Hva er det som driver norsk fotball? Er det gavepakker ala den som BT skriver om hvor Rosenborg styrer skuta på grunn og overleverer gullet til neste skute, Molde. Så takker man pent for motstanderens inkompetanse. Er det frykt? Frykt for å rykke ned, for å tape fotballkamper. Eller er det gleden over gode prestasjoner, stolte øyeblikk, gode lokale ungdommer som viser storhet? Fans som drømmer om pasninger, løp, samspill og galskap.
Jeg legger merke til at måten Glimt spiller på inspirerer mange. Er dette målet for de større klubbene nå i 2020? Kan dette forklare at Horneland måtte gå rett etter at Rosenborg tapte mot ett strålende Glimt. Er dette grunnen til at LAN trekker seg selv om tabellplasseringen ikke var krise (til Brann å være). Er tiden inne til å forlange inspirerende spill først og fremt. Er det det vi ser?