Hei! Nå har Fear Inoculum vært ute i 3 måneder, og jeg har sikkert fullført godt over 50 runder til sammen med plata - på headset, i bilen og på anlegget hjemme. For meg er dette utvilsomt deres beste utgivelse, selv om mitt forhold med Tool startet med det mye røffere albumet Undertow... FI er naturlig steg videre fra det jeg likte best ved det forrige albumet (Wings 1&2 og Right In Two). 78 minutter med musikk uten uten svake partier, er sjelden kost.
Det er morsomt å lese hvordan sjangerbaserte pretensiøse anmeldere "slakter" Fear Inoculum fordi musikken er *forutsigbar* - samtidig som de lange låtene kritiseres for ikke å følge det mønsteret anmelder forventer. Det skal godt gjøres å levere en større selvmotsigelse
. Slike mennesker må også ha et enormt forbruk av musikk, da de umulig kan ha glede av å høre selv "varierte" låter mange ganger. Det må jo naturligvis bli fryktelig forutsigbart når de etterhvert lærer seg hvordan låtene utvikler seg...
Det er ikke vanskelig å lage en lang låt med mange skifter og fjaksen gitarsoloer. Det er derimot vanskelig å gjøre lange låter sammenhengende med fine og kreative overganger, noe som Tool etter min mening har utført helt suverent på den siste plata (hør nøye på åpningssporet, som er det beste eksempelet). Jeg kan også garantere at bandet ikke tenker sjanger i det hele tatt når de komponerer musikken sin, og bryr seg fint lite om at 99% av befolkningen ikke liker det de lager. De er i en situasjon der de kan gi ut akkurat det de selv er best på, som genuine kunstnere.
Å kalle dette venstrehåndsarbeid faller på sin egen urimelighet. Bandet har aldri før lagt ned mer tid i en utgivelse enn denne. Da er det ikke snakk om at de har forkastet en haug med låter som ikke har vært gode nok og begynt på nye, men at de har justert og justert på arrangementer og detaljer til det ekstreme, og har nær sagt drevet hverandre til vanvidd i prosessen. Resultatet vi har fått (i prinsippet helt gratis) er perfeksjon!
Andre savner de gode gamle skrikene til vokalisten. Greit nok det, men mannen har passert 50 og har ikke lenger stemmebånd som kan komme seg raskt nok etter slike anstrengelser dag etter dag på turné. (Ian Gillan i Deep Purple har av lignende grunner ikke sunget Child in Time live siden 2002...) Jeg lurer dog på om disse folka hører på annen musikk som mangler skrikende vokal? De gjør det, ja... Kanskje man istedet for å sammenligne ny Tool med gammel Tool, bare kan vurdere musikken? Maynard i Tool har heldigvis et stort register å spille på, noe som kanskje kommer enda mer til sin rett i de 2 andre bandene han alternerer mellom. Men for all del også i Tool, der vokalen ofte kan sees på som et fjerde instrument. Utsøkt timing, rytme og ikke minst nerve. Vokalhøydepunktet for min del er fra 5:54 og utover i Descending, der Maynard (kanskje) synger om vår menneskeskapte forestående klimakrise (noe jeg tror han følger opp i 7empest, og til og med i Mockingbeat helt på tampen).
Folk har rett og slett forskjellig smak, heldigvis. Noen liker impro-jazz, andre liker formel-pop. Noen liker filmer som Die Hard, men kjeder seg gjennom kunstfilmer som Apocalypse Now Redux med sine langedryge sekvenser og overganger, mens det er helt motsatt for andre. Derfor blir det meningsløst å anmelde noe som ikke faller innenfor sitt eget smaksområde.