Håper det er tillatt med litt "komisk harsellas" her på sentralen...
Jeg har lagt merke til at vi hifi-folket gjerne kan sorteres inn i to kategorier. Det er de som plent nekter å komme inn på temaet pris rundt eget anlegg og heller fokuserer på lytteopplevelsen, også har vi de som denne tråden handler om, de som nærmest elsker å snakke om verdien, og aller helst den "veiledende prisen"... Litt merksnodig psykologisk fenomen jeg har bitt meg litt merke i over tid det her...
Jeg merker selv at jeg har LITT småtendenser i sistnevnte kategori, for det meste ovenfor meg selv riktignok. Når jeg i hodet tenker over verdien på anlegget mitt, så er det gjerne de summerte veiledende prisene det går i. Det høres jo tross alt mye bedre ut med et anlegg til 180.000.- enn den faktiske verdien (hva jeg selv faktisk har betalt), som er nærmere 35.000.- Samtidig syns jeg jo at jeg har gjort noen svært gode kjøp, og det veier vel igrunn tyngre for min del, enn "veiledende pris" (selv om jeg jo får litt wow-følelse av høye tall også ).
Samtidig vet man jo godt at det er heller unntaket enn regelen, at noen faktisk betaler veiledende pris for nytt dyrt utstyr...? Så hva er egentlig poenget med disse veiledende prisene på dyr hifi, når man nærmest må krangle seg til å få betale det, og betjeningen står forvirret tilbake og lurer på hva er dette for en raring??
Så, feks når jeg da er hjemme hos noen og får demonstrert utstyr, og de påpeker at "disse høyttalerne kostet 78.000,-!!" mens gnistrene står ut av øynene dems, så drar jeg jo egentlig bare litt på smilebåndet og tenker stille for meg selv at "nei, det gjorde de ikke..."
Samtidig er jo dette en sær-greie til hifi-folk, har jeg inntrykk av. Bil-folk går jo ikke rundt og skryter av nyprisen på 1 mill på sin fjorten år gamle Mercedes de kjøpte for 3 måneder siden for 78.000,- og en sixpack med tuborg? =)
Jeg har lagt merke til at vi hifi-folket gjerne kan sorteres inn i to kategorier. Det er de som plent nekter å komme inn på temaet pris rundt eget anlegg og heller fokuserer på lytteopplevelsen, også har vi de som denne tråden handler om, de som nærmest elsker å snakke om verdien, og aller helst den "veiledende prisen"... Litt merksnodig psykologisk fenomen jeg har bitt meg litt merke i over tid det her...
Jeg merker selv at jeg har LITT småtendenser i sistnevnte kategori, for det meste ovenfor meg selv riktignok. Når jeg i hodet tenker over verdien på anlegget mitt, så er det gjerne de summerte veiledende prisene det går i. Det høres jo tross alt mye bedre ut med et anlegg til 180.000.- enn den faktiske verdien (hva jeg selv faktisk har betalt), som er nærmere 35.000.- Samtidig syns jeg jo at jeg har gjort noen svært gode kjøp, og det veier vel igrunn tyngre for min del, enn "veiledende pris" (selv om jeg jo får litt wow-følelse av høye tall også ).
Samtidig vet man jo godt at det er heller unntaket enn regelen, at noen faktisk betaler veiledende pris for nytt dyrt utstyr...? Så hva er egentlig poenget med disse veiledende prisene på dyr hifi, når man nærmest må krangle seg til å få betale det, og betjeningen står forvirret tilbake og lurer på hva er dette for en raring??
Så, feks når jeg da er hjemme hos noen og får demonstrert utstyr, og de påpeker at "disse høyttalerne kostet 78.000,-!!" mens gnistrene står ut av øynene dems, så drar jeg jo egentlig bare litt på smilebåndet og tenker stille for meg selv at "nei, det gjorde de ikke..."
Samtidig er jo dette en sær-greie til hifi-folk, har jeg inntrykk av. Bil-folk går jo ikke rundt og skryter av nyprisen på 1 mill på sin fjorten år gamle Mercedes de kjøpte for 3 måneder siden for 78.000,- og en sixpack med tuborg? =)