Presis. Og en slik fremgangsmåter er så sørgelig vanlig blant venstreradikale der alt handler om gruppeidentitet, posering og det å diskreditere de man snakker med for å tilhøre feil identitetsgruppe. Et godt eksempel på den neomarxistiske tankegangen som man også finner i endel universiteter om dagen, der det meste handler om at man ikke skal inngå i diskusjoner med meningsmotstandere men skjerme stakkars studenter for slik og dressere dem til lydige røde nek. Carlson pleier å slippe til folk med andre meninger og synspunkter i programmene sine, og har de noe vettugt å si så stenger ham dem ikke ute av den grunn. Tvert i mot. Litt på samme måte som Bill Maher er demokrat av overbevisning men slipper til konservative aktører og lar dem presenterer sin sak og fine vinklinger. De to har mye til felles slik. Det er ikke så alt for mange av dem.
Poenget er at nei, han gikk ikke til personangrep. Det han gjorde var å benytte Carlson som eksempel på en som representerer en av problemene for å fremme samfunnsmodellen han (Bregmann) ønsker seg. Dersom denne lavmælte, poengterte debattformen skal anses som et personangrep, bevares, da er det lavt under taket.
Det Bregmann faktisk fremfører, er åpenbart ikke i tråd med Carlsons ståsted, og det er forståelig at det kan oppleves provoserende, men det er bare amatører og panikkslagne som lar seg lede ut i skjellsordenes verden av noe såpass behersket som å fremme en samfunnsmodell med høyere fordelingsfokus enn dagens USA.
Så med all respekt, det Bregmann fremfører er ikke a) personangrep, b) venstreradikalt, derimot er det c) en godt basert politisk holdning som det er lov å være uenig i, men som ikke under noen omstendighet burde trigge verken skjellsord eller påstander om radikale holdninger. Skjellsordene og radikaliseringen sier faktisk en del mer om dem som fremfører dem, enn om målet for denne paranoiaen.
Så til slutt: Hvor er løgnene? Kan du utdype?
Disqutabel