vi har snakket om brutaliteten til russerne, og vi har snakket om naturtilstanden hos hobbes. og her er en fortelling om tilstanden i de russiske områder som leverer kanonføden. (lang, men lesverdig)
Viele russische Soldaten, die in der Ukraine kämpfen, kommen aus abgehängten Regionen ihres Landes. Brutalität ist für viele eine alltägliche Kommunikationsform, die sie seit ihrer Jugend eingeübt haben. Ein Gastbeitrag.
www.faz.net
Mange russiske soldater som kjemper i Ukraina kommer fra regioner i landet deres som har blitt etterlatt. For mange er brutalitet en hverdagslig form for kommunikasjon som de har praktisert siden de var små. Et gjesteinnlegg.
Verden er sjokkert over brutaliteten til de russiske soldatene, den spør seg selv: Hvor kommer så mye dyr i mennesker fra, så mye sinne, så mye hat? Hvem er disse soldatene som vi sjelden ser, men som vi leser mye om. De kom ikke til Ukraina fra Moskva, St. Petersburg eller Novosibirsk – de kom for det meste fra utsatte regioner i Fjernøsten eller sentrale Russland. Fra områder som er mildt sagt lite innbydende.
Jeg kan godt forestille meg livet til disse soldatene før de kom til Ukraina. Jeg bodde på øya Sakhalin i 33 år, hvorfra også vernepliktige ble sendt til Ukraina. Vold som kommunikasjonsform var utbredt på 1990-tallet. Samfunnet ble plutselig utarmet, over natten delt inn i lag som kun skilte seg i eiendom, inkludert arbeid, normal hverdagsmisunnelse ble erstattet av sosial misunnelse. Da foreldrene mine kjøpte sin første japanske bil – før det måtte alle støtte den sovjetiske bilindustrien – ble den brent foran huset vårt. Bare så vi ikke begynner å leve godt.
Forretningssfærer ble delt med makt
Volden endret kommunikasjonsspråket, media. Ordforrådet av uanstendigheter rant fra rennesteinen og inn i avisspaltene. TV og radio var full av vold. Det ble en vane, normen. En del av øybefolkningen drepte hverandre, delte innflytelsessfærene i den nyopprettede "virksomheten", for på Sakhalin er det mye å dele: kull, gass, olje, fisk. Andre drepte hverandre fordi de ikke hadde fått betalt på flere år, noen drept for moro skyld, for kjærligheten til vold. Industrien på øya kollapset, folk drakk. De drakk definitivt mer enn de spiste.
Alle drakk vodka, og narkotika var en fin aktivitet etter skoletid for barna. Da jeg var tretten år fikk jeg en fyrstikkeske med chimka (hash og hasj blandet med aceton) som vi røykte sammen med vennene til min eldre bror. En fyr som jobbet i militsen etter hæren kom på besøk til oss nå og da, alltid i skuddsikker vest med en Kalashnikov og en Makarov. En dag rettet han spøkefullt en pistol mot meg, broren min slo ham i armen, pistolen gikk av. Det var et hull i gulvet ved siden av stuevinduet to centimeter fra foten min. Alle var bekymret for at han måtte skrive en rapport på patronen, ingen brydde seg om gulvet. Vi flyttet TV-stativet og hullet var ikke lenger synlig.
Voldelig død var vanlig
Jeg var seksten, høsten var fortsatt varm, jeg kom hjem fra skolen. Bluse, skjørt, sko, ryggsekk. Det var en gruppe menn som sto foran døren, fem-seks, og drakk øl. Alle var i tjueårene. En av dem bodde i et hus like ved, hadde kone og to små barn. Hvis jeg ville gå inn i huset, måtte jeg gå gjennom gruppen. De ville ikke slippe meg gjennom, plystret, ropte, sa noe. Hendene hennes var overalt: under skjørtet mitt, under blusen min. . . Gruppen hadde lukket seg rundt meg. Å løpe tilbake var umulig, på en eller annen måte presset jeg meg gjennom og løp til tredje etasje med fotspor og stemmer bak meg.
Jeg klarte å låse opp og låse døren. Jeg vet ikke hvorfor, jeg gikk til pianoet og spilte noe usammenhengende lenge. Denne gangen endte det bra. Det endte ofte dårlig. I lang tid passet jeg en jente fra en internatskole som var blitt voldtatt av faren sin. Jenta fikk fjernet livmoren i en alder av åtte år på grunn av indre skader. Mange barn på barnehjem og internat hadde hatt slike opplevelser. Jeg kan ikke huske at noen psykologer eller spesialpedagoger jobbet med dem.
