Dynamitt og gull!
Iversen:
Rødt-politikeren og dramaturgen Mariken Lavstad har et fantastisk essay i siste nummer av Samtiden som jeg håper mange kommer til å lese. Overskriften er “Venstresidas selvbedrag”, og i teksten går Lavstad med kirurgisk presisjon til rette med den identitetspolitiske blindveien så mange venstreredikale har gitt seg ut på.
I essayet skriver Lavstad bla:
—
“Med jevne mellomrom gir memer med banale feministiske, antirasistiske og klimarelaterte slagord oss muligheten til å demonstrere vår progressivitet og plassere oss på «rett side av historien». Samtidig har det blitt risikabelt å stille kritiske spørsmål til metode og framgangsmåte i brennbare politiske saker hvor det eksisterer en konsensus om at målet er positivt, som Black Lives Matter og transseksuelles rettigheter. Facebook blir et panoptikon, der vi, brukerne, overvåker, og overvåkes av, hverandre. Veien fra iscenesettelse til sensur både av oss selv og hverandre, kan være kort.
Dette bør bekymre oss: en poseringskultur som snarere lærer oss hvordan vi framstår som gode enn å kultivere vår empati, og som bidrar til å skape en stadig mer splittet offentlighet. Vi tildeler hverandre roller som protagonister og antagonister, helter og skurker, gode og onde. Vi heier. Vi buer. Vi roper på mere blod.
Krenkede følelser og raseri er blitt en valuta på oppmerksomhetsøkonomiens børs, som blant annet gir mulighet til å definere språk og begreper. Mennesker som ønsker å delta i debatter om ladede temaer som innvandring eller kjønn, er ofte redde for å bruke feil ord.
Selv om ord og definisjoner ganske riktig er spesielt viktige i omgang med politisk brennbare temaer, kan journalistikken bli overforsiktig i møte med identitetspolitiske krav. Ikke sjelden involverer slike saker sterke personlige erfaringer. Når disse vitnemålene også utgår fra et tydelig ideologisk ståsted, blir de viktige brikker i politisk maktkamp, og venstresida vinner på offerhistorienes salgbarhet fordi disse fortellingene umiddelbart taler til følelsene og derfor genererer oppmerksomhet: Vi reflekterer ikke, vi reagerer, deler og skifter til et midlertidig profilbilde i solidaritet. Vi poserer.
For hvem vil vel ikke være god? Det er her jeg kommer til selve smertepunktet: Den radikale venstresida tjener langt mer på den identitetspolitiske dreiningen, og på en inndeling i godt og ondt, enn hva de mer moralsk pragmatiske sentrumspartiene gjør.
Det kanskje tydeligste sykdomstegnet på venstresidas utvikling akkurat nå er den tilsynelatende berøringsangsten overfor ytringsfrihetsproblematikk, en samfunnsutfordring som har blitt så alvorlig at varsellampene burde blinke over hele den politiske aksen.
I stedet er det få motstemmer til venstresidas nye refreng: De fra sentrum og høyre som uttrykker bekymring for ytringsfriheten, er visst egentlig først og fremst bekymra fordi de frykter å miste definisjonsmakt og privilegier. Slik argumentasjon drar offentlig debatt i en destruktiv retning.
Faren er at vi nølende legger ytringsfriheten til side, en av bærebjelkene i det vestlige demokratiet som har vært verdsatt og beskyttet fra venstre til høyre i flere hundre år. Er den radikale venstresida nå villige til å kaste viktige prinsipper over bord for å vinne kampen om godhetsfortellingen?
Det er avgjørende at vi på den radikale venstresida nå tar inn over oss identitetspolitikkens utfordringer og det reelle presset på ytringsfriheten, fordi valgene vi tar i kjølvannet av denne problematikken, vil skape et politisk veiskille: Enten blir den identitetspolitiske bølgen så kraftig at den river oss med seg i en retning hvor diskreditering av bestemte gruppers intensjoner, taleståsted, teorigrunnlag og begrepsdefinisjoner blir den nye normen. I så fall får høyrepopulistene spille rollen som ytringsfrihetens frimodige beskyttere, mens venstresida framstår som totalitær og intolerant.”
- Mariken Lavstad