En «Klasse D-eiers» bekjennelser i flere deler
Jeg tok Vidarje på ordet om å skrive mer. Så uavhengig om det var noe slikt han mente så kommer det litt «blomsterspråk» om min vei til klasse D.
Audiofile kommer i alle størrelser og har sin egen tilnærming. Jeg har min. Klasse D forsterkeren er omdiskutert og verdisettingen på den følger som regel prislappen. Prislappen er lav, men stigende.
Min tilnærming til vår felles galskap har alltid vært lyttingen og er og har vært mitt kompass i jungelen. Et kompass som også er elsket og hatet i dette miljøet. Elsket fordi det er lyttingen som er essensen i nytelse av lyd, men hatet fordi det er et så upresist verktøy sammenlignet med seriøse studier og tekniske datablader. Med lytting så mener jeg at metoden jeg har bruker mest for å finne ut av hvordan ting yter teoretisk/tekniske er ved å lytte først og forstå etterpå. Før i tiden definerte jeg hjemmekinogjengen som makrolyttere og hi-fi gjengen som mikrolyttere. Makrolyttere definerte jeg som de som var opptatt av basskapasitet og jevn respons. Mikrolyttere var de som var ute etter magi i lytteopplevelsen og oppnådde lykken ved hi-fi tweaks. Helt uhørt og grov forenkling selvsagt, men jeg har lært å nyansere meg mer etterhvert. I den senere tid har jeg oftere og oftere blitt beskyldt for både å være målehue og å være for teoretisk så her er det fritt frem hvilken merkelapp du vil at blomsterspråket skal ha.
I lys av diskusjonene rundt forsterkeren «Vera» og klasse D fant jeg ut at jeg egentlig aldri har skrevet noe særlig om hvorfor jeg har valgt klasse D til mitt oppsett. Hvis jeg skal fortsette å teste diverse klasse D kan dette være en god start.
Utgangspunktet mitt var som nesten alle inne på denne tråden allerede vet Respons Grand. En morsomt ting med det var at valget av høyttaler ble gjort på bakgrunn av forsterkeren jeg hadde. Den gangen var en av tilnærmingene man ble anbefalt at man skulle begynne med kilden, så forsterker og så høyttaler. Som kompromissløs «noob» uten fast rom og som ville bli ferdig med dette Hi-Fi greiene ved første forsøk virket det fornuftig.
Ser snille ut, men er det egentlig ikke....
Problemet var en økende «fetish» for forsterkere og forskjeller mellom komponenter. Har hatt mye forsterkere på hjemlån. Antallet bikker vel over 30 ulike av både klasse A, rør, AB og klasse D. Av klasse D har jeg hatt Jeff Rowland, Midgard, Chapter, Tact, Linn og Devaliet for å nevne de jeg husker. Jeg tror at fascinasjonen min for forskjeller var en kombinasjon av at jeg ikke forstod hvorfor de oppstod og ikke fant plausible teoretiske forklaringer samtidig som jeg likte «treningen» av lyttemuskelen.
Chapter Precis
Jeg har alltid hatt følelsen av å kunne «skille ut» forsterkerens egenskaper fra kilde og høyttaler/rom, men som sikkert bare er en overvurdering av egne evner. Denne følelsen har uannsett gitt mye hodebry når jeg har «luktet blod».
Klasse D synes jeg var interessant og husker jeg tenkte etter en test av Midgard audio sine Ice-baserte moduler at den dagen høyttalerene ble konstruert med tanke på å fungere med klasse D ville de ikke være nødvendig med noe annet. Klasse D på den tiden synes jeg låt litt rart. De hadde oftest full kontroll, men låt oftest kunstig i mine ører. Litt som en uoptimalt justert romkorreksjon eller for mye bruk av DSP. Det var oftest mellomtonen som var det største ankepunktet. Etter å ha lært meg å høre minimumfasefiltre og kjenne igjen ulik faseoppførsel vil jeg påstå at en del av tidlige klasse D varianter på mine høyttalere gav en glatthet som likner smale EQ-filtre med høy Q i mellomtone/diskant. Hører det samme på mye rørutstyr med da kommer disse effektene i andre og mer musikalske frekvensområder. Jeg er ikke i nærheten av å forstå dette teknisk, men lydmessig er jeg temmelig sikker på at noe liknende skjer.
Ulik musikk har ulik grad av behov for nyanser. Elektronisk musikk og veldig behandlet musikk eller film har så lite smånyanser at slike egenskaper ikke er betydningsfulle. Jazz, akustisk eller klassisk vil ideelt sett så lite kompresjon eller sekvenseringsfunksjoner at mange toner vil ideelt sett ha så mye nyanser at feeling og følelser kommer frem. Jeg har først og fremst anlegg for å lytte til stilartene med mye nyansering. Derfor har hverken rør eller klasse D noen gang kommet til «siste runde» her i huset.
Respons Grand var kjent for å være lettdrevne. Jeg vil kategorisere meg som en «mellomtonelytter» og alt som ikke låter nøytralt og naturlig i mellomtone/diskant er ubrukelig i mine ører. Usikker på hva som gjør utslaget med Respons, men bassen skulle vise seg vanskelig å «stramme opp». Respons er fyldig tunet, beregnet på store lytterom uten å «safe» med eiers romressonanser som mange andre gjør. Refleksporten er tunet til 40hz som ligger i et godt hørbart område. Det skulle vise seg vanskelig å grave frem nyanser og dypbass i frekvensområdet under porten og krever sin forsterker. Faktisk så må min første forsterker Krell Kav 300i vært en veldig god match for denne gav en fin blanding av varme, kontroll og energi med tilsynelatende kontroll på porten, men etter å ha hørt hva de større Klasse A brødrene gjorde med bassgjengivelsen ble det vanskelig å ikke drømme videre.
Fortsettes.....
Jeg var i tenkeboksen rundt å greie ut litt om valget av NC400 så da tar jeg dette som et hint om at det kan jeg trygt gjøre. Jeg spurte bare i håp om at noen som ikke suser rundt hadde prøvd de opp mot hverandre.
Rare greier 