Voldelig død var vanlig. Jeg så tilfeldigvis ut av vinduet da en ung mann falt fra fjerde etasje. Da jeg gikk ut lå han fortsatt under vinduet, halsen hans merkelig vridd, en sølepytt dannet seg rundt hodet hans. Naboen som bodde over oss ble stadig slått av mannen sin. Politiet kom aldri da vi ringte dem. En gang han stakk henne med en kniv, løp hun ned trappene i sin blodige nattkjole til hun kollapset. Ambulansen var forsinket. Hun blødde i hjel. Og vi snakket om at vi måtte stå opp veldig tidlig i morgen og ikke få nok søvn igjen. Det var rutine. Ingen frykt, ingen nysgjerrighet, ingen bekymring, bare vag synd og mye hjelpeløshet.
Krig gir noen en inntektskilde
Død, vold og hjelpeløshet var alltid med oss. I en slik situasjon kjemper folk for seg selv og barna sine – ikke for staten, men med staten, med politiet, legevesenet, lærerne, de fulle naboene, bandittene. Det er umulig å forlate regioner som de i Fjernøsten. For å komme deg ut derfra trenger du penger, og det er ingen steder å tjene det; det er også umulig å bo fordi det ikke er arbeid. Å gå i krig kan virke som den beste utveien, siden krig gir sjansen til å tjene noe. Og mange visste før krigen hvordan man skulle rane, drepe, voldta. Det var ikke noe annet å lære.
Dette marerittet som jeg ble kjent med tok aldri slutt. Vinduene i trappeoppgangen vår ble stadig knust og rekkverkene revet ut. Døren vår ble ofte banket på i løpet av natten. Det var en solid metalldør, kanskje det var derfor den var så populær. På den tiden hadde jeg allerede barn. De var redde for mørket og for høye lyder. Vi sov alltid med lys og lett musikk. Om morgenen var trappene ofte strødd med knust glass og innsmurt med blod. Kanskje er det fortsatt slik nå. Og slik vil det fortsatt være om et år og ti år, med mindre det ved en tilfeldighet dukker opp en regjering som tar seg av de sosioøkonomiske problemene og til slutt løser dem på en eller annen måte. Men hvor skal en slik regjering komme fra, hvordan skal den velges?
De som er i helvete søker trøst i kulturen
Når folk snakker om at russisk kultur produserer jævler som dreper og voldtar barn og kvinner, som brenner, stjeler og torturerer, så vet jeg ikke om det var kultur. Er det mulig å avle helvete ut av en kultur? Kan vi kalle "kultur" det som forårsaket volden i denne krigen i Ukraina? Det er ikke usannsynlig at naboene mine leste Dostojevskij før et fylleslagsmål og deretter kastet seg over hverandre med rekkverket avbrutt og ropte: "Er jeg en skjelvende skapning, eller har jeg rett?" Men jeg tviler på at de leser noe annet enn graffiti på veggene.
Jeg var veldig heldig at vi hadde et godt bibliotek hjemme. Hun var min største trøst. Det vakreste jeg så der var reproduksjonene av Gustave Dorés etsninger av Dantes «Den guddommelige komedie». De ble trykket på forsiden av lokalavisen. Jeg klippet dem ut og samlet dem i en notatbok. Det var også en kopi av Vasily Vereshchagins hodeskallepyramide "Apotheosis of War" klippet ut av et magasin og en tegning av en cellestruktur fra en biologibok. I dag virker alt symbolsk for meg. En mann trenger noe å trøste seg med i helvete.
Da jeg var syv år gammel ba jeg om å bli døpt. Da jeg var elleve rev jeg opp bønneboken fordi Gud ikke hadde besvart noen av mine bønner. Vold som grunnlag for samfunnet. Fysisk, seksuell, kommunikativ. De stores vold mot de små, de sterkes mot de svake. Om natten hørte jeg barn og kvinner skrike, jeg hørte dunk, fallende møbler, knuse glass.
