Gudmund Hernes besitter fortsatt gangsyn, og dissekerer problemet. Han ser fire saker -- jeg syns det mest alvorlige berøres i punkt 3:
1. Listhaug-saken: Det Listhaug gjorde og som hun prøvde å vri seg unna: hun beklaget at folk hadde reagert, ikke det hun hadde gjort. Etter gjentatte forsøk måtte hun måtte krype til korset (kanskje det hun for anledningen bar om halsen).
Da blir Abid Rajas nye Venstre-linje, etter at Venstre har fått taburetter, underlig. Raja sier: «-Det hun ga uttrykk for i Facebook-innlegget, var totalt urimelig, usant og uakseptabelt. Men jeg tror alle har forståelse og respekt for at så hard medfart som hun nå får, er en veldig sterk psykisk påkjenning for henne og familien.»
Men Raja kan vel ikke mene at den parlamentariske reaksjon skal bestemmes av familiehensyn?
2. Hareide-saken: Hareide har før gått i rette med Listhaug etter hennes utsagn om at han «sleiker imamer oppetter ryggen».
Som KrF’er har Hareide har mer enn vanlig ansvar for det moralske nivå i den politiske debatt. Vil han sette foten ned og tydeliggjøre hvor grensen går, eller la moralske normer vike for politisk opportunisme?
I så fall har KrF utspilt sin særegne rolle i norsk politikk. Og selv de som ikke stemmer KrF bli «såra og vonbrotne».
3. Erna-saken: Erna har ikke ledet en regjering - hun har innført en ny parlamentarisk skikk. Den er ny ved at koalisjonspartnerne har kunnet fronte en politikk på tvers av «regjeringens». Dermed har Erna kunnet sikre støtte for seg ved å la koalisjonspartnerne kjøre sine særsaker på tvers av «regjeringens». Listhaug er bare det mest ekstreme eksempel.
Det har gått til nå, når Stortingsflertallet krevde at regjeringen må stå på én omforent linje. For første gang i norsk parlamentarisk historie - og på grunn av sammenbruddet i Erna-parlamentarismen: at koalisjonspartnerne driver opposisjonspolitikk fra regjeringsposisjon - måtte statsråd Sanner unnskylde «på vegne av regjeringen».
Tenk det: nå skulle vi få én regjering - det som Listhaug hadde demonstrert vi ikke har.
Mer enn det: Som Listhaug først ikke ville være med på - og dermed pekte nese mot Erna som har innført denne parlamentariske uskikken. Ovenikjøpet ble det regissert et blomsterbad som også var et pek mot Erna.
4. Siv Jensen sier nå «nok er nok», nå er det skrapet nok for Stortingsflertallet.
-Ja, nok er nok. Men det som det er nok av, er den forsøpling av landets politiske debatt som Listhaug har vært den fremste eksponent for og som Erna har godtatt - omenn hun « selv ikke ville formulert det slik».
Hva ville en John Lyng, en Lars Roar Langslet, en Francis Sejersted, en Inge Lønning, sagt?
Nå brisker Erna seg og sier hun kanskje vil gå hvis det blir flertall for mistillit mot Listhaug.
Vi hadde en slik situasjon under Kings Bay-saken. Gerhardsen måtte gå. John Lyng kom -og satt i tre uker. Så kom Gerhardsen tilbake med et annet mannskap og en annen politikk.
Nå får vi se hva som skjer når Hareide holder landets moralske og politiske kompass.
