Har nå fått med meg dokumentaren om Backstreet Girls og Kalvøya. Backstreet Girls var underholdene så det holdt, men kjenner jeg er glad for at jeg ikke endte opp som ensporet rocker
Kalvøya var storveis den gang man var bevist dens eksistens og var gammel nok til og delta.
Av de 25 gangene gutta klarte og arrangere festivalen, så var jeg der 11.
Av konserter jeg "mistet", så står nok Zappa øverst.
På den annen side var man pur ung den gang, og fikk ikke noe bevist forhold til herremannen før i 1978.
Så mistet og mistet fru blom.
Men Bjørk og Magma skulle jeg gjerne hatt med meg.
Men så har man fått med seg så mye annet snadder: Nina hagen, Peter Gabriel (1987 og 1994), DumDumBoys, Neil Young, Marius Müller (du milde hva den mannen kunne spille på sin Fender Strat), Mari Boine, Sepultura, Ahmed & Dweziel Zappa osv.osv.
Så det var jæskla moro å se dokumentaren mimre, mimre.
Ellersmessig så jeg Helvete - historien om norsk "black metal". Du milde for en gjeng med skrudde og smått gale individer.
Stort pluss med Sigurd Wongravens alvorstunge forklaring omkring fenomenet og personene, Mortiis og ikke minst bassisten i Mayhem.
Trist med Pelle som tok sitt eget liv. Ingen tvil om at han trengte hjelp av utenforstående.
Øyvind Aarseth og Greven må vel sies å ha kuttet ankerfestene, og styret over kanten ved verdens ende før døden innhentet Aarseth!?
Jeg sitter igjen med Satyricon, Dimmu Borgir og Mortiis.
Ja, jeg har sågar vært i bryllupet til den tidligere bassisten i Satyricon hvor de herrer Wongraven og Frost kom til kaffeslabberaset.
Men de holdt seg for seg selv, og spilte kostbare og uoppnåelige.
Så da dreit jeg i dem.
Takk for oppmerksomheten.
Kanskje vi må begynne tenke over Google historikken vår 
