Litt om hvor hjelpeløst ille det står til i det moralske konkursboet som er venstrefløyen i norsk politikk for tiden.
--
Erik Stephansen
Nettavisen
I Tønsberg sitter en sykmeldt forfatter Hilde Henriksen etter en meningsløs, men svært vellykket hatkampanje mot en uskyldig barnebok som forsøker å skildre hvordan det er å vokse opp i to kulturer.
Kampanjen er gjennomført av aktivister og såkalte «antirasister» som har oppnådd nøyaktig det motsatte av ønsket resultat.
Det har de oppnådd med god støtte fra heiagjenger og aviskommentatorer som ikke engang har lest boka.
Om du er opptatt av integrering og/eller ytringsklima, bør du lese denne tragiske historien. Her er også lenke til selve «Sitronlimonaden», slik at du kan lese selv og gjøre opp din egen mening (du leser den på ti minutter):
https://www.nettavisen.no/nyheter/s...om-antirasisme-pa-ville-veier/3423885871.html
«Sitronlimonaden»: En tragisk historie om «antirasisme» på ville veier
Historien om barneboka «Sitronlimonaden» og en sykmeldt forfatter viser hvor galt det kan gå når overivrige «antirasister» går seg vill.
Og ikke minst:
Hvor mye verre det kan bli når vanligvis oppegående folk tar beskyldninger om rasisme for god fisk og kaster seg på i debatten uten overhodet å ha satt seg inn i saken eller lest boka.
Les nyhetssaken her: Rasisme-anklager mot barnebokforfatter
Så ellevill er denne historien at forlaget har gått med på å legge ut boka gratis, slik at du som leser selv kan gå inn og bedømme. Boka er kort, du kan lese den her på 10-15 minutter:
-
Historien om «Sitronlimonaden» begynner i 2010, da forfatter Hilde Henriksen får utgitt boken på det lille forlaget Magikon sammen med tegneren Helena Ohlsson. Henriksen er lærer for flyktninger og asylsøkere ved voksenopplæringen i Tønsberg, og vet at det er behov for bøker som gjenspeiler deres virkelighet.
Boken handler derfor om lille Nasir fra Syria, som blir slitt mellom to kulturer. Han vil helst spille fotball sammen med de andre guttene, mens mamma vil at han skal gjøre lekser og lære arabisk. Noen ganger synes han derfor at mamma er dum.
Sitronlimonaden blir symbol på mamma og alt han elsker hjemme, men som de norske barna erter ham for.
Henriksen får mye skryt for boka, som blir brukt i møte med flyktninger over hele landet. Utdrag fra den blir også tatt inn i lærebøker for den norske skolen av både Cappelen Damm og Aschehoug.
En suksesshistorie, altså. Helt til samfunnsdebattant Mina Adampour plutselig anklager boka for å være rasistisk, og melder den inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i september i år.
I en mail med tittel Rasistisk innhold i barnebok - meldes inn til LDO for behandling, skriver hun at «flere foreldre med minoritetsbakgrunn» har reagert på boka, og at «de skriftlige observasjonene skrevet av Henriksen er klart rasistiske».
Hun ber derfor om at «barn skal slippe å bli utsatt for denne typen retorikk, uansett hvor velment det er».
Det er usikkert hvem Adampour klager på vegne av. Men på klagetidspunktet har det allerede lenge versert en hatkampanje mot boken på sosiale medier. Kampanjen ser ut til å ha startet ved en skole eller mottak i Rogaland.
Som eksempel på den påståtte rasismen legger Adampour ved blant annet følgende utdrag:
«Nasir åpner døra til blokka hjemme. Det lukter krydder i oppgangen. Mammas krydder og Mammas mat. Det lukter ikke krydder hos Petter. Det lukter ikke krydder på skolen heller. Æsj, tenker Nasir. Jeg vil være norsk. Mamma er hjemme. Mamma er alltid hjemme. Dumme Mamma som alltid er hjemme.»
«Dum, dum, dum. Dumme Mamma, tenker han. Dumme Mamma som ikke kan reglene på skolen. Hun vet ikke at sitronlimonade er saft. Hun vet ikke at saft ikke er lov. Mamma er fra Syria og går med hijab. Jeg vil ha en mamma med norske klær. En mamma som vet hva som er lov. Som snakker norsk så alle forstår. Som baker boller og steker vafler. En sånn mamma vil jeg ha. Sola er forsvunnet fra limonaden. Sitronkraften har sluttet å virke. Magien er borte. Saften smiler ikke lenger. Smaken kiler ikke lenger. Det er bare saft, bare klissete saft.»
NRK fanger opp saken, og i Lørdagsrevyen 14. september får seerne vite at boka Sitronlimonaden er klaget inn til diskrimineringsombudet for å være rasistisk.
Både Mina Adampour og forfatter Hilde Henriksen, som fremdeles ikke aner hvor ille dette skal komme til å bli, blir intervjuet.
Uka etter skriver Dag Larsen, som er litteraturansvarlig i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN*, et innlegg i Klassekampen. Han avviser at boka er rasistisk, og advarer om at ytringsfriheten i barnelitteraturen nå presses fra mange kanter:
«I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle» kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre», skriver han.
Norsk PEN skriver også et brev til LDO, der de advarer mot forsøk på sensur av barnebøker, og påpeker at det særlig er urovekkende dersom et statlig organ skal inn og ha synspunkter på litteratur.
