Er omtrent slik jeg gjør det idag, er bare utolmodig og litt misunnelig på de som kan løpe tilnærmet ubegrensa
Har vært der du er, det er ekstremt frustrerende når kroppen og beina ikke henger med på det man setter seg av mål. Jeg er 53 og har prioritert arbeid foran ferie/fritid/trening stort sett hele yrkeskarrieren etter endt utdanning. Ikke særlig smart, men det er nok mange sånne som meg. Fikk en advarsel av en kollega; venter du til du er seksti er det for seint! Har nå løpt et års tid og i starten gikk det galt flere ganger, med alt fra vonde ledd til rene muskelskader. Tre ukers avbrudd uten å kunne trene hver gang. Løsningen ble å starte veldig, veldig pent, med faktisk å gå mer ennå løpe. Fokus på pust og kjenne etter begynnende smerter i beina. Ved det minste lille stikk ga jeg meg for den økta og ventet et par dager før jeg prøvde igjen. Løpetrening hver dag var ikke bra, minst en, helst to dager i mellom. Gåing i kraftig motbakke på tredemølla ble fort løsningen hvis beina kranglet, like svett og bedre for ledd og muskler.
Det tar tid å bygge opp en grunnstyrke i skjelett, sener og muskler. Og dette tar mye lenger tid enn da man var ung. Sånn er det bare. Man må hele tiden tenke langsiktig og prioritere langsom, men jevn formstigning uten skader/tilbakeslag framfor rask progresjon.
Jeg er også misunnelig på dem som har hatt vett til å holde seg trent hele livet, det koster omtrent ingenting å vedlikeholde det. Og forbannet over at jeg ignorerte det selv. Men det er aldri for sent å sette seg et mål og det gir mestringsfølelse etterhvert som man klarer mer enn før. Konkurrer med det selv og gløm de andre er mitt råd!