i forlengelsen av forrige faz, så får vi nå beskrivelsen av «verden» bak etiketten på flasken. dette er le pen land. le pen høster vredens frukter (druer, sa steinbeck). god men trist lese.
Im französischen Médoc wächst edler Wein – und Wut auf die bestehenden Zustände. Hier wird nicht Macron gewählt, viele lehnen die EU ab. Ein Besuch.
www.faz.net
(googletrans)
23. april 2022 · I den franske Médoc vokser god vin og sinne over de eksisterende forholdene. Hvorfor stemmer de ikke på Macron her og hvorfor mange avviser EU.
Fra Bordeaux slynger Départementstrasse 2 seg nordover gjennom den overraskende flate vinregionen. Den går forbi beskjedne vingårder og praktfulle vinslott, foran hvilke utenlandske flagg vaier. Vinranker til venstre, vinranker til høyre så langt øyet kan se. Langs «Route des Châteaux» på venstre bredd av Gironde-elvemunningen trives toppplanter med kjente navn: Lafite, Latour, Mouton-Rothschild, Margaux, Palmer.
Under valgkampen markerer den berømte vinruten en vei til suksess for Marine Le Pen.I vinlandsbyene i Médoc gjorde hun det betydelig bedre enn Emmanuel Macron i den første avstemningen, med mellom 35 og 40 prosent av stemmene . Grégoire de Fournas tror hun kan øke ledelsen i avrenningen denne søndagen. Den 37 år gamle vinmakeren er Le Pens mann for vinriket på odden mellom Atlanterhavet og elvemunningen til Gironde.
"Marine høster fruktene av vrede," sier Fournas. Han bor i Pauillac med sin kone og deres fem barn. Byen med 5000 innbyggere kombinerer «det største antallet klassifiserte toppviner», ifølge reklamebrosjyren til det lokale turistkontoret. Men vinmaker Fournas foretrekker å snakke om elendigheten som er en del av hverdagen i Pauillac. Arbeidsledigheten er rundt 20 prosent, og antall velferdsmottakere (RSA) er 12 prosent over landsgjennomsnittet. Lokalpolitikeren fra Rassemblement National (RN) sier det er mange grunner til at innbyggerne er sinte. Valgresultatet overrasker ham ikke: 35 prosent stemte på Le Pen i Pauillac, 21 prosent på Macron. 31 prosent avsto.
Fournas klager over at eierne av de anerkjente vingårdene, som oppnår priser på 200 euro og mer per flaske, kun er ute etter profitt. I deres vingårder billige utenlandske vikarer som ville bli formidlet av vikarbyråer. De ville bli innkvartert i slumvandrerhjem som ingen kontrollerte, og etter tre måneder ville de bli erstattet av nye arbeidere. – Lokalbefolkningen drar ikke nytte av rikdommen som vokser på deres jord, sier Fournas. De store vingårdene har utartet seg til en skattebesparende modell for velstående investorer.
Fra restaurantterrassen faller blikket hans på det grumsete vannet i Gironde-elvemunningen, som gir området sitt mikroklima, som bidrar til vindyrking. Med en president Le Pen ville lokalbefolkningens interesser komme tilbake i sentrum, sier han. «Se deg rundt, dette er ikke en blomstrende by!» Faktisk, selv på strandpromenaden, er det noen butikker som er innrammet. En falmet meny henger utenfor en lukket restaurant. I gatene bak er mange butikkvinduer teipet. Detaljhandelen er tydeligvis i krise. Fournas raserte mot EU og globaliseringen, som hadde ført til at vingård etter vingård falt i hendene på milliardærer som ikke lenger ville ha Frankrike. Han skryter av «nasjonal preferanse», en grunnlovsendring Le Pen planlegger å gi fortrinnsbehandling til sine landsmenn når det kommer til jobber, helseforsikring eller bolig.
Han snakker bare om familiens vingård nord for Pauillac når han blir spurt. «Jeg vet at du ikke fant meg der,» sier han. Chateau Vieux Cassin ser mer ut som et herskapshus som trenger oppussing enn et slott. Vinduene er åpne, en scooter ligger på bakken på den værbitte terrassen, og en trehjulssykkel står parkert i hjørnet. Barna er ikke der, i stedet løper to hunder rundt og bjeffer. Følger du dem, kommer du til en campingplass bak et lager. Gjemt for nysgjerrige øyne slår sesongarbeidere fra Portugal leir her. Den ene stikker det lurvede hårhodet ut av teltet, han beklager at hundene bjeffer og rett ut at han heller ikke vet hvor vinbonden er. Han viser vei til familiens vingårder. En eldre arbeider står midt i de fortsatt nakne rankene og fester skudd til trådrammen slik at de vokser i ordnede rekker. Han beklager seg over hjelperne fra Portugal, «de duger ikke». Fournas er synlig ukomfortabel over at han også bruker billig arbeidskraft på familiens vingård. «Dette er et unntak», fomler han. «Det var rett og slett ingen franske arbeidere å finne,» sier han.
Ved siden av Pauillac Funeral Home ligger Lagriffe Printing, en av de få blomstrende virksomhetene i byen. Det lukter skriverblekk og det står vinflasker i hyllene for å reklamere for etikettene som lages her. Eieren Antoine Chagniat presenterer seg selv. Egentlig har han alt å velge Macron, en god utdannelse, internasjonal erfaring, et trygt levebrød og en entreprenørånd. «Men jeg gjør det ikke», sier han triumferende. Det som opprører ham mest er presidentens europeiske «underdanighet»: «Han tenker mer på europeerne enn på oss franskmenn.» Politikken hans ødelegger nasjonalstaten og den franske livsstilen. Alle nasjonale særegenheter ville bli nedverdiget for å glorifisere EU. "Jeg vil ikke bo i Europas forente stater, jeg vil bo i Frankrike," sier Chagniat. På TV og internett blir folk tromlet inn i hvor vakker den nye flerkulturelle verdenen er, der opphav og kjønn ikke lenger spiller noen rolle. "Min modell heter Frankrike," sier trykkerieteieren.
Suvenirbutikken på Uferstrasse ligger i et kult hvelv. Flasker med vin fra uavhengige vinprodusenter står stablet i hyllene, og paier er en spesialitet på bordet. Butikkeieren ønsker ikke å bli fotografert, men vil gjerne sette sinnet på bane. "Pauillac er en død by," sier hun. Folk har ikke nok å leve av, og jo lenger krigen i Ukraina varer, jo mindre kjøpekraft er det. «Det pleide å skje mye her, folk som festet og shoppet, men nå vil de fleste bare klare seg,» sier hun. Macron ser ned på folk som henne, han vet bare ikke hvordan det er når pengene bare rekker til midten av måneden. Le Pen kaller henne hennes "siste håp". "Vi prøvde alt, høyre- og venstreregjeringer, først Sarkozy, så Hollande, men ingenting ble bedre," sier hun.
At den nasjonale gjennomsnittlige kjøpekraften skal ha økt i løpet av Macrons funksjonstid tar ikke presidenten fra seg, og heller ikke fallet i arbeidsledigheten. "Han manipulerte bare statistikken," hevder hun, og justerer det fargerike skjerfet rundt halsen. Hun synes det er skremmende at en Le Pen-seier kan få turister til å reise til Frankrike. "Har folk sluttet å reise til Østerrike for å gå på ski fordi en høyreorientert regjering har tiltrådt i Wien?" spør hun.
Rådhuset i Pauillac står ved vannkanten som et arkitektonisk monument fra en strålende tid. Steindruer er strålende på fasaden til bygningen, som ble bygget på slutten av 1800-tallet. Ordfører Florent Fatin hopper opp trappene i en fargerik poloskjorte, han beklager at han ikke har på seg dress. Den 37 år gamle lokalpolitikeren er fostersønn til tidligere statsminister og minister Alain Juppé. Den grå eminensen til den borgerlige høyresiden våker fortsatt over hans adopterte land fra konstitusjonsrådet i Paris. I mer enn to tiår formet Juppé Bordeaux som ordfører og betrodde Fatin å stanse fremgangen til ekstreme høyre i Pauillac. Men det er lettere sagt enn gjort, innrømmer Fatin. Han slo Fournas i lokalvalget i 2020, men Le Pens støtte bekymrer ham.