Hvor kommer de russiske soldatene som begår grusomheter i Ukraina fra? De kommer fra et samfunn der vold er normen og empati forårsaker nesten fysisk smerte. Hvor hvis du ikke er en voldtektsmann så er du et offer. Denne volden kommer fra elendighet, misunnelse og hat, fra sammenbruddet av industri og økonomi, fra mangel på sosiale institusjoner og fungerende demokrati. Fra en tid med begynnelse, som ikke var en ny begynnelse, men fra det forfalte statsorganet til "Union of Soviet Socialist Republics" slo frihetens hovedstad og korrupsjonens hovedstad uten å skille de to fra hverandre. Volden kommer fra en tid da babyer kunne kjøpes billig på det svarte markedet, da alkoholiserte mødre solgte en nyfødt til tiggere for en flaske vodka. Disse babyene døde raskt, men det var enkelt å kjøpe en ny.
Datidens milits visste dette og fikk sin del av virksomheten. I dag har selvfølgelig alt dette fått en annen dimensjon, tiggerne med babyene har forsvunnet. Banditter gikk til politiet, politiet ble banditter, og de ble alle forretningsmenn, politikere og parlamentsmedlemmer. Når vi husker hva som ble gjort mot demonstranter i Hviterussland i 2020 og i Russland de siste femten årene, er det ikke flere spørsmål om brutalitet. Kvinner og menn ble ikke bare torturert, de ble voldtatt på politistasjoner, i fengselsbiler og i fengsler. Og ingen ble straffet for det.
Det tynne laget av tenkere vokser
Et samfunn lemlestet av sovjetiske utvelgelsesprosesser og marginalisert på 1990-tallet befinner seg i det store sorte hullet i Putins samtidige Russland, hvor simuleringen av alt – demokrati, lov, administrasjon, økonomi, sosiale institusjoner og staten selv – har blitt prinsippet om administrasjon. Noen ganger virker det som om et tynt lag av tenkere, analytikere og aktivister har dannet seg gjennom ren uaktsomhet fra myndighetenes side og en pinlig tilfeldighet, til tross for alle odds. Ikke alle begynte å drikke, slå, slakte, noen begynte å lese tidligere forbudt litteratur, reflektere over fortiden og til og med tenke på fremtiden. Ikke rart den russiske regjeringen legger skylden på den overdrevne friheten på 1990-tallet, da landet falt forsvarsløst i hendene på Vesten. Men alle feil ble løst, friheten ble til slutt undertrykt, og trodde at folk ble drevet ut av landet, isolert i fengsler, skremt. Noen prøver fortsatt å åpne munnen, men mengden vil ikke tilgi dem.
Myndighetene opprettet nylig en robot for å motta oppsigelser. Hvem som helst kan rapportere en persons for- og etternavn, anklage dem for å baktale den russiske hæren, og legge ved et skjermbilde som bevis. All informasjon videresendes direkte til den nasjonale tilsynsmyndigheten Roskomnadzor. Nå, bemerkelsesverdig nok, har dette initiativet vendt seg mot myndighetene selv. Mange "informatorer" sendte pelmeni-oppskrifter, feriebilder, videoer av kattunger og dinosaurer, og en hel bølge av politiske memer fra falske adresser. Dette overveldet myndighetenes bot og gjorde den nesten ubrukelig. Så mye for håp, som før det dør tar form av satire. Men er det mulig å komme rent ut av denne dritten? Er det mulig å vaske nasjonen ren for skiten og blodet? Og etter hvor mange generasjoner vil det vaskede ikke lenger stinke?
Diktatoren klamrer seg til makten
Det er rimelig å si at klassen av de som tenker og analyserer vokser gradvis. Den vokser til tross for innsatsen fra myndighetene og de stort sett demoraliserte massene. Det er disse menneskene som roter ut Augian-stallen. Og nå er spørsmålet, vil de ha makt til å gjøre dette uten vold – vil det i det hele tatt være mulig å gjøre det uten vold?
Bildet av en sammenkrøpet Putin som klamrer seg til skrivebordet mens han snakker til ministeren som er ansvarlig for hans føderasjons korstoger, representerer en diktator som henger på makten utover slutten. Men hva vil skje med Russland hvis noen styrter tronen under Putin? For han vil helt sikkert bli veltet. Dette er hva som skjer i ethvert samfunn bygget på vold: de svake blir slått og de målløse blir trampet ned.
Forfatteren, født i Yuzhno-Sakhalinsk, bor i Berlin. Boken hennes "The Russian Simulacrum" vil snart bli utgitt av Matthes & Seitz.
Britisk:
Lurer på om denne typen ordre fins fortsatt i russland..
en.wikipedia.org
Jævla drittmennesker:
www.dagbladet.no
www.vg.no
