Et godt lag består av flere spillertyper. Noen er all roundere, andre er spesialister. Når laget spiller som et lag er det spesialistene som brilljerer. Da får de brukt sin spisskompetanse Når laget sliter er de dårlige, for da må de ofte løpe etter ballen, og det er de som regel ikke like gode til. En spiller som jobber hardt hele kampen vil ofte ikke ha overskuddet som trengs til å gjøre det spektakulære foran mål.
Brattbakk var kanskje den største spesialisten vi har hatt. Du så ikke så mye til Brattbakk, han bare bøttet inn mål. Han bare var å rett plass til rett tid. Det første tegnet på at RBK-ærean var over var da Brattbakk sluttet å score. Spillemønsteret fungerte ikke lenger som det skulle. Ballene som til slutt endte opp hos Brattbakk kom ikke lenger så langt. Plutselig var han en dårlig spiller, som ikke hadde noe på banen å gjøre.
Et lag som sliter vil tjene på å fjerne spesialistene på kort sikt. Men veien tilbake til et lag som briljerer blir mye lengre.
Det som skjedde på slutten av Kåre sin tid i RBK var at allrounderne så seg lei av at spesialistene ikke tok like tunge tak, de lagde fraksjoner om gjorde opprør, med Andrè Hansen i spissen. Kåre forsvant og Horneland kom inn, en eksponent for et hardtarbeidene lag, med få spesialister. Spesialistene forsvant. Nå er det bare et par H-er igjen, men laget fungerer ikke lenger, så veien tilbake ser ut til å være veldig lang. I mens briljerer altså spesialistene til Glimt.