Hobbes resonnerer seg fram til læren om den uinnskrenkede statsmakt ved hjelp av en rekke postulater. Han forutsetter for det første at menneskene ønsker å overleve, samt for det andre at de ønsker seg et behagelig og rommelig liv. Dessuten ønsker de å oppnå makt og ære. Videre antar han at menneskene er relativt like i sårbarhet og evne, samt at det alltid vil foreligge knapphet på goder. På dette grunnlag slutter han at det vil utvikle seg en alles krig mot alle. Noen vil angripe andre for å sikre sin egen materielle overlevelse, andre vil angripe for å oppnå ære og makt. Den stadige faren for å bli angrepet vil så føre til at mennesker som i utgangspunktet helst vil la andre være i fred føler seg tvunget til å gå til forkjøpsangrep. Hobbes omtaler denne situasjonen som naturtilstanden.
Hva burde vi så i gjøre for å komme ut av denne tilstanden? Av frykt for tidlig død og i vår streben etter et liv vi kan holde ut, burde vi ifølge Hobbes inngå en samfunnskontrakt. Menneskene bør overføre sin makt og styrke til en enkelt hersker mot at denne forsvarer deres liv og eiendom. Forutsetningen er altså at alle de andre (med unntak av suverenen) går med på det samme. Hvis ikke alle de andre i lik grad avstår fra retten til å gjøre hva de vil, så er det ingen som har grunn til å gjøre det. Det ville bare øke risikoen for å bli plyndret. Kontrakten krever uinnskrenket absoluttistisk makt. Den forutsetter en hersker som er så sterk at han kan tvinge alle til lydighet.
Hobbes understreker at kontrakten inngås mellom individene i samfunnet, ikke mellom disse og suverenen/staten. Sistnevnte står utenfor og hva han enn gjør, så er det riktig så lenge han beskytter oss. Siden vi inngår kontrakten for å redde våre liv, har vi likevel ingen plikt til å la oss bli tatt av dage. Dersom herskeren ikke klarer å beskytte oss, gjelder ikke kontrakten lenger og vi vender tilbake til naturtilstanden.
