til kritikken av de tyske larsoner.
Selbst von den krassesten Beweisen für die Vernichtung durch Russen lassen sich deutsche Intellektuelle nicht davon abbringen, die Ukrainer ethisch zu belehren. Ein Gastbeitrag.
www.faz.net
det er en kritikk av et opprop som 28 «intellektuelle» begikk,
omtalt her (og tidligere lenket til i tråden).
28 Prominente stärken in einem offenen Brief in der „Emma“ Kanzler Scholz für seine Haltung zum Ukrainekrieg den Rücken. Sie wollen keine Waffen liefern und - dass die Ukrainer endlich aufgeben. Ein Appell, der erschüttert.
www.faz.net
(googletrans)
"Om nødvendig," kan en navngitt skuespiller gis grunn til "kriminell handling," er kjernen i den "politiske etikk"-ledede formaningen fra noen kunstnere og intellektuelle til forbundskansleren om våpenleveransen til Ukraina. Dette «om nødvendig» har en rekke premisser: For det første at det den russiske hæren begår mot ukrainerne på vegne av deres ikke navngitte øverstkommanderende fortsatt er under den kriminelle terskelen definert av politiske etikere. Tusenvis av mennesker som ble myrdet eller voldtatt som om de ble jaktet, strategisk sult, systematisk bombing av hus, skoler, sykehus, planlagt deportasjon av "frigjorte" ukrainere, barn er også velkomne, til Russland eller, for å spare transportkostnader, deres utryddelse på stedet i "filtreringsleirene". Nei, kjære dere - dette er krigsrutine, vi angrer på det, vi fordømmer det til og med, men det blir først kriminelt når det går utover Ukraina, når det påvirker "verden". Det er ikke straffbart hvis det dessverre dreier seg om ødeleggelse av en stat og dens befolkning, som forsvarer seg med en radikalisme som er uforståelig for oss og rett og slett utilgjengelig for vårt tankesett.
Den andre premissen for dette "hvis nødvendig": den som definerer hendelsen som har skjedd, er sterkere. Vi aksepterer, implisitt, hans rett til å gjøre det. Politisk etikk har kjent dette prinsippet i uminnelige tider, den sier: den sterkestes rett. Og vi gir ikke bare den ikke navngitte angriperen makt til å definere rammebetingelsene for politisk og etisk handling, vi setter også a priori at han er den sterkeste. Vi opprettholder vedvarende mantraet om den militære håpløsheten til den ukrainske motstanden, og lar oss ikke imponere av krigens gang, som var uventet fra en stormakts perspektiv. Det som ikke kan være, må ikke være: Ukraina må ikke vinne denne krigen, Russland må ikke tape. Bare et sterkt Russland beskytter oss, «verden», mot atomkrig. Og det er derfor, neste premiss, bare forhandlinger hjelper, ikke våpen (nøyaktig i dette forholdet med gjensidig ekskludering). Fordi forhandlinger med de som overgir seg er et velprøvd geopolitisk strategi for Putin-regimet. Og vi må holde den i live for alt i "verden".
Vi, stemmen til bindende standarder
Men som brevforfatterne tydeligvis er klar over, blir politisk-etiske argumenter til fordel for innsikt i de sterkestes rettigheter problematiske. For hva ville vi ha sagt når det gjaldt de nasjonale frigjøringskrigene i Afrika og Asia? Burde vi også ha fortalt dem at «den legitime motstanden» er «utålelig uforholdsmessig» i forhold til sivilbefolkningens lidelser? Vanskelig å forestille seg. Løsningen på problemet: I Ukrainas tilfelle snakker man ikke om en nasjon. I brevet til kansleren er dette ordet bevisst utelatt. Ifølge en annen uuttalt premiss i brevet er ikke Ukraina en ekte nasjon tross alt. Vi er ikke så langt unna Putin. Ukraina har alltid vært et leketøy for de geopolitisk mektige spillerne, noe som er synd for dem (sier også Precht). Selv som forfattere som visstnok er godt kjent med østeuropeisk historie, forbeholder vi oss retten til ikke å notere oss litteraturen om Ukrainas historie.
Åpne brev er diskursive snøballer, navn og meninger fester seg til dem som man ikke nødvendigvis ønsker skal være på samme ark i andre sammenhenger. Det faktum at en satiriker av harme som Nuhr eller en edel kitsch som Reinhard Mey finner seg sammen med Alexander Kluge kan ikke klandres på sistnevnte. Noe annet: Hvorfor signerer Kluge, som har forholdt seg til Russland så lenge, et dokument som, adressert til Forbundsrepublikken Tysklands kansler, i hovedsak instruerer ukrainerne om å legge ned våpnene? Hvorfor gjør han seg selv til representant for en paternalistisk etikk? Hun sier: Vi, de tyske intellektuelle, forstår rett og slett mer om politisk etikk enn dere. Du er selvfølgelig, forstår vi, for direkte involvert. Følelsene får det beste ut av deg. Det er hva en som virkelig er spesialist på "følelsens kraft" forteller deg. Du trenger en oversiktlig oversikt over aktivitetene dine fra utsiden. Vi, de politiske etikerne i Forbundsrepublikken Tyskland, vil hjelpe deg hvis vi i dine øyne "ikke hjelper" deg. Vi hjelper deg å komme deg ut av dette rotet moralsk rimelig rent. Selv de som blir angrepet kan ta det fatale skrittet "kriminell handling". De mister uunngåelig de etisk høyere standardene av syne, den "universelle naturen til moralsk bindende normer".
Og her er vi med et annet uuttalt premiss i brevet: den ukrainske sivilbefolkningen vil bli utslettet, myrdet, hvis den motstår det russiske ødeleggelsesmaskineriet. Hun forsvarer seg forøvrig ikke i det hele tatt, disse ofrene blir tvunget på henne av en uforbederlig og nasjonalistisk ukrainsk hær. Vi skjuler at det er et overveldende flertall blant sivilbefolkningen for denne motstanden. Vi tier om at det er samhold og ikke et systemisk brudd mellom sivile og militære ukrainere, at sivilbefolkningen hjelper soldatene på alle mulige måter. Fremfor alt antyder vi imidlertid: Hvis våpen ble lagt ned på en klok måte, ville sivilbefolkningen endelig være trygg.
Vi er tause om det faktum at først da ville utslettelsen av ukrainerne begynne i full fart, som allerede eksplisitt annonsert i autoritative russiske uttalelser (noterte forfatterne av brevet Timofey Sergeyzev?). Og vi vil ikke vite at det allerede har begynt der russisk okkupasjonskontroll eksisterer eller eksisterte. Selv det mest åpenbare beviset på denne post-faktum-ødeleggelsen av erobringen, nøkkelordet Bucha, avskrekker oss ikke fra det faktum at vi i Russlands tilfelle har å gjøre med et normalt krigsparti som, etter forhandlinger, sluttet seg til, vel, et integrert parti. den noe utslåtte europeiske fredsarkitekturen – uten forstyrrende faktorer som Ukraina.
)
