Ribba lyd
Det skal være viktig å nyte livet sies det. I dag føler jeg at jeg har gjort akkurat det. Litt småstressa banket jeg på hos Woodrand etter invite til lunsj og snurring av plater.
Ble tatt godt i mot av en vert i svært godt humør. Stresset forsvant med det samme lukta av svineribbe nådde en sulten skrott. The Wall og jeg var heldig utplukket som prøvekaniner for årets juleribbe. HCS var også invitert, men ble hindret av sykdom. Det må være en av de beste ribbene jeg har smakt og kaloriinntaket er godt dekket for de nærmeste dagene. Herlig mat og herlig selskap.
Men det var hverken maten eller selskapet som hadde lokket meg til å søke kona i flere omganger om noen timer fri denne søndagen, det var nok snarere nysjerrigheten på hva slags lyd som trilles ut av en sånn rigg som Woodrand besitter.
Det føles ofte litt dumt å beskrive lyd med det skrevne ord og det blir ikke mindre dumt når det er en sånn rigg man skal skrive om.
Jeg er veldig lite opptatt av utstyr og er veldig kjedelig sånn sett. Er hverken oppdatert på hva som finnes eller spesielt interessert i hva som finnes av eksotiske produkter der ute annet enn ting jeg er på jakt etter for egen del. Men for meg var Woodrands rigg så stor og eksotisk at bare synet både fasinerte og imponerte. Dette er en versjon av Hi-Fi nirvana visuelt sett. Ser man litt nøyere etter ser man at anlegget ikke har muligheter for digitale medier, men at man har to stifter og armer på samme vinylspilleren som går inn i hver sitt riia-trinn.
I et dårlig forsøk på å beskrive lyden fra en rigg som denne vil jeg først fokusere på en total ro og mangel på støy man ikke kan definere vanligvis, men som er der likevel. Dette anlegget er helt tyst helt til musikken spiller. Lyden har god høyde og bredde samtidig som lyden er tykk og autoritær med en selvsagt dynamikk og spiller som den største selvfølge uten å forlate hvilepuls.
Vi spilte litt forskjellig musikk, litt småbandjazz med godbiter fra Bill Evans, Chet Baker og Oscar Petersons kataloger, men Bob Dylan var innom i tillegg til Leonard Cohen og Pink Floyd. Flere ganger når jeg hørte gjengivelsen av gitarer, trommer og bass fikk jeg den deilige følelsen av at dette er slik som produsenten vil at det skal låte.
Spesielt vil jeg trekke frem sporet "Another Brick in The Wall" av Pink Floyd som et sånt spor. Det fikk meg til å tenke på gamle dager når vi spilte inn analogt i studio på bånd. Det låt så bra og organisk og riktig i studioet, men kopien vi fikk med ut var en skygge. Riggen til Woodrand transporterer meg tilbake til studioet.
Hos Woodrand var det rett og slett deilig å lytte til musikk. Kan sammenlignes med å spise en en god svineribbe en kald vinterdag. Gode råvarer og mye smak, lukt, fett og sprø svor.
Bedre måter å nyte livet på skal man lete litt etter rett og slett.
Tusen takk for at jeg fikk komme og takk for fint selskap Final.
Det skal være viktig å nyte livet sies det. I dag føler jeg at jeg har gjort akkurat det. Litt småstressa banket jeg på hos Woodrand etter invite til lunsj og snurring av plater.
Ble tatt godt i mot av en vert i svært godt humør. Stresset forsvant med det samme lukta av svineribbe nådde en sulten skrott. The Wall og jeg var heldig utplukket som prøvekaniner for årets juleribbe. HCS var også invitert, men ble hindret av sykdom. Det må være en av de beste ribbene jeg har smakt og kaloriinntaket er godt dekket for de nærmeste dagene. Herlig mat og herlig selskap.
Men det var hverken maten eller selskapet som hadde lokket meg til å søke kona i flere omganger om noen timer fri denne søndagen, det var nok snarere nysjerrigheten på hva slags lyd som trilles ut av en sånn rigg som Woodrand besitter.
Det føles ofte litt dumt å beskrive lyd med det skrevne ord og det blir ikke mindre dumt når det er en sånn rigg man skal skrive om.
Jeg er veldig lite opptatt av utstyr og er veldig kjedelig sånn sett. Er hverken oppdatert på hva som finnes eller spesielt interessert i hva som finnes av eksotiske produkter der ute annet enn ting jeg er på jakt etter for egen del. Men for meg var Woodrands rigg så stor og eksotisk at bare synet både fasinerte og imponerte. Dette er en versjon av Hi-Fi nirvana visuelt sett. Ser man litt nøyere etter ser man at anlegget ikke har muligheter for digitale medier, men at man har to stifter og armer på samme vinylspilleren som går inn i hver sitt riia-trinn.
I et dårlig forsøk på å beskrive lyden fra en rigg som denne vil jeg først fokusere på en total ro og mangel på støy man ikke kan definere vanligvis, men som er der likevel. Dette anlegget er helt tyst helt til musikken spiller. Lyden har god høyde og bredde samtidig som lyden er tykk og autoritær med en selvsagt dynamikk og spiller som den største selvfølge uten å forlate hvilepuls.
Vi spilte litt forskjellig musikk, litt småbandjazz med godbiter fra Bill Evans, Chet Baker og Oscar Petersons kataloger, men Bob Dylan var innom i tillegg til Leonard Cohen og Pink Floyd. Flere ganger når jeg hørte gjengivelsen av gitarer, trommer og bass fikk jeg den deilige følelsen av at dette er slik som produsenten vil at det skal låte.
Spesielt vil jeg trekke frem sporet "Another Brick in The Wall" av Pink Floyd som et sånt spor. Det fikk meg til å tenke på gamle dager når vi spilte inn analogt i studio på bånd. Det låt så bra og organisk og riktig i studioet, men kopien vi fikk med ut var en skygge. Riggen til Woodrand transporterer meg tilbake til studioet.
Hos Woodrand var det rett og slett deilig å lytte til musikk. Kan sammenlignes med å spise en en god svineribbe en kald vinterdag. Gode råvarer og mye smak, lukt, fett og sprø svor.
Bedre måter å nyte livet på skal man lete litt etter rett og slett.
Tusen takk for at jeg fikk komme og takk for fint selskap Final.
