Takk for et meget lærereikt innlegg #220, Snickers-is.
Selv en ufaglært som meg klarer å se at det tekniske designet er blitt mer avansert, men jeg lurer jo litt på om det virkelig forsvarer prisen med alle disse eksotiske grunnstoffene og patenterte teknologien. Hva er det som gjør at "verdslige" materialer ikke er godt nok? Du er veldig objektiv og sier at folk flest får vurdere prisen er verdt det. Men hva mener du egentlig? Jeg spør, ikke for å være vanskelig, men rett og slett fordi du er teknisk kompetent til å si noe fornuftig om dette.
Mine to ufaglige hypoteser er følgende:
1. Gimmick og markedsføring.
2. Prinsippene for høyttalerteknologien (da tenker jeg på den konvensjonelle) er godt utforsket og man kan lage mye bra, med konvensjonelle materialer (?), men for å få til det siste steget, så må man gå et skritt videre med materialer med andre/bedre egenskaper.
Det er så utrolig mye man kan svare på dette, men jeg husker Wilson Audio, etter at beryllium-hypen hadde begynt å få fotfeste, uttalte at de brukte en titaniumsdiskant, fordi den låt best, basta. Det kan de ha rett i, men det er ikke det viktige her. Det viktige er at slike trender kan gjøre at det plutselig blir vanskeligere å selge drivere med for eksempel aluminiumsdome over en viss pris, simpelthen fordi kundenes fokus i veldig stor grad ligger på membranmaterialet, og i langt mindre grad ligger på resten.
Bliesma har noen spennende diskanter. 2 stk, nesten like, den ene er en magnesiumdome, den andre, en berylliumsdome. Utover dette er de ganske like. Her vil nok mange forvente at berylliumsdomen ligger hakket over magnesiumdomen. Vel, de har rett, prismessig. Den har også så vidt høyere følsomhet. Men så var det noen andre faktorer her også da. For det første, hardheten i en dome henger direkte sammen med dens spredning. Så hvorfor sprer magnesiumsdomen mer enn berylliumsdomen? Jo, ganske enkelt fordi den har en høyere profil. Berylliumsdomen er bittelitt flatere enn det optimale for materialet.
Her tenker mange sikkert "Ja vel ja, da så, er liksom ikke beryllium bedre? Jeg har jo selv hørt at det er bedre. Da er det sikkert en dårlig modell, så da kan man jo bare velge en mer vellykket berylliumsdiskant fra en annen produsent. Vel, det er der man tar feil, fordi det som skiller disse diskantene fra det meste andre på markedet er noen unike egenskaper. For det første pusher de 2,2 Tesla i magnetgapet. Høres det mye ut? Ikke peiling på hva det betyr? Vel, det er nesten fysisk umulig. 1,0 Tesla er mer vanlig. Det betyr enormt for hvordan diskanten yter i praksis. Videre har de gitt diskanten en slaglengde på over en millimeter, noe som er uhørt for en diskant. Den har høy effekttålighet og høy følsomhet. Så kanskje berylliumsdomen er bra allikevel da? Jo, den er nok hakket bedre enn de fleste andre berylliumsdiskanter på markedet. Men jeg tror faktisk mange ville finne at magnesiumsdomen er enda et hakk bedre, om man da klarer å lytte forbi at man vet at materialet i membranen er billigere enn beryllium.
Jakter folk egentlig den beste lyden? Hvor mange har egentlig kompetansen til å gå ut og kjøpe det som er best for dem selv? Jeg mener jo selv jeg kan lage et så optimalisert som mulig produkt i en gitt prisklasse, noe man gjerne tenker er utrolig vanskelig, men å gå ut og kjøpe den beste ferdige høyttaleren i en gitt prisklasse? Jeg er nesten ikke sikker på om jeg synes det hadde vært i nærheten like overkommelig. Også disse hifiskribentene da, de skal forsøke å mene noe objektivt om produkter, noe som er gyldig og riktig, og allikevel ender de med omtaler av produkter som kan virke å være helt ute på feil tynne is, selv etter å ha holdt på i mange mange år. De kunne prøve seg på å beskrive produktets særlige personlighetstrekk, og gjør ofte også det, men folk skipper jo til konklusjonen fordi de vil vite hva testeren egentlig mente. Jeg gjør det selv også, selv om jeg vet hvor lite testeren trolig har mulighet til å si rent objektivt om produktet.
Derfor tror jeg mange ikke lykkes, ikke ender opp med de optimale produktene, ikke slår seg til ro osv, rett og slett fordi variablene er så mange, og selv med erfaring, hard anstrengelse osv, så ender man opp med noen hull i ytelsen som de gjerne vil tette med den neste opgraderingen. Og hvordan kan de egentlig vite hva som er den riktige nesten oppgraderingen? Når man stiller seg slike spørsmål tror jeg det er altfor lett å la seg forlede av historier om eksotiske materialer, produksjonsprosesser og komponenter som ble produsert for mange tiår siden, og som man må sikre seg i en fei fordi det aldri kommer til å bli laget flere.
Jeg tror derfor oppskriften må være såre enkel: En høyttaler, som låter veldig bra, som er veldig symatisk til ulike rom, lett å få til i bassen, er aktiv så man kan slippe unna matching, og som har kontrollert spredning så den låter omtrent likt fra rom til rom og ikke drar med seg altfor mye av rommets akustikk.