Kristin Clemet ber verden skynde seg langsomt i klimakampen, og bruker et utsagn fra økonomen Paul Romer som begrunnelse. Clemet finner trøst i Romers utsagn om at «vi vil bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som vi fryktet» å gjøre en klimainnsats.
Det Clemet ikke har fått med seg, er at hun faller i gruppen «selvtilfredse optimister», som Romer kritiserer, når hun skal ha oss til å tro at vi ikke står overfor enorme utfordringer, som vil kreve ekstraordinær innsats om vi skal bevare livsbetingelsene på kloden. I juli 2016 kommenterte Romer dette, da han pekte på «to helt ulike former for optimisme. Selvtilfreds optimisme er lik et barn som venter på gaver. Betinget optimisme er den et barn kjenner når det tenker på å skulle bygge en trehytte. ‘Om jeg får tak i planker og spiker og klarer å overtale noen andre unger til å hjelpe meg, kan vi få til noe skikkelig bra.’»
Når Clemet vil skynde seg langsomt og advarer mot illiberale initiativ i klimakampen, er det opplagt at hun ikke har fått med seg hva fjorårets to Nobelprismottakere i økonomi mener om samme. «Selvtilfreds optiimisme» er garantert ikke en del av løsningene til noen av dem.
Økonomene Paul Romer og William Nordhaus, som i fjor delte Sveriges Riksbanks pris, har begge arbeidet med hva som må til for å løse trusselen menneskeskapt global oppvarming utgjør. Begge ser for seg betydelige inngrep i det frie markedet, koordinert overnasjonal innsats og behov for grep lik dem vi ser i planøkonomier, om vi skal takle truslene. Begge påpeker også at vi ikke priser de negative konsekvensene av fossil energi rett i forhold til hva det faktisk koster verdenssamfunnet å anvende kull, olje og gass.
Romer ser for seg en sterk satsing på ikke-fossil teknologi som stimuleres ved høyere prising av fossil energi gjennom et avgiftsregime. Dette mener han vil akselerere en overgang og er også grunnlaget for hans påstand om at vi vil bli overrasket over hastigheten på nødvendig endring, når den først kommer i gang.
«En vei å gå er straks å begynne med lave avgifter på drivhusgasser og samtidig gjøre det klart at avgiftene (i dollar per enhet drivhusgass som slippes ut) vil øke gradvis og ubønnhørlig. Det vil lede til at innovatører alt nå vil begynne å investere i løsninger som vil gi folk hva de ønsker uten at de må betale denne avgiften.»
William Nordhaus er også opptatt av rett prising av karbon og har arbeidet med å skape forståelse for begrepet «den sosiale karbonkostnaden». Denne mener han skal prises inn for hvert tonn CO2 som slippes ut. Dette vil legge begrensninger på forbruk av fossil energi, skape større incentiver for utvikling av alternative energikilder og føre til mer effektiv energibruk.
Nordhaus er, dessverre, overbevist om at det å holde global oppvarming under 2C er ugjennomførbart («infeasible»), men at å holde oppvarmingen på 2,5C over førindustrielt snitt, «er teknologisk mulig, men vil kreve ekstreme praktisk talt universelle globale politiske tiltak».
I 2017 viste Nordhaus at en forutsetning for «et hardt tak» på 2,5C, medfører en sosial karbonkostnad i 2020 på 229 USD for hvert tonn CO2. Det å oppnå et snitt på 2,5C over en periode på 100 år vil derimot senke kostnaden til 133 USD/tonn. Da tillater man at temperaturen i perioder ligger over dette nivået.
Nordhaus’ kalkyler er selvsagt teori, siden vi i dag ikke priser inn de skadene fossil energi medfører. Dette drøftet Holm og Sauar fra Zero nylig, da de viste at vår oljeindustri representerer en betydelig negativ verdiskapning. At vi har en fortjeneste på 25 USD/fat må ses i forhold til samfunnskostnader på rundt 200 USD/fat, skriver de.
Det Romer og Nordhaus ber om av innsats er i strid med markedsliberalismen Clemet kjemper for. Clemets råd, «å skynde seg langsomt», er ikke å anbefale. Det bygger på talepunkt og ideologisk farget innsikt i problemstillingen.
Verden kan ikke være «selvtilfreds optimist», lik et lite barn som venter på markedets gaver. Det må skapes sterke incentiver og begrensninger for å unngå at global oppvarming skyter langt høyere enn 2,5C. Verdensøkonomien styrer nå mot over 4 grader Celsius over førindustrielt snitt, og det er en katastrofal kurs.
I juli 2016 skrev Romer: “Jeg innser at vi må løse hvordan nasjoner skal koordinere sin politikk. Men straks USA går i førerposisjon er jeg villig til å vedde på at den nødvendige koordinasjonen mellom nasjoner vil bli en langt enklere utfordring enn hva folk flest tror.”
Kristin Clemet fikk ikke med seg dette, tror jeg. Kanskje kreftene bak Trumps klimapolitikk leste det.
LINKER:
https://www.aftenposten.no/meninger...t-vi-tar-darlige-beslutninger--Kristin-Clemet
https://paulromer.net/conditional-optimism-about-progress-and-climate/index.html
https://www.nber.org/papers/w22933
https://www.pnas.org/content/114/7/1518
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/lAnlV3/negativ-verdiskaping-i-oljeindustrien