Som spiralis så tydelig etterlyste så er her en kommentar fra en kommentator.
KOMMENTAR: Fryktelig mye er fryktelig galt i verdens beste land, ifølge Frp-leder Sylvi Listhaug.
www.aftenbladet.no
Fryktelig mye er fryktelig galt i verdens beste land, ifølge Frp-leder Sylvi Listhaug.
– Norge har ikke en egen atmosfære, minnet den nyvalgte Frp-lederen Sylvi Listhaug oss om i sin første tale som partileder. Altså har det lite for seg å drive med dyr og upopulær symbolpolitikk i Norge mens Kina bare fortsetter å pøse ut CO2 i atmosfæren.
Men om vi ikke kan skryte av en egen atmosfære, kan vi i alle fall prøve å unngå at noen skal få fatt i pengene våre.
Fremskrittspartiets drømmesamfunn er nemlig proppende fullt av meget kostbare velferdsreformer, ambisiøse samferdselsprosjekter - og sterkt reduserte skatter og avgifter. Løsningen? Steng grensene for flyktninger og asylsøkere, og kutt kraftig i bistandsbudsjettet. Og slutt med å kaste milliarder etter «kultureliten».
Kulturkrigen
Talen til Listhaug viste en leder som på den ene siden ønsket å favne bredt, altså med en utstrakt hånd til den delen av partiet som ønsker mest mulig individuell frihet og en minst mulig stat, samtidig som hun naturligvis måtte appellere til sin base: Den delen av partiet som vil ha både individuell frihet OG en voldsom offentlig pengebruk til fordel for norske nordmenn i Norge (og Spania).
Klimasaken har for lengst blitt en arena der den pågående kulturkrigen kjempes. Mange på rødgrønn side bruker klima som et påskudd for å gjennomføre sine våte drømmer om tvang og ensretting, mener Listhaug, og hun er ikke alene om det. Høyrepopulister over hele verden bruker nøyaktig de samme argumentene.
Senterpartiet fisker selvsagt i den samme dammen, og så langt med større suksess på meningsmålingene.
Farvel, kompromisser
Listhaug nevnte knapt de nesten åtte årene med Fremskrittspartiet i regjering med et ord i talen. Til tross for at partiet fikk gjennomslag for mye, er det ikke tiden for å minnes kompromisser og realpolitikk. Nå er tiden for å rendyrke Frp-politikk. For både Listhaug og resten av partitoppene er smertelig klar over at det nok vil ta en stund før Frp kommer i posisjon igjen.
Brobygging skal byttes ut med tydelig avstand til de andre partiene, slik at Frp kan komme sterkere tilbake i lokalvalgene i 2023 og stortingsvalget i 2025.
«Vi» og de andre
Koronapandemien og de stengte grensene har midlertidig fratatt Frp et av partiets sikreste kort, spørsmålet om asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Men Listhaug vet jo godt at det bare er et spørsmål om tid før dette endrer seg. 80 millioner mennesker er på flukt i verden, og en dag øker trykket på grensene til den rike delen av Europa på ny.
Da kan det jo være en løsning å gi våre nye landsmenn skylda for pandemien i mellomtiden?
La gå at det er en grov forenkling å skylde ensidig på høyt smittetrykk i innvandrertette bydeler. Men så lenge det er en kjerne av sannhet der, er det en altfor god sjanse til å la den gå fra seg. Den kritthvite gjengen som brant munnbind foran Stortinget ble derimot ikke nevnt. Det er ikke tilfeldig.
Listhaug trekker selvsagt fram Danmark, der Socialdemokratene har innført en blåkopi av Frps norske innvandringspolitikk og så langt har hatt suksess hos velgerne med det. Og hun og Frp har helt rett i at dagens asylsystem ikke fungerer. Det bør bli mindre tilfeldig hvem som får opphold.
Listhaugs mange stikk til FN, EU og andre overnasjonale organer føyer seg også glatt inn i trenden, der overnasjonalitet og traktater betraktes som et angrep på suverenitet og folkestyre. Igjen: Her fisker Frp og Sp i samme elva.
Heiagjeng for olja
Ett av partiets sterkeste kort er oljepolitikken. I likhet med Senterpartiet kalkulerer Frp med at så lenge olje- og gassindustrien er landets overlegent viktigste næring, vil det være stemmer å hente på å erklære seg som landets mest oljevennlige parti.
Denne iveren gjør at partiet også - som vanlig - er villig til å se gjennom fingrene med at massive statlige tiltakspakker for å hjelpe oljeselskapene egentlig bryter med partiets liberalistiske grunnsyn. Det er forskjell på subsidier, må vite.
Uansett, det vil utvilsomt finne gehør hos en god del velgere at Frp sier rett ut at vi skal fortsette å lete etter og produsere olje og gass så lenge noen vil kjøpe. Faren er at denne stivnakkede holdningen gjør at Norge blir enda mer sårbart for en plutselig kollaps i etterspørselen, for eksempel når EUs nye og strenge klimakrav blir gjennomført.
Frp sier også tydelig nei til elektrifisering av sokkelen, altså planen om å kutte utslipp ved å erstatte gasskraftverkene på plattformene med elektrisk strøm fra land. Partiet har selvsagt skjønt hvor upopulære de landbaserte vindparkene er.
Klimasosialistene
MDG-ere og andre klimaforkjempere er vannmeloner. Grønne utenpå, men røde inni. Denne floskelen har ikke Listhaug klekket ut selv, men den tydeliggjør hvordan Frp skal kjempe: Ved å stemple klimatiltak som sosialisme og overformynderi.
Og igjen har hun et poeng. For det er langt fra sikkert at inngripende tiltak som rammer den enkeltes valgfrihet er den beste veien til målet. Pisk og gulrot (som i elbil-politikken) kan fungere bedre enn bare pisk (forbud mot dieselbiler, straffeavgift på drivstoff og flyreiser).
Med Listhaug som leder er Fremskrittspartiet nærmest overkvalifisert til å hevde seg i dagens polariserte og polariserende debattklima. Men hun og Frp har sterkere konkurranse enn før.