Han tilskriver suksessen deres først og fremst til sosioøkonomiske faktorer. "Vi er virkelig et fattig samfunn," sier han. Siden han har sittet i det pene rådhuset, har han samlet inn donasjoner fra velstående vingårder til fordel for byen. De slipper å betale næringsskatt fordi de er fritatt for det som landbruksbedrifter. De falleferdige skolegårdene til Pauillac ble renovert med donasjonspengene, men det er ikke nok penger til oppussingsarbeid på skolebygningene. Han kjemper for å beholde den eneste tyske klassen, mens det nå undervises spansk i seks klasser i én klasse. Blå og hvite ølkrus fra Bavaria står i en glassmonter. Pauillac har et livlig samarbeid med Pullach an der Isar, de bytter øl mot vin, smiler ordføreren.
Fatin benekter ikke klagene som driver Le Pen mot velgerne. Det har ikke vært noen større industrier i Médoc siden Shell-raffineriet i Pauillac ble stengt i 1986. De sakte rustende raffinerirørene kan sees ved bredden av Gironde. De forvitrede ytterveggene til tankanleggene er tause vitner til den industrielle nedgangen. «Med raffineriet mistet vi middelklassen», sier Fatin. Lederne av de anerkjente vingårdene ville ikke engang bosette seg i Médoc, men ville bo med familiene sine i Bordeaux og pendle daglig.
«Anywheres», den mobile, proeuropeiske, globaliseringskyndige og godt betalte klassen bor i metropolen og stemmer på Macron. – Bordeaux har et rikt kulturliv, gode skoler, mange butikker og flyplass, sier han. Det er ikke engang en bokhandel i Pauillac lenger. En av hans første aksjoner som ordfører var å sette opp et salgsområde på turistkontoret hvor besøkende kan kjøpe bøker og kart, men også typiske lokale produkter og selvfølgelig viner. Fatin analyserer det stadig større gapet som skiller velstående vinprodusenter med sine mest moderne metoder fra de ydmyke vinprodusentene. Han beskriver entusiastisk dronene som svever over druene før innhøstingen for å fastslå den nøyaktige modningsgraden. Det har ikke de små vinbøndene råd til, sier han. Tidligere har han vært med på å sette opp Cité du Vin i Bordeaux. Vinens kulturhistorie fortelles i museet over ti etasjer. Historikeren Pierre Nora dedikerte et eget kapittel til vin i sitt arbeid om minnesteder ("Lieux de mémoires"). Nasjonens skjebne og vin henger sammen, heter det.
Ja, ifølge ordføreren er det ikke bare utarming, en kulturell uro med modernitet kan også merkes i Médoc. Hva fikk ham til å forlate Bordeaux og returnere til hjembyen Pauillac? «Tillit til fremtiden», sier han med et smil. Slik forklarer han hvorfor han stemmer på Macron. Frankrike trenger sin optimisme i fem år til. Fatin ønsker å gjøre Pauillac om til en kaiplass for cruiseskip som på grunn av størrelsen ikke kan seile Gironde så langt som til Bordeaux. Så langt har Airbus brukt kaianleggene til å laste de enorme delene av A 380-flyene. Men med slutten av produksjonen er denne inntektskilden borte for Pauillac. «Vi måtte hele tiden komme med nye ideer», sier den unge ordføreren. Han uttrykker håp om at de velstående vinprodusentene igjen blir mer bevisste på sitt samfunnsansvar.
