^^Det får man si er et kremlag, ja!
Bittelitt misunnelig mht konsertopplevelse din.
Vi kan godt holde på litt med Joni Mitchell.
Er mer komfortabel med det enn Bjøro. (over her )
![Grinende skrikende ansikt :laughing: 😆](https://cdn.jsdelivr.net/gh/joypixels/emoji-assets@5.0/png/64/1f606.png)
Som du sier, JM er uvanlig allsidig, - og uvanlig begavet.
Denne lå på NRK nett TV, og finnes i sin helhet på youtube :
Fascinerende å se hvordan Joni Mitchell håndterer et misfornøyd og urolig publikum på Isle of Wight festivalen i 1970. Hun snur hele situasjonen alene med gitaren.
Det er mange gode album, men ved siden av "Blue" synes jeg "The Hissing of Summer Lawns" er verdt å nevne. Da det kom ut i 1975 fikk det til dels skarpe og negative kritikker. Anmelderne likte de poetiske tekstene, men var tydeligvis ikke klar for musikken som i ettertid er betegnet som folk-jazz og avantpop. Også her er det et stjernelag av musikere og kreativiteten blomstrer.
På sporet "Jungle Line" benytter Mitchell sampling i studio. (Afrikanske trommer)
Det er visstnok første gang at dette gjøres på en innspilling.
Ellers er det hele preget av originalitet og sofistikerte melodlinjer til tekster som godt kan leses alene som poesi.
Jeg har hatt plata siden en gang på 80-tallet, men det var langt senere jeg forstod hvor stor den er. Det krevde modning hos meg.