Etter min mening er dette kjernen i problematikken. Som en bekjent av ham også sier til NRK:Nå vet vi ikke helt hva som skjedde eller ikke skjedde der, men la oss hypotetisk si at det fant sted en samtale hvor fyren nektet plent for at det var noe som helst i veien med ham og sa at noen behandling trengte han ihvertfall ikke, og like hypotetisk at legen tross alt ikke fant tegn på tilstrekkelig akutt fare for ham selv eller omgivelsene til at det var grunnlag for tvangsinnleggelse der og da. Er det noe mer samfunnet har hjemmel for å gjøre i den situasjonen? Noen som vet?
Så enkelt - og samtidig veldig vanskelig. Det har vært mange eksempler de siste årene på saker av ulik art med tragisk utfall, enten for personene selv eller omgivelsene og samfunnet. Pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4a dekker vel noe, men er fremdeles ganske avhengig av at noen "tar tak" og faktisk 1)ser behovet for, 2) har ressurser og anledning til og 3) holder i tømmene og følger opp til jobben er ferdig.En annen person som kjenner siktede sier til NRK at hans konvertering til islam, har lite med saken å gjøre.
– Dette handler om en person som er alvorlig psykisk syk og som falt utenfor fra ungdomstiden. Dette har preget livet til dem som står han nært i stor grad.
Den bekjente sier det må diskuteres om terskelen er for høy for å gripe inn og bruke tvang mot folk som åpenbart kan være en fare for seg selv og andre og som trenger hjelp, dersom de ikke ønsker det selv.
Ofte har jeg mest inntrykk av at man leker en slags vannballonglek, der målet for alle involverte er å holde i ballongen så lite som mulig så det forhåpentligvis er noen andre som holder den når den en gang sprekker...
EDIT: PBRL §4a gjelder kun somatisk helsehjelp. Altså faller den bort. Kjenner ikke til lovens korridorer for de som jobber med andres hjerner dessverre.
Sist redigert: