Ikke hensikt fra min side å imøtegå andres synspunkter, som er valide nok, men jeg lurer på om det som diskuteres egentlig er preferanser eller en form for lydorientering.
Ser at eierglede lanseres som en stor forklaringsfaktor for å velge en dyr DAC fremfor f.eks Topping. Jeg har hørt D90 i eget anlegg, og den spiller stort (dog med litt begrenset dybde), tegner objekter i lydbildet fint og oppløst, men for meg manglet det "organisk nærvær" - tilstedeværelse av masse og indre liv i lydobjektene - som da fremstår for meg som stiliserte, i hovedstak tegnet i ytterkant, og ikke helt naturlige. Så det jeg leter etter som lytter, nærværet og troverdigheten i en vokal, det får jeg ikke. Derfor velger jeg ikke D90, selvom målingene viser de aller beste resultater. Det sagt, jeg synes D90 relativt sett er et flott produkt og til en virkelig god pris, men altså ikke det jeg personlig søker som lytter.
På en måte synes det som om det er en trade off mellom transparens og detaljer vs "en organisk" karakter i lyden. Er det forvrengning, resonanser i komponenter, bidrag fra rom mv. som gir den organiske følelsen? Mange hevder det, bl.a. overfor de som velger rør fremfor transistor (ref også tanken om at negativ tilbakekobling fjerner livet i musikken - hvilket jeg tror jeg vil si meg enig i etter min dog noe begrensede erfaring). Er forvrengning (på bestemte måter) i så fall et analogt tilsnitt som er naturlig for oss hørende, eller noe som fullt og helt skal fjernes? Skal litt forvrengning med, er det selvsagt samtidig et helt univers av forvreningstyper og resonanser, og kombinasjoner av disse, så derfor heller ikke noe autorativt kart som kan guide en lytter mot det perfekt "organisk" lydende anlegget. Tilbake står da preferanser og de tilfeldige kombinasjoner av komponenter, og deres kombinasjon av "forvrengingseffekter", som vi prøver ut - i hver vår lille skala
(også kalt matching?) I diskusjonen på HFS er slike synspunkter omtalt som subjektive anekdoter - kanskje delvis også med rette, siden "gjenbruk" ikke gir samme systematiske resultat i et annet rom, i kombinasjon med enkelte andre komponenter. På den annen side, hvis enkelte slike forvrengningseffekter er å foretrekke for oss hørende - får ting til å høres mer naturlig ut slik som andre lyder i hverdagen - da er jo den alternative tanke den, at de som gir målinger en dominant posisjon i valg av utstyr, er mer orientert mot en mer idealistisk idé om at lyd primært skal være målbart forvrengningsfri - i troen på at dette er det som gjengir lyd mest realistisk - og må jeg tillegge - ikke nødvendigvis mest til lytterens behag.... opplevelse av naturlig lyd?
Så argumentet er oppsummeringsvis at de som (har økonomi og) velger dyr mola mola eller denafrips ikke nødvendigvis gjør det primært ut fra eierglede, men nettopp hva de bringer av lydkvalitet. For egen del faller jeg mer mer og mer i mine venners anskuelse for hver gang jeg på spørsmål forteller dem hva en komponent koster. Ikke bra for ryktet! De fleste av dem kjøper gjerne dyre biler, men ikke et steroanlegg til over 20.000 kr. Slik sett blir jo også de som i denne debatten legger stor vekt på målinger, men allikevel har stor forståelse for det som motiverer å bruke noen slanter på hifi , relativt sett også en form for gode venner!