblet opp og satte på musikken etter noen minutters oppvarming. Det gav jeg raskt opp. Det låt skrekkelig. Lukket og skjærende. Bassen fløt unyansert overalt. Ingenting hang sammen. Ja, ja, bare å koble inn mitt eget trinn igjen. LP33 ble dermed stående med strømmen på det neste døgnet. Kvelden derpå var på’an igjen. Og nå, mine damer og herrer, var det et helt annet scenario som meg ble presentert. Satte på, av vane når noe nytt skal testes ut, Talking Heads «:77», en easy going skive med klar lyd, rytmisk med punchy bass og funky gitarspill. Her var det glød, spilleglede og godt med driv. Bassen har mer volum med LP33. Alt føles silkemykt uten at man savner noe som helst. Mellomregisteret er stjernen i showet. Neste ut er dynamikkbomben fra Rickie Lee Jones ST. Det er en fryd hvordan Steve Gadds eminente traktering av trommesettet blir gjengitt; rytmisk og full av nyanser. Og her kommer også en annen egenskap frem, nemlig 3D i lydbildet. Her overgår den Ph 302, og står heller ikke tilbake hva bredden og høyden i lydbildet angår. Imidlertid virker det som (da) yndige Lee Jones står midt i bandet mens hun synger. På Ph 302 står hun mer på linje med sine medmusikere. Dette er noe som går igjen på de fleste skiver, som for eksempel Paul Simons «Graceland». På sistnevnte skive kommer 3D-egenskapene virkelig til sin rett. Sporet «Diamonds on the soles of her shoes» var ren glede å lytte til. På «Homeless» kommer bredden og høyden i lydbildet virkelig til sin rett. Koret er jevnt spredt ut i rommet. Og her blir faktisk den noe sedate og «tykke» gjengivelsen av de nederste toneomådene et gode. Man får et solid fundament og kan føle at lufta blir satt i bevegelse. Samme fenomen gjelder også for klassisk musikk. Kanskje ikke like distinkt og definert som med Ph 302, men likefult en livsbegjærende måte å fremføre på. På «You can call me Al» blir det det rytmiske drivet noe dempet. Det går litt for tregt for min smak, og man får ikke helt «fot». De neste skivene ut er Roxy Music og Bryan Ferry sine «Avalon» og «Boys and Girls» - jeg var i humør til å la meg bli omslynget av erotiske og skjødesløse toner! Ohlala, det var deilig å dusje i sensuelle rytmer! Igjen er den gloriøse mellomtonen til å la seg forføres av. Toppen er oppløst og innsmigrende. Bassen er herlig voluminøs – noen gange er det rett og slett sånt man vil ha den. Dette funker som en kule!
Garbarek, Baker, Davis, Petterson, Ellington, Fitzgerald – bring it on! Hva er man vel redd for når man ha en sånn mellomtone å vise til?! Pink Floyd, Fagen, Bremnes, storbandjazz – come on! Nada å frykte når man vartes opp med slik storhet i lydbildet! Harris, Wall, Van Zandt, Dylan, Moreland – gi meg trøst og håp! Jeg lar meg lett bevege når deres ord gjengis på denne måten. Mozart, Prokofiev, Bizet – tre frem! Takk for de følelsesmessige svingningene. Ok, det var overdose med patos, pompøsitet og drama. Beklager! Men dere skjønner, jeg er svært begeistret for dette trinnet. At den kommer i et rimelig prisleie, er seff bare en fordel. At den hamler opp med et velrenommert trinn som er i tillegg er dyrere, imponerer meg.
Og da kommer vi til den mindre hyggelige delen av denne omtalen, nemlig de mindre gode sidene. Rent praktisk er LP33 begrenset hva «features» angår (se specs hos forhandleren). Kun to impedanslaster er nok for lite for noen, men til gjengjeld kan gain reguleres trinnløst. Så kan man diskutere om hvorvidt implementering av en slik forringer lyden for puristene. Uansett så er dette trinnet neppe noe for de som ønsker mest mulig innstillinger og «bells & whistles» for sine penger. Men LM har jo et phonotrinn til til 85k NOK også. Jeg regner med at det vil tilfredsstille de som krever enda mer enn det LP33 kan tilby. Tre negative ting må understrekes: 1) det brummer! Støyen kommer ikke fra selve enhetene, og blir borte straks musikken avspilles. Hva det kan det skyldes, får bli en sak for LM og Mala å spekulere i og jobbe med. 2) Bassen kunne godt være mer definert og raskere. Men dette regner jeg med å kunne utbedres med andre type rør. Dessuten skal vi ikke glemme at den neppe er helt innspilt ennå – noe å tenke på for den som overtar den etter meg. 3) Lyden er neppe nøytral. Men det bryr jeg meg ikke en døyt om!
Sluttsatsen er at den er bedre enn min egen RIAA på noen områder og like bra på andre. Ikke mye, men nok til å være betenkt når den er såpass billigere. Det sitter kun tre smårør i LP33, noe som helt klart er en økonomisk fordel mht rørrulling og den dagen nye rør skal handles. Det den taper på, er at den brummer mer. Blir dette utbedret, så har vi å gjøre med en klassiker og prisbombe her! Bassen oppleves som bedre med Ph 302. Men dette kan fort være utlignet når den er nok innspilt, samt andre typer rør testes ut (Men det argumentet kan man seff også bruke for Ph 302 sin del!).
Takk til Mala Audio for lånet."
