For å få høynivå til å fungere må man ha en effektforsterker som leverer det den skal i basseområdet. Man må videre ha en spenningsdeler i subwooferen som ikke påvirker signalet. Det er også helt avgjørende å ikke få en jordkonflikt. Det er ikke vanskelig å lage en forsterker som er bra nok til at man kan bruke høynivå. Det er heller ikke vanskelig å lage en god nok spenningsdeler på inngangen av subwooferen, og det er ikke vanskelig å få kontroll på jordutfordringene.
Problemet er bare at det finnes utallige eksempler på forsterkere som ikke fungerer så godt til dette. Man har for eksempel oftere avrulling i bunnen på effekttrinn enn hva man har på linjesignalet tidligere i kjeden. En grunnleggende egenskap ved alt som skal kobles til utgangen på effektforsterkere er at det ikke har direkte referanse til en annen spenning, for eksempel sitt eget jordpotensial. Allikevel har veldig mange aktive bassdeler og subwoofere sitt eget jordpotensial. Kobler man til en balansert forsterker vil man automatisk enten drepe halve H-bridgen, tvinge hele forsterkeren med strømforsyning og alt til å drifte med audiosignalet. Jeg har sett eksempler på at gnistene står når man kobler slikt med strøm på. Da er det noe alvorlig galt. På kjøpet får man gjerne en massiv jordsløyfe der det går mengder strøm. Selv forsterkere uten live jord skal normalt ikke kobles til en ekstern referanse. Enkelte forsterkere går faktisk i selvsving, protect eller går rett og slett i stykker, men disse er det heldigvis ganske langt mellom.
Spenningsdeleren er ofte av en type som blir litt varmere enn de burde, og motstander uten temperaturkoeffisient eksisterer ikke. Dessuten brukes det gjerne effektmotstander, og de er gjerne ikke av den typen som er spesielt gode på temperaturkoeffisient. En spenningsdeler som varmes opp i takt med signalet vil endre verdi og dermed også endre hvor mye den demper i takt med musikksignalet. Effekten er også tildels forsinket, og den vil på en eller annen måte introdusere en type frekvensavhengig harmonisk forvrengning i tillegg til en merkelig intermodulasjonsforvrengning. Når man kikker på innsiden av slike produkter er det ganske vanlig med tildels underdimensjonerte komponenter, og man ser også ofte at det er montert en eller flere kondensatorer som et slags filter. Dette filteret kommer i tillegg til eventuelle mangler i frekvensresponsen i forsterkeren.
Min anbefaling er å holde seg til lavnivå hvis man har mulighet, men det er ikke fordi høynivå er dømt til å ikke fungere. Derimot er det slik at høynivå introduserer potensielle feilkilder. Jeg undres over at produsenter av høyttalere og subwoofere anbefaler dette, uten å vite noe om kundenes forsterkere. Det er ikke så stas når kundens utstyr ryker, og det er heller ikke så kult hvis effektforsterkeren for eksempel ender med å levere dårligere ytelse til hovedhøyttalerne fordi den skal stå og pumpe en jordforbindelse den ikke er laget for å drive.
Så mitt poeng er enkelt: Høynivå innebærer usikkerhetmomenter, og dette slipper man å forholde seg til på linjenivå.
Det er en viss risiko for at man rett og slett får feil på utstyret, man løper en langt større risiko for at forsterkeren yter dårligere fordi den kobles til noe den ikke er laget for, og man løper en meget stor risiko for at subwooferen for eksempel ikke går like dypt som den hadde gjort på linjesignal, og at det introduseres ekstra forvrengning både i effekttrinnet og i spenningsdeleren.
Jeg tror noe av årsaken til at enkelte produsenter allikevel anbefaler dette kan være at de ønsker å berolige folk med at dette er en fullgod løsning, og at de trygt kan prøve om dette fungerer i deres eget oppsett. Hvis man konsekvent anbefaler linjesignal utelukker man mange kunder som synes det blir i overkant komplisert.
Problemet er bare at det finnes utallige eksempler på forsterkere som ikke fungerer så godt til dette. Man har for eksempel oftere avrulling i bunnen på effekttrinn enn hva man har på linjesignalet tidligere i kjeden. En grunnleggende egenskap ved alt som skal kobles til utgangen på effektforsterkere er at det ikke har direkte referanse til en annen spenning, for eksempel sitt eget jordpotensial. Allikevel har veldig mange aktive bassdeler og subwoofere sitt eget jordpotensial. Kobler man til en balansert forsterker vil man automatisk enten drepe halve H-bridgen, tvinge hele forsterkeren med strømforsyning og alt til å drifte med audiosignalet. Jeg har sett eksempler på at gnistene står når man kobler slikt med strøm på. Da er det noe alvorlig galt. På kjøpet får man gjerne en massiv jordsløyfe der det går mengder strøm. Selv forsterkere uten live jord skal normalt ikke kobles til en ekstern referanse. Enkelte forsterkere går faktisk i selvsving, protect eller går rett og slett i stykker, men disse er det heldigvis ganske langt mellom.
Spenningsdeleren er ofte av en type som blir litt varmere enn de burde, og motstander uten temperaturkoeffisient eksisterer ikke. Dessuten brukes det gjerne effektmotstander, og de er gjerne ikke av den typen som er spesielt gode på temperaturkoeffisient. En spenningsdeler som varmes opp i takt med signalet vil endre verdi og dermed også endre hvor mye den demper i takt med musikksignalet. Effekten er også tildels forsinket, og den vil på en eller annen måte introdusere en type frekvensavhengig harmonisk forvrengning i tillegg til en merkelig intermodulasjonsforvrengning. Når man kikker på innsiden av slike produkter er det ganske vanlig med tildels underdimensjonerte komponenter, og man ser også ofte at det er montert en eller flere kondensatorer som et slags filter. Dette filteret kommer i tillegg til eventuelle mangler i frekvensresponsen i forsterkeren.
Min anbefaling er å holde seg til lavnivå hvis man har mulighet, men det er ikke fordi høynivå er dømt til å ikke fungere. Derimot er det slik at høynivå introduserer potensielle feilkilder. Jeg undres over at produsenter av høyttalere og subwoofere anbefaler dette, uten å vite noe om kundenes forsterkere. Det er ikke så stas når kundens utstyr ryker, og det er heller ikke så kult hvis effektforsterkeren for eksempel ender med å levere dårligere ytelse til hovedhøyttalerne fordi den skal stå og pumpe en jordforbindelse den ikke er laget for å drive.
Så mitt poeng er enkelt: Høynivå innebærer usikkerhetmomenter, og dette slipper man å forholde seg til på linjenivå.
Det er en viss risiko for at man rett og slett får feil på utstyret, man løper en langt større risiko for at forsterkeren yter dårligere fordi den kobles til noe den ikke er laget for, og man løper en meget stor risiko for at subwooferen for eksempel ikke går like dypt som den hadde gjort på linjesignal, og at det introduseres ekstra forvrengning både i effekttrinnet og i spenningsdeleren.
Jeg tror noe av årsaken til at enkelte produsenter allikevel anbefaler dette kan være at de ønsker å berolige folk med at dette er en fullgod løsning, og at de trygt kan prøve om dette fungerer i deres eget oppsett. Hvis man konsekvent anbefaler linjesignal utelukker man mange kunder som synes det blir i overkant komplisert.
