Svein Arne
Hi-Fi freak
Dagene må gå sin gang, og i dag var det min tur til å ha fagfellemøte.
Vi er sikkert 15-16 psykologer som arbeider der jeg har kontor, men vi er en gruppe på 6-7 som møtes en gang i måneden for å drøfte fag - enten kasus eller andre faglige tema vi er opptatt av.
Jeg valgte å snakke om prosessen jeg har vært i siden jeg ble most flat av godstoget i vinter, og om det er sånn at homotoleransen har tilslørt noe av utfordringene ved å være annerledes, og om å oppleve netthets når jeg skriver om livet mitt.
Det ble en fin samtale om at fenomenene er i endring, kategorier og båser utvides, nye identiteter utvikles, nye samlivsformer oppstår, at vi har kommet langt, men ikke er i mål. Og at det er strenge repressive sanksjoner mot de som ikke går i takt. At vi er velsignet i Norge med en liberal lovgivning som sikrer alle skeive beskyttelse. Nettet avslører at det renner fremdeles mye kloakk, og jeg ble selvsagt advart mot å eksponere for mye offentlig.
Jeg velger likevel ikke å følge det rådet; jeg vil synliggjøre for majoriteten fenomener som eksisterer og samtidig vise minoriteten at et annet liv er mulig.
Ellers er kjærlighetssorg et landskap jeg etter hvert er titt i.
Den kommer i knip eller tak, og fristelsen til å ta kontakt og be om godt vær er heldigvis holdt i sjakk av frykten for enda en runde med dumping. Det er slitsomt å ha vært så nær henne, nærmere enn noen annen - kropp mot kropp, hjerte mot hjerte, sinn mot sinn, for så å oppleve den største avstand og hjertets taushet.
Kjenner på tristhet, sinne, frykt og savn, mye savn. Blæh.
Men alt går over. Også dette. Og kjærlighetssorg skal ikke ha spesifikk behandling; nå gjelder det å sitte rolig i båten til stormen har rast fra seg.
Og - hun må altså slå opp med typen, og gjøre plass til meg hvis dette skal ha livets rett.
Vi er sikkert 15-16 psykologer som arbeider der jeg har kontor, men vi er en gruppe på 6-7 som møtes en gang i måneden for å drøfte fag - enten kasus eller andre faglige tema vi er opptatt av.
Jeg valgte å snakke om prosessen jeg har vært i siden jeg ble most flat av godstoget i vinter, og om det er sånn at homotoleransen har tilslørt noe av utfordringene ved å være annerledes, og om å oppleve netthets når jeg skriver om livet mitt.
Det ble en fin samtale om at fenomenene er i endring, kategorier og båser utvides, nye identiteter utvikles, nye samlivsformer oppstår, at vi har kommet langt, men ikke er i mål. Og at det er strenge repressive sanksjoner mot de som ikke går i takt. At vi er velsignet i Norge med en liberal lovgivning som sikrer alle skeive beskyttelse. Nettet avslører at det renner fremdeles mye kloakk, og jeg ble selvsagt advart mot å eksponere for mye offentlig.
Jeg velger likevel ikke å følge det rådet; jeg vil synliggjøre for majoriteten fenomener som eksisterer og samtidig vise minoriteten at et annet liv er mulig.
Ellers er kjærlighetssorg et landskap jeg etter hvert er titt i.
Den kommer i knip eller tak, og fristelsen til å ta kontakt og be om godt vær er heldigvis holdt i sjakk av frykten for enda en runde med dumping. Det er slitsomt å ha vært så nær henne, nærmere enn noen annen - kropp mot kropp, hjerte mot hjerte, sinn mot sinn, for så å oppleve den største avstand og hjertets taushet.
Kjenner på tristhet, sinne, frykt og savn, mye savn. Blæh.
Men alt går over. Også dette. Og kjærlighetssorg skal ikke ha spesifikk behandling; nå gjelder det å sitte rolig i båten til stormen har rast fra seg.
Og - hun må altså slå opp med typen, og gjøre plass til meg hvis dette skal ha livets rett.