Og jeg er fortsatt litt usikker på hvordan lange og korte renter påvirker hverandrre. Klarer du å forklare det godt?
Om vi ser på statsrenter for å forenkle det hele litt så er vel den vanligste forklaringen at korte renter er styrt av sentalbanken (styringsrenten) og forventnignene til hva den vil gjøre med styringsrenten på 1-2 års sikt mens lange statsrenter i hovedsak er drevet av forventninger om fremtidig inflasjon. Om vi tar Norge nå om dagen f.eks så har "korte" renter, f.eks opp til 2 års løpetid steget mye fordi markedet har repriset hva det tror Norges Bank skal gjøre. Det er en god blanding av hva sentralbaken selv signaliserer, hva man tror skjer i de store økonomiene ute og hva markedet "tror". For et eksempel på det motsatte så har i en god stund markedet priset inn rentehevninger i Euro-sonen (det er priset inn 40-50 basispunkter økning i år) til tross for at ECB har gjort en iherdig innsats for å overbevise markedet om at den ikke har det særlig travelt med å sette opp renten og ECB har inntil nylig også sagt rett ut at markedet tar feil. Litt flåsete sagt tror ikke markedet særlig på ECB lengre. Samme fenomenet har man forsåvidt i Sverige mens det i Norge er ganske greit samsvar mellom hva som er priset og hva sentralbanken har signalisert. I betydelig grad påvirkes også en liten øknomi som Norge av hva som skjer i de store (EUR, USD) men det er i prinsippet fullt mulig at det kan være svært stort sprik mellom f.eks norske og amerikanske renter eller norske og Euro-renter og det har også tidvis skjedd selv om det begynner å bli en god stund siden avvikene var betydelige.
Nå kan man alltids diskutere hvor kort en kort rente er og hvor lang en lang rente er, men det som vanligvis sorterer under handel med korte renter i en bank er for løpetider opp til 2-3 år. Så har man gjerne noe som omtales som "medium term" om er type 3-10 år og så har man "long term" som er 10 år å lengre. I Norge finnes det knapt noe rentemarked å snakke om utover 10 år, lengste statsobligasjon er litt over 10 år (men Norges Bank snakker om å kanskje gjøre 20 år i år) mens det i Dollar finnes statsrenter ut til 30 år og de lengste i Eurosonen er 100 år(!) (*). I Norge handles det derivater (renteswapper) utover 10 år men det er ikke noe som blir fryktelig mye omsatt i forhold til løpetider på 10 år og kortere.
På lengre løpetider er det stort sett tilbud og etterspørsel som styrer rentene. På hvilke priser og følgelig hvilke renter markedsaktørene vil handle avhenger av en bråte ting som hvor mye som er tilgjengelig, om sentralbanken driver med QE (en gigantisk kjøper som ikke bryr seg om pris), forventninger til utsteders kredittverdighet (ikke en iusse i Norge, men i betydelig grad i f.eks Hellas og Italia), størrelsen på budsjettunderskudd og dermed forentet tilbud av statsobligasjoner, hvilken vei vinden blåser og så videre. Det ville overraske meg enormt om noen har klart å lage en makroøkonomisk modell for å forklare lange renter som fungerer utenfor kontrodørene på et universitet. Jeg tror en økonomisk modell vil ha visse problemer med å forklare at man i USA har 7% inflasjon, astronomiske mengder statsgjeld og svære budsjettunderskudder men like fullt en 30-års statsrente på under 2% (har steget til noe over i det siste riktig nok).
*) Kanskje enda mer betegnende for tidsånden er at den notoriske konkursrytteren Argentina for noen år siden klarte å utstede 100 års gjeld denominert i USD og investorer gikk mann av huse for å kjøpe.Dette skjedde i 2017, rundt ett år etter at Argentina var ute av forrige resturktureing av gjelden sin. De lånte 2.75 milliarder dollar og det var ordrer for 9.75 milliarder dollar. Etter at 3 av disse tiltenkte 100 årne var gått ble gjelden på ny restrukturert i 2020. De nye løpetidene er mellom 15 og 25 år og investorer kan, om alt går som det skal (noe det sjelden gjør i Argentina) forvente å få tilbake ca halvparten av hovedstolen.
