Utøya 22.juli 2011 - Erik Poppe (2018 )
Vi følger 18 år gamle Kaja på Utøya fra bomben har gått av i regjeringskvartalet, mens hun leter etter lillesøsteren sin og til de første ungdommene blir reddet. Vi er tett på den seriøse og modne AUFeren, fantastisk troverdig spilt av for meg ukjente Andrea Berntzen. Det er en krevende rolle hun har, ansvarsbevisst, men samtidig livredd.
Filmen er fremstilt i en eneste lang tagning, og hun er med i nesten hver rute. Maritin Otterbecks handholdte kamera er helt perfekt til en film av denne kaliber, det er noe veldig nært og sanselig over bildene hans; blad, jord, hud, en mygg over naken hud, en hånd som knuger en annens. Det er sterke bilder her.
Filmen er veldig godt laget, formen gjør den nærmest dokumentarisk - den er ikke spekulativ, og ganske vond å se. Formmessig minner den om den dypt, dypt rystende
Sauls sønn av László Neme.
Kamera fanger noen ganger Kajas subjektive blikk, andre ganger gir det oss et slags overblikk - men aldri helt. Vi aner heller ikke hvor skuddene vil ramme neste gang.
Filmen varer i 72 minutter, like lenge som skytingen sto på, det forsterker følelsen av å være tett på hendelsene.
Frykten, forvirringen, lukten av blod, og jord, uvissheten om hvem attentatmannen er, panikken, overlevelsesinstinktene, kulden, og døden, hele tiden dødens tilstedeværelse gjør dette til en intens og dypt rørende tragedie.
Filmen er fiksjon, men slik kunne det godt ha blitt opplevd for dem som var der, her er lite blod og gørr, og Anders Behring Breivik skimtes kun i noen få korte glimt.
Dette er ikke noen analyse av hva som ledet frem til angrepet, heller ikke over hva 22.juli har gjort med oss som nasjon. Filmen er et forsøk på å formidle smerten og fortvilelsen hos dem som var på Utøya. Det kan ikke brukes mot filmen, men den hadde blitt enda bedre om den hadde hevet blikket noe og satt drapene inn i noe større perspektiv.
Enn så lenge er det forfatterne som har bearbeidet og analysert best for oss, Aage Borchrevinks
En norsk tragedie og Åsne Seierstads
En av oss, er begge grundige og gode bøker om ABB, mens Jan Kjærstads
Berge, er kanskje den jeg har likt best, siden den har et bredt perspektiv og ikke er låst i å skulle beskrive akkurat Utøya-tragedien, og dessuten har så rikt språk.
Jeg er glad denne filmen er laget, selv om det er en påkjenning å se den.
Den er helt klart Poppes beste film så langt, og jeg tror den vil bli stående i filmhistorien - og ikke minst i Norgeshistorien som en brikke i sorgarbeidet etter den forferdelige tragedien sommeren 2011.