Adampour svarer i Klassekampen 19. september. Her skriver hun at «om dette oppfattes som rasistisk, er ikke opp til Larsen», siden han er etnisk norsk og tilhører majoriteten.
Kampanjen på sosiale medier tar seg opp, og i en påfølgende debatt i Dagsnytt 18 anklager Adampour også lærebøkene fra Cappelen Damm og Aschehoug for rasisme, fordi utdragene fra barneboka ikke er presentert i riktig kontekst.
Susanne Kaluza ved Litteraturhuset i Oslo kaster seg inn på Adampours side, og skriver i et innlegg i Dagbladet at «å spørre om en tekst er rasistisk er ikke sensur». Og i et innlegg i VG hevder samfunnsdebattant Usman Ashrif at Adampour bare har bedt om en «vurdering» fra LDO.
Nå er det plutselig Adampour det er synd på, ifølge Ashrif. Det er hun som blir forsøkt sensurert, og det er hun som blir utsatt for løgner og falske anklager, mener han. Innlegget deles i stort monn på sosiale medier, og får en rekke «likes» fra norske meningsbærere.
Adampour selv følger opp i Dagbladet. Men nå heter det at hun slett ikke har sendt noen «klage» til ombudet, slik Norsk PEN påstår. Hun har heller ikke bedt om at boka må stanses, hevder hun. Til tross for at hun selv har brukt ordet klage, og til tross for at hun har bedt om at «barn må få slippe slik retorikk».
Pussig nok har Likestillings- og diskrimineringsombudet på dette tidspunktet unntatt Adampours klage fra offentligheten. De har også endret tittelen i postjournalen fra «Rasistisk innhold i barnebok» til «Stereotypisk innhold i barnebok».
Men for sent. Forfatter Hilde Henriksen er allerede stemplet som rasist.
Det topper seg da debattredaktør Solveig G. Sandelson i Stavanger Aftenblad skriver at hun får vondt i magen av Norsk PENs behandling av Adampour. For Adampour har jo bare vært bittelitt «kritisk» mot et tekstutdrag, må vite.
Dessuten er identitetspolitikk av og til er helt nødvendig, skriver hun, og harselerer over at forfatter Hilde Henriksen forsøker å fortelle noe om Midtøsten til «den erfarne samfunnsdebattanten» Adampour - som jo selv er flykting fra Iran.
Både Henriksen og Norsk Pen er nedlatende, pompøse og hårsåre, mener kommentatoren i Stavanger Aftenblad. Så legger hun til:
«Sjølv har eg ikkje lese boka».
Skriv gjerne den siste setningen ti ganger på tavla, og les høyt til hverandre. For her er vi ved kjernen i debattklimaet i denne saken:
At kommentatorer og debattanter ikke engang forsøker å gå til kilden før de kaster seg på i en betent debatt. At de ikke først undersøker om det i det minste er fnugg av sannhet i påstanden om rasisme.
I stedet har vi hatt en opphisset debatt i to-tre måneder, både i avisspaltene og i sosiale medier, der minoritetsgrupper får høre at i Norge - der har vi rasistiske lærebøker i skolen. Men ikke bare det: når våre «antirasistiske» helter forsøker å ta opp den forferdelige rasismen i lærebøkene, blir de herset med av organisasjoner som Norsk PEN.
Og når LDO etter hvert finner ut at de ikke vil behandle klagen fra Mina Adampour, fordi de er feil adressat - akkurat som Norsk PEN har påpekt - så blir liksom beskjeden til minoritetsmiljøene at til og med staten har godkjent rasismen.
I Tønsberg er situasjonen enda verre og mer konkret:
Der blir det etterhvert uholdbart for forfatter Hilde Henriksen å fortsette ved voksenopplæringen for flyktninger og asylsøkere. Hun er jo rasist. Det har alle elevene hennes kunnet lese, og fått med seg. Hun er nå 70 prosent sykmeldt, og vil aldri skrive bøker for denne målgruppen igjen.
Og hva er den overordnede beskjeden til alle de andre forfatterne der ute? De som skriver barnebøker eller lærebøker for den norske skolen?
Jo: For all del ikke skriv om et emne som har med minoriteter eller integrering å gjøre.
Ikke engang forsøk å skildre noe som er aktuelt eller nært for de som er nye i landet. Det er et minefelt - ett lite feilsteg, så er du ferdig. Utstøtt. Hengt ut i all offentlighet i aviser over hele landet, og på Dagsrevyen. Du er rasist.
Dermed har vi altså klart å skru til polariseringen enda et par-tre hakk i den norske samfunnsdebatten. Eventuelle tvilere har fått enda en grunn til å ta avstand fra antirasistisk arbeid. Gratulerer.
Jeg har ingen tro på at de aller, aller ivrigste «antirasistene» skjønner, eller ønsker å skjønne, det jeg har skrevet her.
Men jeg har håp om at neste gang noen av de mest misforståtte aktivistene roper opp om rasisme, så kan alle vi andre som er opptatt av integrering og fellesskap heller snu oss mot dem, og gi klar beskjed:
Nei, dette er ikke rasisme. Forfatteren er tvert om på vårt lag. Hun prøver å skildre hvordan den lille gutten og moren hans har det. Det kan hende hun ikke lykkes optimalt, og hun kunne kanskje gjort det bedre. Men det har ingenting med rasisme å gjøre.
