Den viktigste faktoren som skaper følelsen av punch er forankret i frekvensresponsen. Ofte velger produsentene en litt forsiktig tuning for å unngå for mye energi i området der rommene ofte har de mest hørbart sjenerende romresonansene.
Men så er det andre faktorer da. Spredning er en faktor. Klarer man å begrense spredningen langt ned i frekvens vil mer av energien komme til lytteren før den går via andre flater i rommet. Det øker forholdet mellom direktelyd og reflektert lyd (i favør direktelyd). I samme åndedrag kan man selvsagt også nevne romakustikk som har litt av samme effekt.
Når det gjelder faktorer som er knyttet til selve bassdriverne så nevnes ofte induktans (lav), følsomhet (høy), bevegelig masse (lav), type magnet (alnico), og enkelte andre faktorer. Dette er ganske komplekse forhold, men la oss nå si at vi tar utgangspunkt i en 6,5" bassdriver med ganske lang slaglengde, slik man ofte finner i vanlige gulvstående høyttalere, og som ofte ikke gir all verdens punch. Her er hva jeg ville gjort for å få mer punch i en slik høyttaler:
1: Jeg ville økt antallet basser slik at man reduserer belastningen på hver driver.
2: Jeg ville vurdert å øke størrelsen på kabinettet. På den måten kan man redusere massen på hver driver.
3: Jeg ville benyttet ikkeledende materiale i spoleformene, alternativt titanium som har liten ledningsevne. Dette reduserer dempingen ved raske bevegelser. (øker Qms)
4: Jeg ville vurdert underhengte motorer. Det gir korte, kompakte spoler med lavere induktans. Lavere induktans gir mindre kobling mellom selve spolen og stålkomponentene i motorstrukturen. Det gir også et redusert avvik i impedansen når driveren beveger seg.
5: Jeg ville pakket motoren full av kobberringer. Disse fungerer som AC-isolatorer mellom selve spolen og stålet, og reduserer både induktansen og magnetisk fluxmodulasjon.
6: Jeg ville økt diameteren på spolen og kjøleeffekten.
7: jeg ville laget en etter forholdene kompakt motor med neodymmagnet. Dette gir en gunstigere såkalt BH-kurve, det man også er ute etter når man velger cobalt-baserte magneter (som alnico). Neodym er også elektrisk ledende i langt større grad enn ferritt, noe som reduserer AC-modulasjonen.
Om vi ser på drivere som finnes på markedet i dag så kan Morel SCM634, som egentlig er en mellomtone, være et eksempel på en liten bass som kunne gitt ganske heftig midbass. Om man monterte 8 slike i et bassreflekskabinett kunne man fått ganske god kapasitet også.
Man kan se for seg at typiske kommersielle bassdrivere sliter med en hel rekke faktorer som trekker i samme gale retning. De har relativt høy masse i kombinasjon med lange spoler, ofte 4-lags. Dette gjør at man får en veldig tett kobling mellom en relativt høy masse og en relativt svak magnetstruktur. Man får dermed også høy induktans. Man benytter i tillegg spoleform i aluminium som reduserer synlige avvik i frekvensresponsen, gjør det litt tryggere å kjøre driveren mot grensen for slaglengde, og hjelper med å bli kvitt noe av varmen. Allikevel vil en spole med relativt liten diameter, i en driver med lav følsomhet, måtte kvitte seg med mye varme. Spolen vil bli varm under drift og og resistansen øker midlertidig. Det man da ender opp med er at påtrykt signal i stor grad medfører variasjoner i magnetfeltet. Linjæriteten er ofte så som så fordi man bruker svært kort magnetgap. Man kan se for seg at gapet er 5mm høyt, og spolen er 18mm lang. Det betyr at under 28% av spolen er i gapet. Det befinner seg en del mindre kontrollert magnetfelt utenfor selve magnetgapet, og med så stor andel av spolen utenfor gapet påvirker dette ukontrollerte feltet spolen betydelig. Om man øker gapet til 10mm og spolen til 23mm øker andelen spole i gapet til nesten 44%. Velger man en underhengt motor er 100% av spolen i gapet.
