Det er mellom annet på denne bakgrunn jeg finner denne plutselige fokuset på helse, liv sykdom og muligheten for kroniske problemer konkretisert ved Covid-19 som noe merkelig. Hva som må gjøres og ikke gjøres for å maksimere sin egen sannsynlighet for flest mulig gode leveår er velkjent, velforstått og informeres om til daglig av det offentlige, skrives mye om i avisene og med mindre man har levd under en torv de siste tiårene så vet man det egentlig ganske godt selv. Det er riktig nok noe variasjon i hvilken diett som er på moten et gitt år og hvilke mirakler som kan utrettes om man spiser ditt istedenfor datt, men utover det er det meste velkjent og enkelt og nesten umulig å gjøre feil så lenge man gjør noe. Det koster ingen ting - som regel er kostnaden negativ for den enkelte og definitivt for samfunnet, er enkelt, krever ikke noe utstyr, medlemsskap på et studio, kan fint gjennomføres uten en PT og tar relativt liten tid å gjennomføre som en del av en eller annen daglig rutine. Men folk flest gidder ikke.
At det er folk ute på tur endrer heller ikke på det faktum. Jeg møter også folk på tur, men det er stort sett de samme hver gang og fellesnevneren for de fleste av de er at de ikke umiddelbart ser ut til å være de som trenger det mest. Treningsstdioene får en bolk nye støttemedlemmer hver januar, men så dabber det av ganske fort. Og at det selges vitaminpiller over en lav sko er et symptom på det samme problemet - med et variert kosthold er vitaminpiller helt unødvendig med mindre man har en eller annen sykdom som tilsier noe eller har allergier som medfører at man får store hull i næringsinntaket. Det er fremfor alt et symptom på at man skal bøte på et problem som ikke burde eksistere ved å gå på butikken og kjøpe ett eller annet - eller minste motstands vei, om du vil.
Jeg aner ikke hvor mange ganger om dagen en fastlege sier til en pasient at vedkommende må prøve å bevege seg mer og endre kostholdet sitt, men jeg regner med det er en del.
Noen har dessverre fått utdelt dårlige kort i form av arv og enhver kan være uheldig eller gå på en smell uansett hvor flink man har vært, men det er veldig, veldig vanskelig å se noen tegn på at den norske befolkning er spesielt opptatt av å forbedre sine egne odds.
Om man nå faktisk er så fryktelig opptatt av kvalitetsjusterte leveår for befolkningen som helhet er det dette som er viktig, ikke Covid-19.
