Klasse D-forsterkere har en switchefrekvens et stykke over audiobåndet og har derfor induktive utgangsfiltre som fjerner dette. Det gir en båndbreddebegrensning på 30-50 kHz. Mer enn nok til audio, men likevel ikke like stor båndbredde som enkelte klasse AB. Etablert kunnskap er at dette er mer enn nok uansett. Likevel hevdes det fra enkelte at dise bredbåndede forsterkerne gir en hurtighet og livaktighet som ikke helt kan matches i klasse D. Enkelte rørforsterkere har ekstrem båndbredde. Selv enkle chipamper sies å være "lynraske" og gi en "plutselighet" som gir en større "livaktighet" på transienter og lydeffekter. Kvist knekker og man skvetter til. Selv katten.
Det kan være så enkelt at det handler om impedanseavhengige avvik ved 8-10 kHz mellom effektforsterker og høyttaler, som ikke oppstår i en klasse D forsterker med utgangsfilter. Opplevelsen av "livaktighet" påvirkes sterkt av frekvensgangen i diskanten, siden vi er vant til at diskantfrekvenser dempes med avstand, og at en lyd med bevarte diskantfrekvenser kommer fra en lydkilde nær oss. Det er måten man skaper illusjonen av "avstand" på i opptakene. Tidlige ICEPower var notorisk lastavhengige i diskanten og låt forskjellig alt etter hva som var tilkoblet, mens UcD ikke lar seg affisere av sånt. Dagens klasse D, som NCore og Purifi, lar seg heller ikke påvirke av lastimpedanse. Konvensjonell visdom er at dette er fasit.
Den alternative hypotesen er at ulinariteter i øret gjør at vi responderer annerledes på ledende flanke av transienter enn hva standard forståelse av ørets båndbredde ved konstante toner tilsier. Det er noen ting som tyder på at øret har større oppløsning i tid og frekvens samtidig enn hva et lineært system skulle tilsi. Det er ikke så mystisk, det heller, men jeg er mildt interessert i å forstå om båndbredde > 20 kHz har noen betydning. I utgangspunktet bør den ikke ha det, og sannsynligvis handler dette om gjengivelse av langt lavere frekvenser godt innenfor audiobåndet, men en artikkel som fikk meg til å fundere:
(Phys.org)—For the first time, physicists have found that humans can discriminate a sound's frequency (related to a note's pitch) and timing (whether a note comes before or after another note) more than 10 times better than the limit imposed by the Fourier uncertainty principle. Not...
phys.org
Derfor denne fikse idéen om å forsøke med klasse AB-forsterkere som har samme forsvinnende lave forvrengning og støy som de beste klasse D, like lav utgangsimpedanse og lastuavhengighet, men ca dobbelt så stor båndbredde. Hvis tingen kan holdes stabil, da.