Macron ble nylig kåret til «Årets personlighet 2022» av det viktigste magasinet for vinkjennere, «Revue de Vin». «I flere tiår har en president nok en gang sagt høyt og tydelig at han elsker vin», heter det i uttalelsen. "Jeg drikker vin ved lunsjtid og om kvelden," sa Macron da han tok imot prisen. Men mange små vinbønder i Médoc ser det mer som et bevis på deres pakt med de rike vinbaronene, milliardærer som Francois Pinault eller Bernard Arnault, som har identifisert vin som en investering.
Grenda Bages luner mot Pauillac. Her er det ingen oppklettede butikker og fasader som trenger oppussing. Jean-Michel Cazes, en etterkommer av borgmesterdynastiet i Pauillac, fikk landsbyen pusset opp. I Café Livinia serveres lett mat med sterke viner, rett overfor er det sykkelutleie og hotell. Simon Le Berre jobber som servitør og er entusiastisk over hvordan vinlandsbyen har blomstret opp til en turistmagnet. «Vinturisme er vår fremtid», sier Le Berre. Du må bare finne på noe for å tiltrekke deg besøkende.
Tre kvinner er opptatt mellom vinstokkene. De bruker hodesjal for å beskytte seg mot solen og sannsynligvis også fordi de er muslimer. Hun kommer fra Marokko, sier en av dem, som presenterer seg som Nadia. Hun har bodd i Pauillac i mer enn 20 år. Før vikarbyråene overtok virksomheten med sesongarbeiderne, fikk vingårdene sine hjelpere fra Nord-Afrika. Men de bosatte dem med familiene sine i Pauillac, til slutt hørte de til.
Nadia lytter til en politisk debatt på radio mens hun fester unge skudd til trådrammen. – Jeg kan dessverre ikke stemme, sier hun. Hun har ikke fransk statsborgerskap, selv om hun vet nøyaktig hvem hun ikke ville stemt på. «Marine Le Pen skremmer meg», sier hun. "Hun vil bli kvitt oss alle," sier hun, "men ingen franskmann vil gjøre jobben vår."
Forfatteren Ixchel Delaporte ga tittelen sin bok om økende ulikhet i Médoc "The Grapes of Misere". Hun forklarer hvorfor ikke venstresiden, men Le Pen har oppnådd opinionslederskap. Det er ikke bare løftene om sosiale goder og økt kjøpekraft som tiltrekker folk. Le Pen har også svar klare for de som er dypt forankret i sin jordlapp og ikke ønsker å søke lykken andre steder.
Tårnene til Château Pichon-Baron reflekteres pittoresk i en vannbasseng. Vingården tilhører forsikringskonsernet Axa, som etter hvert kjøpte opp alle eiendommene rundt og utvidet vinimperiet. Vinmaker Alain Albistur ville også vært en rik mann hvis han hadde solgt eiendommen han arvet fra foreldrene. Vin vokser nå der naboens hus pleide å være. "Gamle bygninger er rett og slett flatet ut fordi vinvirksomheten rett og slett er for lukrativ på våre lokasjoner," sier. Han beskriver seg selv som en "motstridende galler" som motsetter seg denne spekulasjonen.
Han plantet roser foran vinstokkene sine, som han pleide, fordi de tidligere voksende bladene på rosene viser pulveraktig mugg før det påvirker bladene på vinstokkene. Albistur trekker en strek i bakken mellom vinstokkene med en pinne. – Det er her grensen går mellom en flaske vin for 200 og 37 euro, sier han. Til høyre for ham er vinstokkene til Château Pichon, til venstre for ham. Han er stolt over å eie en av de minste vingårdene i Pauillac, 87 ar med økologisk landbruk. Men de usynlige linjene som går mellom rik og fattig gjennom hele Médoc opprørte ham. Han stemte på Macron for fem år siden, men han ønsker ikke å stemme denne søndagen. «Samfunnet vårt driver lenger og lenger fra hverandre», beklager han. Le Pen er uaktuelt for ham, men Macron har ikke svart på hvordan han har tenkt å gjenforene de to Frances. Så skjenker Albistur ut et glass vin, det er tross alt allerede etter klokken elleve og på høy tid for øving.
www.vg.no
en.wikipedia.org
www.theguardian.com
