Har alltid vært av den formening at politikk angår å får til de rette rammer for den menneskelige samhandling via planlegging, institusjoner og lovgiving. Da har det liten hensikt å basere seg på de gode hensikter til enkeltpersoner. Denne problematikken har intet med dette "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør".
Jeg har alltid (eller "alltid", i hvert fall ganske lenge) vært av den formening at statens eksistensberettigelse ligger i å sikre og ivareta våre rettigheter som individer. Og at politikk angår å avklare hvilke rettigheter dette skal være, samt å lage insitusjoner som på en best mulig måte sikrer at ivaretakelsen av dem fungerer i praksis. Den første delen er en ideologisk del av politikken: Hvilke rettigheter skal vi ha? Rettsbeskyttelse, ytringsfrihet, rett til helsehjelp, rett til en basisinntekt eller et levegrunnlag, rett til pensjon, rett til sykepenger og hvor mye, rett til samme inntekt som alle andre...her er rom fra ytre høyre til ytre venstre. Og den andre delen handler om praktisk gjennomføring og burde i størst mulig grad baseres på vitenskap, målbare resultater og data. Hva koster det å gi alle fri rettshjelp? Hva blir konsekvensen hvis alle skal tjene det samme? Dette er vitenskapelige spørsmål, ikke ideologiske spørsmål. Og så koker det ned til en slags moralsk avveining, om de eventuelle gevinstene forsvarer kostnadene.
Og så må man naturlig nok ta hensyn til situasjonen i andre land som vi samhandler med (eller markedet om du vil). Vi kan ikke ha et dobbelt så høyt kostnadsnivå som alle andre land, da får vi ikke solgt noe av det vi produserer. Og vi kan heller ikke ha et mye lavere nivå, da får vi ikke råd til å importere noe. Og så må det være attraktivt å bo her, siden vi ikke med makt kan hindre folk fra å flytte til andre land. Vi må også tilpasse oss verden omkring, eller markedet, kall det hva du vil.
Miljø og klima går utenpå dette. Landegrenser er kunstig trukket opp av mennesker, og ikke noe atmosfæren og gassene i den forholder seg til. Så miljø og klima fordrer globale løsninger og globale rammeverk. Heldigvis lever vi i en nokså globalisert verden hvor vi er vant med at land samarbeider og lager avtaler seg i mellom, men det er fortsatt en kjensgjerning at dette er en veldig langsom prosess. Ikke bare må man bli enige innad i masse ulike land med vilt ulike betingelser, men også landene i mellom. Så hvis noen i ramme alvor mener at vi står på kanten av stupet, så kan jeg ikke med mine beste intensjoner forstå hvordan de kan tro at dette løses gjennom politikk og politiske avtaler. Da må det helt andre virkemidler til. Og hvis de overmåte mener at mektige krefter med viten og vilje ødelegger planeten, så skjønner jeg egentlig ikke at de med god samvittighet kan gjøre noe annet enn å gå til krig. Da er tiden over for snakk og klaging.
Tillegg: Jeg finner det litt underlig at en i én kontekst trekker moralismekortet overfor andre, men samtidig omtaler de som handler ut fra devisen å gjøre det en sier da angripes for å være moralposører. Hvor er logikken i det?
Fordi det de gjør er symbolhandlinger. Som de vet (og selv sier) egentlig ikke nytter eller hjelper i den store sammenhengen. Og som for det meste også medfører kun svært begrensede ulemper for egen del. Symbolhandlinger er noe man gjør for å skryte av dem, eller eventuelt for å berettige kritikk eller fordømmelse av de som gjør noe annet. Og kanskje handler det mest om det siste; hvis du velger å aldri fly fordi du mener at det å fly ødelegger miljøet, all ære til deg for det. Men hvis du fordømmer alle andres årlige sydenferie, og overmåte så hvis du selv allerede har vært i alle verdens hjørner, vært globetrotter halve livet og ikke har noe behov for å reise mer, så har du plassert deg selv på en moralsk høy papphest.