Åja, Gutter. Ånei, Gutter.
Enda en haug med masse saker som skal gjøres ute før vinteren tar ballegrepet her på Korset.
Maling på hele huset, skifte noen røtne veggpanelbord( (liggende kledning er ekstra artig), Ny og mindre jalla pønt rundt vinduene og ny pipehatt. Pluss bygge kjempehøyt stillasje som skal oppogned rundt huset gudvethvormangeganger. Skal nordover en ukes tid i høstferien også, så dette kommer til å ta tid. Har også et par flagrekasser på trappene som jeg er skyldig en kar ute i Vestby. Pluss at det er en kompis som sitter og leker med ragnestaven og ønsker seg et-par kasser med innlagt basslekkasje på sidene.
Får se om jeg ikke får tatt noen skritt i riktig retning med egne ambisjoner innimellom når smådjevlene er opptatt med sitt. Eller stjæle seg noen kveldstimer på verstedet under falskt alibi.
Alt er imidlertid klart og setlet - gjorde noen dramatiske forenklinger i AutoKødden i dag som letter betraktelig på den kompleksiteten jeg hadde sett for meg. Nå tror jeg virkelig at jeg kommer i boks. Har trua, men tvilen som gnager har med rekkefølgen å gjøre. Det man egentlig har lyst/er naturlig å gjøre sist (topp- og bunnplatene), er det jeg må gjøre ferdig nå. Og feste til halvferdig innmat. Om jeg ikke er på kukhåret nøyaktig heretter og ut, går alt i dass. Ikke én mllimeter å kimse på. Men jeg har så definitivt trua - dette bør jeg vel egentlig klare å få til.
Har opp gjennom tida lekt en del med kjemisk beising (til Willi siden han er så oppesen for tida).
Kjemisk beising fordrer vanligvis to prosesser. Første er forbeis og andre er etterbeis (logisk, ikke sant?). Forbeisen innkluderer ofte en syre - pyrogallolsyre og garvesyre er to av dem. Eika som jeg bruker til disse kassene er stappfull av garvesyre. All eik er sånn skapt. Så om jeg går opp den veien med garvesyra, kan jeg enkelt hoppe direkte på etterbeisen. Jernholdig etterbeis gir ofte en sort-ish farge. Tøft, mao. Røkt eik baserer seg på ammoniakkdamp, helst i et lukket kammer. Det gir en brunlig farge.
En av fordelene med kjemisk beising, er at man bevarer trebildet positivt. Bruker man vannløselige ditto, speilvendes dette. De myke trefibrene (vårveden) tar til seg alt de klarer av farge mens høstveden nærmest avviser denne. Vannbeis er også trikigere å legge på fordi den ofte må jobbes inn i fibrene og skaper suynlige skjøter. Beising skjer derfor så ubrutt som mulig i hele lengden. I relativt smale striper. Zalodråper i beisen som knekker overflatehinna i vannet er et mye brukt triks som underletter jobben betraktelig.
Operaen er et godt eksempel på dette, eller rettere sagt dypping i ammoniakk. Ute i foyeren er eika lys og tilnærmelsesvis naturell, men kommer man inn i salene, er den mørk. Ser ut som nøtt på avstand. Operaens paneler er soaket i ammoniakk i flere dager sånn at innfargingen går dypt, dypt. Ikke aner jeg hvorfor de har tatt denne prosessen for å få behandlinga centimetre inn i virket, men det er nå deres valg. Fint har det blitt, okke som.
Min tilnærming blir enten røyking i kammer eller light-versjonen som er å sprøyte salmiakk (fra de grønne flaskene) direkte på alle flater. Har egentlig mest lyst til å dampe, men jeg tror det blir våtversjonen som vinner, men jeg må forske litt først. Til slutt voksing for å få fram igjen løden i treet som helt forsvinner i denne torturen. Da kjennes alt så deilii igjen.
BB