Når jeg for snart tredve år siden ble introdusert for den ekstreme siden av denne hobbyen, husker jeg det var mye nytt som jeg aldri hadde forestilt meg skulle ha betydning for gjengivelsen av musikk. Jeg så tykke kabler med sølvledere, eksterne DACer, spesielle hyller med demping, kondomer med karbon til CD plater - listen var lang og jeg lot meg fascinere. Leste ivrig i blader og siklet etter eksotiske røramper og gigantiske høyttalere. Leste om tannlegen som valset sine egne sølvkabler og beundret den gale oppfinneren George Cardas og hans Fibonacci-filosofi. Det var magi mellom permene. Sikkert mange aldrende entusiaster her som også savner denne enkle uskyldens tid, hvor bare fantasien satt grenser for hva som påvirket lydbildet og alt var lov og alle var venner(?).
Tror helt enkelt at dere som er grepet av nostalgiens vemod og de som føler seg representert av
@Kjendis bare må tørke tårene og akseptere at denne sandkassa ikke lenger er deres alene.
På mange måter er jeg enig med deg, da jeg var ungdom og leste om hifi av pur nysgjerrighet var det en spennende tid. Å gå rundt på nyåpnede hifiklubben og se på gullfargede dingser var spennende. Men allikevel føler jeg du "feilsiterer" datidens hifipresse. Her er hvordan jeg husker det:
Før 1990 var typisk ikke ting så dyrt. B&W Matrix kostet bare en fraksjon av den påfølgende Nautilus-serien i 1996. Kabler var ikke noe hett tema på 80-tallet annet enn at de skulle ha en viss tykkelse. På 70, 80 og 90-tallet var det tett mellom både selvbygg og DIY-artikler. Bransjen var faktisk ganske pragmatisk på denne tiden. Men så skjedde det noe.
Det som skjedde i løpet av 90-tallet synes jeg gutta som jakter på Bigfoot på TV oppsummerer på en utmerket måte. Jeg sikter da til misbruken av folks tillit, misbruk av fakta, feilaktig bruk av opplysninger, bruk av hersketeknikker osv. Greit nok at Sunde beskrev fenomenet allerede på 70-tallet selv, men lite visste han hva vi hadde i vente. Men la meg først si litt om dette programmet:
Gutta (gubbene) ser alle ut som om de bor alene, ute i skogen, og konsumerer store mengder alkohol til frokost. Når de er ute på "jakt" finner de "typiske spor fra Bigfoot". De ulike områdene domineres angivelig av navngitte store alfahanner, og man kan tydelig se spor etter dem. De finner "typiske reir", og har stadig nærkontakt med monstrene. Til alt hell går det hele bra, men i den episoden jeg så blir en av gubbene skikkelig traumatisert. Han blir filmet mens han sitter gråtende og forteller om sitt skremmende møte. Dessverre er de litt "uheldige med filmingen", så vi ser tydelig at de har nærkontakt med Bigfoot, men uten å egentlig se Bigfoot. Dette skyldes blant annet at de har tildels mye lys på selve folkene, som selv i tillegg har hodelykter. Lyset flakker rundt, og filmingen foregår på en "Blair Witch"-aktig måte, altså urolig, frem og tilbake, slik at man er sjanseløs på å se noe som helst annet enn gubber som livredde skvetter rundt og så vidt unngår Bigfoot sine åpenbart sterke og klamme hender. De intervjuer kjente autoriteter på fagfeltet, gjerne med selvpålagte titler, samt lokale som har møtt Bigfoot ved flere anledninger. Vi kan selvsagt også tydelig høre lydene av Bigfoot, og han er ikke mye blid. Mengden bullshit som forutsettes å være sant er enorm. Språket som brukes er utformet på en måte som gjør at man ikke skal stille spørsmål.
Alle som ser dette vil tenke "kan det virkelig være sånn at de tror på dette selv?". Og ikke minst "denne fyren som er narrator i bakgrunnen, og høres like seriøs ut som en statsleder i en krisesituasjon, må han ha pauser fordi han bryter sammen i latterkrampe?". Vi ville typisk tenke "Kunne de overlatt kameraet til en som er litt stødigere på hånda og gjør det minste forsøk på å holde kameraet i den retningen der "Bigfoot" angivelig skal befinne seg?" "Og hvorfor tenker jeg overhodet dette? Hva er det jeg forventer å se i den retningen annet enn mørk skog, og kanskje en hjort, eller en av gubbene som de ikke har lagt merke til at rotet seg vekk noen minutter?"
Man ser dette latterlige skuespillet utfolde seg, og på et tidspunkt, typisk på 90-tallet, begynte hifipressen å bruke den samme typen retorikk og argumentasjon. Om man ville stille spørsmål ved steiner som skulle plasseres oppå komponentene for å fjerne noen mystiske vibrasjoner og magnetfelt lurte folk på om man var vel bevart. Man ble raringen som vi lytter høflig til, før vi går videre med den seriøse samtalen. De store guruene i bransjen var plutselig eventyrfortellere, og ikke de som forklarte hvordan elektronikk fungerte på en måte som selv elektronikkingeniører forstod. Bransjen sporet simpelthen fullstendig av til stor glede for en hel drøss med svindlere. Etterrettelighet var noe man bare etterspurte om man var en vrang bråkmaker, mens sjargongen ble selve sentrum i kunnskapsbasen.
Så for min del har en stor del av hifipressen aldri vært mer gjennområtten og selvrettferdig. Heldigvis skrives det også seriøse artikler i dag, men det har aldri vært lenger mellom de faglige artiklene enn i dag. Derfor ser jeg på tiden vi er i nå som den romantiske eventyrfortellingens tid. Men særlig uskyldsren er den ikke.