Jeg fikk lyst til å dele min venn,
musikeren, låtskriveren og skribenten Bent Pateys skriblerier om Fela Kuti som han nylig delte på Fjasboka.
FELA KUTI - KONSERT I LOS ANGELES 1987
FELA KUTIS SEIER
Av Bent Patey, Los Angeles 1987
Det er ikke alle steder i verden det skjer like mye. Eller for å sitere en turnerende, amerikansk musiker: "The only thing I can remember from Switzerland, is that it was completely flat". Fela Anikulapo Kuti vil neppe gi sitt hjemland Nigeria samme karakteristikk. Tvert imot har hans musikalske liv gjennom en årrekke vært en livsfarlig ferd med berg - og dalbane. Han har sunget og spilt ut så mange negativt ladede sannheter om sitt lands korrupte ledere, at han til fulle har fått oppleve hvordan livet kan arte seg når det dingler i en syltynn tråd.
Fela Anikulapo Kuti skal visst bety "mannen som bærer døden i lomma". Som artist og modig frontfigur for tusenvis av tilhengere, går han imidlertid bare under navnet "Fela". Umiddelbart vil vel dette navnet vekke assosiasjoner om folkemusikk eller bryggedans, iallfall for norske lesere, men for hans landsmenn, representerer det en kraft i Afrikas bitre virkelighet. At han har betydning også på andre kontinenter er blitt slått grundig fast etter stappfulle, kokende konserthaller i både San Fransisco, Los Angeles og Paris.
Hvem er så denne Fela? Musikalsk sett låter hans 34-mann sterke gruppe som en blanding av James Brown rhythm and blues og rasta-musikk. Selv kaller han det Afro-beat. Det er nok likevel innholdet som slynges ut under dette navnet som er hovedårsaken til den store entusiasmen.
Fela kommer imidlertid fra en priviligert nigeriansk familie. Faren hans var minister og moren en ledende advokat for nigeriansk uavhengighet. Han dro til London i 1958 for å studere jus, men var alt for hypp på å spille. Derfor ble det fort slutt på studiene. I stedet ble det bandet "Koola Lobitos" som spilte streit African highlife-musikk. Da han senere vendte tilbake til Lagos, hadde James Brown-soundet nådd Afrika, og rhythm & blues ble "hot" på bekostning av highlife-musikken. Han åpnet sin egen klubb, "The African Spot", i Lagos, og turnerte i store deler av Afrika.
Svart bevissthet
I 1968 var bandet hans på USA-turné, og på denne turen traff han folk som kom til å forandre livet hans. En av disse var Sandra Smith som var svart aktivist. Hun var sjokkert over hvor lite Fela egentlig visste om sitt lands indre, politiske forhold. Selv om han kom fra en priviligert familie, var det ikke mye informasjon han fikk fra de britiske koloniherrene. Sandra introduserte ham for "Black Panters" og Malcolm X. (Og dette var i det gylne år 1968, folkens).
Da han vendte tilbake til Lagos, tok det ikke lang tid før klubben hans ble omgjort til et revolusjonært senter. Klubben ble kalt "The Shrine" og bandet tok navnet "Africa 70". LP'en "Buy Africa" ble innspilt. Ved hjelp av sin engelske manager, fikk han en mengde nye tilhørere og ytterligere 8 LP'er ble innspilt i 1970.
Snart hadde han Gowon-regimet på nakken, og fikk stifte sine første bekjentskaper med nigerianske fengsler. I 1975 ble imidlertid general Gowon styrtet, og Murtala Mohamed tok makten. I henhold til "if you can't beat him, join him"- prinsippet, ble Fela anerkjent som artist og ikke lenger banditt. Han ble invitert til å spille på "The Festival of Black Arts", men da det viste seg at det var meningen at han skulle brukes som brikke i en manipulatorisk svindel, nektet han å stille opp, og arrangerte i stedet en motfestival i The Shrine.
Væpnet kamp
Han visste imidlertid av bitter erfaring hvilke konsekvenser dette måtte få, og bygget et elektrisk gjerde rundt klubben sin. Da militærpolitiet kom, var hele bandet forberedt, og vant en væpnet kamp mot politiet. (Nå begynner det å ligne et orkester). Senere ble klubben invadert på nytt, denne gang av hundrevis av militære, og flere mistet livet. Deriblant Felas mor. Han bragte morens kiste til de militære lederne og sa "You killed her. You bury her". Skadd som han selv var etter angrepet, ble han igjen kastet i fengsel. Klubben ble brent, og alle eiendelene hans, inklusive mastertaper og instrumenter, ble flammenes rov.
27 koner!
Med beinet i gips, spilte han senere inn "Unknown Soldier" og "Sorrow, Tears and Blood". Nå syntes han tiden var inne for å gå i eksil i Ghana. I 1977 kom imidlertid et militærregime til makten under ledelse av general Ignatius. LP'en "Zombie" som Fela ga ut i Ghana var argument nok for regimet til å kaste ham ut av landet. Tilbake i Lagos giftet han seg med 27 damer på en gang. Dette skulle gi ham en litt større grad av rettssikkerhet (!!!). Alle får plass i bandet som koredamer.
Amnesty konsert
I tiden som fulgte, prøvde mililtærregimet jevnlig å konsturere anklager mot ham. En gang ble han arrestert under påskudd av å være i besittelse av hasj. Da de ikke fant noe på ham, ble han anklaget for å ha spist beviset og satt i fengsel. Der ble han sittende i tre dager, for at de senere skulle kunne analysere avføringen. Da bevis fortsatt ikke fantes, ble Fela igjen sluppet fri. Han gikk deretter i studio og spilte inn "Expensive Shit".
Etter utallige arrestasjoner og mishandlinger i årene som fulgte, sitter han endelig på flyplassen i Lagos i 1984. Han skal til Los Angeles og holde en konsert i Hollywood Bowl. Rett før avgang, blir han dratt ut av flyet og beskyldt for forsøk på smugling av utenlandsk valuta. Dommen blir 5 års fengsel, uten mulighet til å anke. Amnesty International kobles inn, og saken får stor offentlig oppmerksomhet. Regimet blir tvunget til å gi etter for en juridisk granskningskommisjon, og etter 20 måneder er Fela igjen fri. Som gjest på Amnesty Internationals 25-års jubileum holder han konsert i USA sammen med Sting, U2, Peter Gabriel, m.fl.
Når han denne gangen vender tilbake til Nigeria, har regimet lite å stille opp med. Fela øver med sitt band 10 timer om dagen og er roligere og mer målrettet enn noen gang. Det var dette bandet vi fikk oppleve i Olympic Auditorium i Los Angeles 15. november 1987. En konsert som neppe går i glemmeboka med det første. Til stående applaus fra tusenvis av tilhørere, manifesterte han sin personlige og høyst kostbare seier over et beinhardt regime.