Akustisk hukommelse er ganske dårlig, men i et slikt forsøk ville det opptrådt som tilfeldig støy og blitt motvirket av det store antallet forsøkspersoner. Likevel, det hadde vært enklere å bare spørre hva forsøkspersonene likte best for avspilling av opptak med naturlig klangbalanse. Det viser seg (ref Toole) at folk foretrekker flat frekvensgang på aksen og jevn spredning, noe som gir en jevn og slakt fallende frekvensgang i lytteposisjon når direktelyd, refleksjoner og romklang virker sammen. Det er ikke så mye vanskeligere enn det.
Tesen om dårlig akustisk hukommelse tror jeg ingenting på. Spesielt hva angår stemmer. Faren min døde i 1976, jeg var 15 år, jeg kan den dag i dag "høre" hans stemme inne i mitt hode. En gang for en del år tilbake ringte en perifer bekjent til meg, og, selv om jeg ikke hadde snakket med ham på flere år, tok meg ca. 2/10-sekund å gjenkjenne stemmen og se ham for meg i mitt indre, og det var via en passe dårlig telefonlinje.
Det samme gjelder dufter, mennesket har sterke årsaker til å huske både lukt og lyd. Det lagres for hele livet, vårt liv avhenger av det.
Men det er ikke helt det samme som akustisk hukommelse. Det du husker er et visst mønster av overtoner som du har koblet opp mot din fars ansikt og det du føler for ham. Selv om det er mange år siden han gikk bort ville du mest sannsynlig kjent ham igjen om du møtte ham på gata, og du ville trolig også kjent igjen stemmen.
Imidlertid ville trolig møtet på gata bydd på en fundamental overraskelse. Du har sikkert mange ganger sett på bilder av ham etterpå, så utseendet hans er nok rimelig skarpskodd i hodet ditt. Stemmen hans derimot, ville du trolig kjent igjen, men allikevel ville du opplevd den annerledes enn den stemmen du har erindret i hodet (om du da ikke også har innspillinger av stemmen hans du hører på rett som det er).
Årsaken til dette er at vi lar minnene våre påvirkes av impulser utenfra. For eksempel steder vi var da vi var små ser veldig annerledes ut når vi besøker dem mange år senere. Vi aksepterer på en måte at det er "akkurat slik vi husker det", men allikevel er ofte alt krympet, proporsjonene er litt annerledes, materialene og teksturene er litt annerledes, fargene osv. Og detaljer vi mente å huske så klokkeklart er totalt ute å kjøre. Vi har mer en slags assosiativ stemningserindring, og selv om vi har justert dette bildet betydelig opp gjennom årene, føles det helt 100% presist.
Debatten om dette emnet tok en dramatisk retningsendring etter Bjugnsaken, der lensmannen ble feilaktig mistenkt for å ha misbrukt barn. Etter å ha blitt spurt mange nok ganger utviklet disse barna helt realistiske minner om ting som ikke hadde skjedd. Det ble gjort en rekke tester der barn ble spurt om ting man hadde diktet opp fra grunnen av for å teste om barna utviklet slike minner, og ganske riktig, barna var ikke i stand til å skille disse minnene fra virkelige minner, og man fant ut at vår evne til å huske er svært begrenset, og at vi derfor hele tiden ubevisst kompenserer for å forsøke å rette feilene ved hjelp av den informasjonen vi får tilgang på.
Alt jeg har kommet over av undersøkelser som handler om akustisk minne tyder på at det står enda dårligere til med dette. Men la oss ta et interessant eksempel. Se for deg at du er innom en messestand i Horten på lørdag. Du hører din fars stemme over dette oppsettet. Så kommer du tilbake dagen etter, du har med deg din kone (om du har en kone) og går innom samme messestand. Du hører din fars stemme igjen og forklarer henne at dette er et opptak av din far. Imidlertid har høyttalerkablene på den ene høyttaleren falt ut i løpet av kvelden, og på morgenen ble dette koblet til igjen, men med feil polaritet. Men siden formålet var å høre din fars stemme, og siden den fortsatt var lett gjenkjennelig falt det faktum at høyttalerne først var i fase, og dagen etter var ute av fase utenfor oppmerksomheten.
Det blir litt som å se pyramidene i Giza, også etterpå få beskjed om at man skal forsøke å tegne dem så godt man kan. Så ender man opp med å bomme på antallet pyramider fordi man ikke tenkte over at man skulle telle dem. Man har bare laget seg et slags stemningsbilde av pyramidene fordi det ikke var en oppgave da man så dem at man skulle memorere dem på en måte som gjør at man kan tegne dem etterpå.